Kommentar

I 1962 ble Adolf Eichmann, det tredje rikes kanskje viktigste byråkrat bak folkemordet mot jødene, henrettet i Israel for sine gjerninger under krigen. Den tyskjødiske (skjønt på dette tidspunkt var hun blitt amerikansk statsborger) filosofen og forfatteren Hannah Arendt fulgte rettssaken mot Eichmann og skrev etterpå boken ”Eichmann i Jerusalem. En rapport om ondskapens banalitet”.

Begrepet ”ondskapens banalitet” er siden blitt vel kjent og mye benyttet. Det kontrasterer handlingers uhyrlighet med den sinnsmessige alminnelighet vi finner hos mennesker vi kjenner så vel som ved introspeksjon. Gjennom ordene siger erkjennelsen innover oss at alle – eller ihvertfall de fleste, og vi med – under gitte omstendigheter kan bli forøvere av grusomheter. Dette er ingen triviell innsikt, men den edrueliggjør dem som våger å se den i kvitøyet. Litt er det som med forestillingen om arvesynden; vi har alle en flik av kappen, remmer av huden.

Jeg tror ikke all ondskap er av den nevnte banale typen, blant annet er det vanskelig å se Behring Breiviks ugjerninger i et slikt mønster, men mesteparten er det nok. Det er likevel ikke dette jeg først og fremst ønsker å si noe om i dag, men snarere den banaliteten som i en viss mening kan skimtes også i motsatt ende av spekteret, der vår erkjennelse så vel som etiske sans stanger mot grensene for det vi evner å fatte og holder for rett. For har ikke selv godheten og de dypeste innsikter ofte et stenk av banalitet i seg?

La oss hoppe til et verk i en helt annen genre enn Ahrendts, Douglas Adams’ science fiction komedie (eller er det det den er, en komedie?) ”A hitchhiker’s guide to the galaxy”, en av flere bøker og/eller hørespill av samme slag som så dagens lys rundt 1980. Serien omtales også som ”a trilogy in five parts”, hvilket unektelig setter tonen på et vis. Det er mye intelligent moro å hente der, men et gjennomgående tema er Det store spørsmålet om livet, universet og alt mulig, intet mindre. Hyperintelligente, pandimensjonale vesener bygger supercomputeren ”Deep Thought” for endelig å få løsningen på tilværelsens gåte. Maskinen kalkulerer i sju og et halvt millioner år og kommer så fram til at svaret er: 42.

Jeg ser for meg scenen: Man har satset og strevet – du all verden som man har satset både tid og ressurser – og så får man et svar som, for å si det mildt, kanskje ikke umiddelbart lever opp til forventningene. Er svaret rett eller galt? Enda viktigere: Hva betyr det?

Menneskehetens beste hjerner har i århundrer balet med filosofiske og vitenskapelige problemer og, ikke minst, spørsmål av ekstrem abstraksjonsgrad i grenseflaten mellom logikk og matematikk. Jeg leser en hel del om slikt, men forstår det ikke; dette er ikke mitt fag og jeg har ikke egentlig hode for det. Men likevel blir jeg ved, for fascinasjonen øker med anstrengelsene og vissheten om at dette er viktig, fortsetter å gnage i meg.

For amatører er Google og YouTube nære venner av uvurderlig betydning når man leker seg slik. Her om dagen fant jeg en lenke som knytter opp mot det ovenstående, mot haikerhistorien, og som ved første blikk ga meg litt av samme følelsen av vårslepp og løssluppen glede jeg hadde da jeg som barn var på besøk i byen og første gang så et ordentlig bibliotek innenfra. Det er kan hende en følelse lik den de fleste moderne barn får når de kommer inn i ”Toys’R’Us” eller en lignende orgie i lys og leker og ser uendeligheter av moroting som bare pappas lommebok kan begrense anskaffelsen av.

Jeg vil gjerne dele gleden; adressen er www.garygeck.com, og kanskje kommer vi fremtidig til å avlegge nettstedet flere besøk. Gary Geck (mon han virkelig heter det?) omtaler seg selv som ”just a regular guy” (banal i sine interesser? Kanskje, skjønt ikke helt og bare i en viss betydning av ordet…) og holder blant mye annet på med å lage 42 (antallet er neppe tilfeldig) videoer omhandlende Life, the Universe and Everything. Som han selv uttrykker det: Det er vel verdt å bruke noen ekstra timer for å lære seg de store spørsmålene som tallet 42 er svaret på, er det ikke? Du all verden som jeg håper at han vil lykkes i sitt prosjekt!

La oss gli over fra matematikken og logikken inn i etikken og se etter den banale dimensjonen der. Jeg nøyer meg selvsagt med bare et par poenger; min personlige hybris er heldigvis ikke stor nok til å prøve å dekke temaet på annen måte over noen få avsnitt.

Mens matematikken og logikken tilhører det hinsidige, det transcendente rom, er etikken – i alle fall om den er verd sitt salt som praktisk rettesnor for hvordan man skal leve riktig – etter sin natur dennesidig, immanent. Profeter og diktere sier slikt som regel best. Mesteren selv sa blant annet at ”det dere gjør mot disse mine minste, gjør dere også mot meg.” Han var hag med ord, det kan ingen ta fra ham, og han visste å rette fingeren mot det vesentlige, det nære.

Vår egen Ibsen kunne også ha profetiske dimensjoner til tider og var heller ikke skåret for tungebåndet. ”Din neste er dine nærmeste,” sa han (jeg tar et lite forbehold om sitatet virkelig stammer fra ham. Jeg ikke har hatt mulighet for å sjekke det opp, men utsagnet står uansett godt på egne ben), og ga dermed en ordentlig kilevink til dem som elsker menneskeheten, men ikke riktig utstår de enkelte menneskene. At heller ikke store Henrik alltid etterlevde sine egne bud, er en annen sak; også han var menneskelig. Men han skrev: ”Hva du evner legg av, i de nærmestes krav,” hvilket ikke er noen dårlig devise om man har lett for å fortape seg i generaliteter og abstraksjoner.

At også opplevelsen av skjønnhet og glede turde være oftere dennesidig og enkel enn fjern og komplisert, regner jeg med alle vet av egen opplevelse. Godhet mellom mennesker, enten den tilhører Eros’ eller agapes sfære, er det beste man kan oppleve. Banalt(!) sagt: ”The best things in life are free.”

Det eksisterer en frykt for det banale, for ikke å vise seg sofistikert nok, som mest er trist. Over hele adferdsspekteret merker man det, fra politiske holdninger til mat- og handlevaner til hvordan folk tilbringer sine ferier. Særlig merker man det hos de selvbestaltede eliter som gjør alt for å utstråle den ironiske distanse de tilsynelatende anser som det ultimate kvalitetsmerket. Skulle man i denne tid preget av brennemerking med psykiatriske diagnoser våge seg frempå med den lett spøkefulle formodningen om at de lider av ”haplofobia” (sykelig redsel for det enkle; begrepet har likhetspunkter med ”oikofobia”, redsel for det hjemlige, et ord Roger Scruton har begynt å bruke) eller, i en litt sleivete fornorsket variant som turde gi mening for mange, ”grilldressfobi”?

Ondskap kan være enkel og banal; Arendt har vist oss dette og hun hadde rett. Men det enkle, det banale er ikke primæregenskaper ved ondskapen. Også godhet og sannhet er ofte, kanskje oftest, enkle og banale, direkte og jordnære. De blir ikke mindre verdifulle av den grunn.

Les også

-
-
-
-
-
-
-