Det verdensberømte bildet av Eichmann i glassburet. Glassburet er for første gang på utlån til en utstilling i Berlin: «Facing Justice – Adolf Eichmann on Trial’. Foto: AP/NTB 

I fire måneder i 1961 var verdens søkelys rettet mot barbariet i Nazi-Tyskland i form av en mager og bebrillet Adolf Eichmann i retten i Jerusalem.

Rettssaken mot Eichmann ga det jødiske folk en anledning til å sørge over holocaust og samtidig reflektere over vanskelige spørsmål som ondskapens natur og det individuelle ansvar for krigsforbrytelser.

Rettssaken startet 11. april 1961, og saken fikk sin avslutning da Eichmann ble hengt i Tel Aviv vel et år senere.

Den grå og anonyme 55-åringen som sto bak logistikken og organiseringen av den såkalte endelige løsningen som endte med døden for 6 millioner jøder, fulgte rettssaken med høretelefoner bak skuddsikkert glass.

Hans dramatiske ferd til Jerusalem hadde allerede kapret forsidene i verdenspressen etter at han året før ble funnet og bortført av Mossad-agenter i Argentina, der han som mange andre nazister levde under falskt navn.

I 316 dager ble han holdt i et hemmelig spesialfengsel i det nordlige Israel, før han ble fraktet til Jerusalem der verdenspressen strømmet til for å følge rettssaken.

Den tiltalte var kledd i en svart dress, og blikket hans bak store briller var festet et sted i det fjerne, skrev journalister som var til stede.

Uhyrlige forbrytelser

Hudfargen var gustengrå og leppene sammenknepet mens han tilsynelatende uberørt lyttet til den tyske oversettelsen av de 15 tiltalepunktene:

Forbrytelser mot det jødiske folk, forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelser, plyndring, deportasjoner, tvangsaborter, sterilisering, folkemord…..

Hver eneste av de 700 plassene i den store rettssalen var i bruk.

Observatører, diplomater og rundt 450 journalister fra hele verden var samlet for å se Eichmann, den såkalte dødsingeniøren, som var hovedansvarlig for strømmen av tog og kjøretøy med deporterte jøder og fordelingen av fangene til dødsleirer over store deler av Europa.

– Vi hadde ventet å få oppleve et slags monster, hans uhyrlige forbrytelser tatt i betraktning, men Eichmann så bare ut som en tilfeldig liten byråkrat, sa Marcelle Joseph, som tok opp hele rettssaken på bånd og deretter skrev ut en oversettelse.

Grusomme vitnebeskrivelser

For henne kom den virkelige skrekkopplevelsen ikke fra mannen i glassburet – middelmådig og til og med patetisk, som hun sier, men fra de skrekkinngytende vitnemålene.

Til sammen 111 vitner ga i løpet av de fire månedene og tre dagene som rettssaken varte, hvert sitt gruoppvekkende personlige vitnesbyrd foran verdens kameraer. Blant dem kjente skribenter som Elie Wiesel og Joseph Kessel.

En overlevende fortalte hvordan han blant over tusen jøder ble ført fram til en utgravd grøft i Polen, der en nazioffiser beordret dem til å knele. Så fikk de ordre om å kle av seg og ble skutt rett der på kanten av sin åpne grav.

En som overlevde dødsleiren Treblinka, beskrev dødsangsten i gasskamrene, der ofrene var pakket så tett sammen at de ble stående selv når de var døde, og der familier døde mens de holdt hverandre i hendene.

Eichmann insisterte på at han ble dømt for andres handlinger, og han nektet å påta seg noe personlig ansvar for forbrytelsene.

Han fulgte bare ordre, hevdet han.

Ondskapens banalitet

Filosofen Hannah Arendt, som fulgte hele rettssaken, kalte det urovekkende hvor puslete han framsto – selve legemliggjøringen av ondskapens banalitet, slik hun senere beskrev ham i sin kjente bok.

15. desember 1961 falt dommen: Døden ved hengning.

– Eichmann er skyldig i grusomme forbrytelser, noe ganske annet enn alle forbrytelser mot enkeltpersoner i den forstand at det dreide seg om utryddelsen av et helt folk, sa høyesterettsjustitiarius Moshe Landau i den fullpakkede rettssalen.

– Gjennom mange år utførte han disse ordrene med entusiasme, sa han videre.

Eichmanns advokat Robert Servatius anket dommen, men anken ble avvist. Det ble også en søknad om utsettelse, som Eichmann skrev i et brev til Israels president Yitzhak Ben-Zvi i mai 1962.

– Jeg var ikke en ansvarlig leder, og følgelig føler jeg meg ikke skyldig, skrev han.

Noen dager senere, 31. mai 1962, ble Eichmann hengt i Ramleh-fengselet ved Tel Aviv. Asken ble spredt over havet, utenfor Israels territorialfarvann.

 

Kjøp Prosessen mot Israel fra Document Forlag!

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.