Kommentar

film.poster.arendt

Hannah Arendt har et navn i Norge, særlig på venstresiden. Men det er ikke sikkert de passer så godt sammen. Deres bilde av Arendt er en selvkonstruksjon.

Det samme gjelder Margarethe von Trottas film som hadde premiere på norske kinoer 20. september.

Å lage film av livene til store intellektuelle er vanskelig. Trotta har ikke lykkes. Det er for mye prat, for mye sosial omgang, og fremfor alt; for mye røyk! Det er knapt en scene hvor ikke Barbara Sukowa/Arendt står med en sigarett i munnen eller tenner én. Det virker distraherende og anmassende. En regissør skal ikke forstyrre det visuelle inntrykket av hovedpersonen. Røykingen er overdrevet til stede.

Hannah Arendt lyktes flykte til Amerika med mannen Heinrich Blücher. Filmen forsøker å skildre den sosiale omgangen i det tysk-jødiske-amerikanske miljøet i New York. Men hva er rød tråd og hva fortaper seg i prat, drikking og kjærlighetshistorier?

Den røde tråden, det filmen bygger opp til, er Arendts tur til Jerusalem for å dekke rettssaken mot Adolf Eichmann i 1963. Artiklene hun skrev for the New Yorker satte mye vondt blod. Rett etter krigen fant rettssaken mot de store nazitoppene sted i  Nürnberg. Her ble prinsippet om personlig ansvar slått fast av det som ble kjent som Nürndomstolen. Det fulgte rettssaker mot andre toppledere, innen SS og Gestapo, men så brøt den kalde krigen ut og det inntrådte en pause, hvor man la krigen bak seg. Rettssaken mot Eichmann markerte inngangen til en ny oppmerksomhet rundt Holocaust.

film.arendt

Det var en stor seier for Israel at man lyktes å spore opp og føre Eichmann til Israel. Han kom til å figurere som stand-in for hele apparatet som nesten greide å utslette Europas jøder. Aktoratet førte vitner som ikke hadde noe direkte med Eichmann å gjøre, men som leder av kontoret som organiserte masseutryddelsen var det likevel relevant.

Arendt oppfant ett begrep som har gått inn i språket: det ondes banalitet. Hun var slått av hvor ubetydelig mannen i glassburet var, målt opp mot de enorme forbrytelsene han organiserte. Han så ikke ut som noe monster, men en grå byråkrat. Eichmann forsøkte å forklare at han kun fulgte ordre, dvs. han forklarte hvordan man måtte sjalte ut sin egen samvittighet.

Arendt var utvilsomt «onto something» da hun tegnet bildet av byråkraten som ekspederte millioner inn i gasskamrene bak et skrivebord i Berlin. Men hun overdrev det mekaniske, upersonlige når hun hevdet at Eichmann ikke en gang var en antisemitt.

Det blir semantisk pedanteri opp mot bildet av Eichmann i SS-uniform som jager på for at også Ungarns jøder – den siste store jødiske befolkning på tysk-kontrollert område – skal havne i ovnene før de slukkes av det forestående nederlaget.

Selvsagt var Eichmann antisemitt hvis ordet overhodet skal ha noen betydning. Han var et nav i arbeidet for å utslette både jødene, judaismen og samvittigheten.

Filmen har interessante klipp fra rettssaken, der Eichmann slipper til, og man får anledning til å sammenligne hans ord med filmens fremstilling. Aktor Gideon Hauser vil vite om Eichmann hadde samvittighet, og Eichmann svarer at hvis han skulle fulgt en annen enn Førerens måtte også denne ha vært hierarkisk. Dvs. han klarer ikke forestille seg en individuell samvittighet som står over nazismen.

Slik var også kommunismen. Det fantes ingen samvittighet utenfor partiet. Dette er de totalitære ideologiers særtrekk. Det er derfor de kalles totalitære.

Arendt var opptatt av hvordan de knuser mennesket.

Men denne filmen handler mer og mer om hvordan Arendt trosset jødene og Israel. Hun blir en modig intellektuell som hetses av sine egne, men står steilt i stormen. Knapt noen av de intellektuelle jødene kommer heldig fra det. Kunne det tenkes at det var noe som ikke helt traff med Arendts resonnement? Ved å blåse opp hennes heroisme nedgjør man samtidig hennes motstandere. Er det et korrekt bilde?

– Men elsker du ikke ditt folk, spør vennen Kurt Blumenfeldt på dødsleiet.

– Jeg elsker ikke jødene, jeg elsker kun mine venner, svarer Arendt.

Blumenfeldt snur seg vekk fra henne.

Dette blir for skjematisk.

Arendt var sionist. Det er lite trolig at hun ville sagt noe slikt til en hun omtalte som «familie» på hans dødsleie.

Også på et annet punkt såret Arendt overlevende og pårørende.  Da hun omtalte Judenrat, de jødiske rådene som nazistene krevde oppnevnt og som ble pålagt oppgaven med å stille opp deportasjonslister. Deres arbeid muliggjorde en mer effektiv deportasjon, og nettopp av den grunn var deres funksjon et meget sensitivt tema.

Her må man trekke fra for tidsfaktoren: Arendt refererte det som kom frem under rettssaken, og Judenrats rolle var den gang et underbelyst tema.

I avisene ble uttrykket «som sauer til slaktebenken» brukt – at jødene skal ha gått motstandsløst til den visse død.

Men alle som kjenner omstendighetene for nazistens plan: sosial utstøtelse, konfiskering, ghettoisering, deportasjon og utslettelse, vet at det ikke går an å bruke så tabloide termer. Jødene ble omringet av et nett som sakte ble dratt til. Det var vanskelig å si på hvilket punkt man burde gjort motstand. Det var umerkelige overganger fra et stadium til det neste.

Jøder gjorde motstand, både i partisangrupper i Bialystok og i Warszawa-ghettoen, da alt håp var ute. Som de sa: – Vi kjemper for to linjer i historiebøkene.

arendt

Jødisk

Hvordan er venstresiden og Trottas bilde av Arendt en selvkonstruksjon? Arendt var mer jødisk enn denne filmen viser. Hun var mer knyttet til sitt folk. Det var bånd på tross av. Arendt inngår i en rekke av fremstående jødiske kjettere og ettertiden har innlemmet hennes politiske tenkning og der står ikke ondskapens banalitet som det mest sentrale.

Det er norsk kulturliv som har gjort det til en ny banal sannhet.

Denne tabloidiserte Arendt kan brukes til å underbygge en ny norsk narrativ, som binder sammen Eichmann og Anders Behring Breivik. Dette forsøket på å sy nazisme og 22/7 sammen er et gjennomgående trekk, fra NRK, mediene ellers og litterater/kunstnere.

Idéhistoriker Hilde Østby skriver i en introduksjon til filmen utgitt av importselskapet Arthaus:

Da rettssaken rullet over alle tv-skjermer og tapeteserte avisene, ble vi alle sammen nødt til å reflektere rundt begrepet ondskap. Er han gal? Er han som oss, men har valgt veien inn i mørket? Eller er dette selve ondskapen, er ansiktet hans ondskapens ansikt? Hvordan er det mulig for et tilsynelatende normalt menneske å drepe så mange uskyldige?

Hvis man legger vekten på «tilsynelatende» kan det forsvares, men lest på vanlig måte betyr dette at ABB var «tilsynelatende normal». Det var et inntrykk som fortapte seg meget fort for den som så ham under rettssaken.

Så fortsetter Østby:

Og hvor begynner skylden? Hos de som tilreggelegger for drap? Hos de som skjer bort mens det skjer? Hos de som ikke klarte å hindre det?

Er vi på Utøya nå? Hvem var det i tilfelle som «tilrettela for drap»? Tidligere har vi hørt om «inspirasjon». Her går man et skritt lenger.

Poenget er at det ikke går an å trekke noen skarpe skiller. Eichmann og Breivik flyter over i hverandre, det samme gjør «tilretteleggerne».

Og når man har sammenhengen som premiss kan man koble begge veier: man kan låne elementer fra Arendts beskrivelse og dekning i skildringen av Breivik:

Ansiktet hans; et merkelig halvsmil som ikke når øynene, håret kjemmet sirlig, han har en egen strunk holdning, som om han sitter skolerett. Han insisterer på å gjøre en bestemt hilsen i rettssalen. Han forklarer at det var forferdelig for ham, men han måtte drepe; hans egen samvittighet var ikke viktig fordi et var en større plan han tjente, og i forhold til den var ikke enkeltmennesker viktige.

Overføringen er ikke korrekt: For ABB gikk han selv og saken opp i en høyere enhet. Han var Saken. Det gir rett og slett ikke mening å sammenligne ABB og Eichmann.

Hvis Arendt banaliserte Eichmann, står det enda dårligere til med dagens kulturfortolkere. Det er særlig deres historiske bevissthet som svikter. Den er erstattet av en slags utflytende postmoderne relativisme, der alt kan brukes som byggstener i det riktige narrativ. Andre inngår som brikker i disse fortellingene uten å være herre over sin rolle. Da nærmer vi oss en ahistorisering som kan brukes til angrep både på historie og nåtid.

 

 

Arendt må også tåle kritikk. Men på et litt annet nivå.. Margot Lurie har et langt essay i Standpoint som heter: The Banality of Hannah Arendt.

Les også

-
-
-
-
-
-
-