Sakset/Fra hofta

I 2011 utkom det i Tyskland en ny bok som endrer vårt syn på Adolf Eichmann. Han var ikke den grå byåkraten, den lydige tjeneren. Han var en overbevist nazist som endog var i stand til å forsvare utryddelsesprogrammet, også fra sitt skjulested i Argentina.

Der møttes nazistene til «sessions» for å utmeisle en versjon om Holocaust som skulle få verden til å tvile på om de horrible historiene virkelig var sanne. Tvilen er til stede når noe blir så rystende forferdelig. Noen vil ha behov for å tro at det ikke kunne være sant.

Men Eichmann ville ikke være med på dette spillet. Han sto for det han hadde gjort. Han sa at hvis de hadde lyktes med å utrydde 10,2 millioner jøder, ville jobben vært gjort. Han så på det som et historisk oppdrag, noe nazismen gjorde «for blodets skyld».

Det bildet Stangnath tegner av Eichmann, er et helt annet enn det Hannah Arendt tegner i sin bok «Eichmann i Jerusalem». Denne boken har fått stor betydning også i Norge. Arendt brukte uttrykket «det ondes banalitet». Eichmann var ikke fryktinngytende, han var byråkraten som sammen med andre byråkrater bygget et maskineri som sendte millioner i døden. Det maskineriet ble et sinnbilde på vår egen avhumaniserte, mekaniske tid. Det sa noe om hva våre samfunn var i stand til.

På det moralske menneskelige plan betød det at hvem som helst kan bli morder. Ordet skrivebordsmorder ble født. Under Vietnam-krigen ble det overført på pilotene som slapp napalm fra flere tusen meters høyde. I dag vil man si det samme om dronepilotene.

Denne versjonen passet venstresiden godt. Den beviste at det vestlige samfunn var i stand til store grusomheter. Holocaust ble en sivilisasjonskritikk rettet mot Vesten som sådan. Og det bodde en potensiell nazist i oss alle.

Det stemmer bare ikke.

Forfatteren av den nye boken om Eichmann heter Bettina Stangneth. Hun er filosof bosatt i Hamburg. I fjor høst kom den engelske utgaven ut på Alfred Knoph forlag under tittelen «Eichmann Before Jerusalem: The Unexamined Life of a Mass Murderer».

Stangneth har gått igjennom enorme mengder materiale. Bare Eichmanns forklaringer under rettssaken omfatter tusener av sider.

Adolf Eichmann

 

Etter rettssaken skrev Eichmann en selvbiografi på 1200 sider.

Nazistene i Argentina produserte enorme mengder, Eichmann skrev og skrev. Arkivene er ikke systematiske. Dokumenter er lagt feil.

Hun gjorde en oppdagelse som tvang henne til å endre oppfatningen av Eichmann. Arendts konklusjon er at Eichmann var amoralsk fordi han manglet samvittighet. Han kunne ikke tenke ut fra Kants moralske imperativ. Han var ute av stand til å tenke.

Men Stangneth fant et essay der Eichmann tar for seg Kants imperativ og diskuterer og dissekerer det på rasjonelt vis og kommer til stikk motsatt resultat. Han forsvarer sitt «håndverk» som bøddel.

Then, while reading through the voluminous memoirs and other testimony Eichmann produced while in hiding in Argentina after the war, Ms. Stangneth came across a long note he wrote, dismissing the moral philosophy of Immanuel Kant, that flew in the face of Arendt’s notion of Eichmann’s “inability to think.”

“I sat at my desk for three days, thinking about it,” Ms. Stangneth said in a telephone interview from her home. “I was totally shocked. I could not believe this man was able to write something like this.”

Ms. Stangneth’s book cites that document and a mountain of others to offer what some scholars say is the most definitive case yet that Eichmann, who was hanged in 1962, wasn’t the order-following functionary he claimed to be at his trial, but a fanatically dedicated National Socialist.

If previous researchers have seriously dented Arendt’s case, Ms. Stangneth “shatters” it, said Deborah E. Lipstadt, a historian at Emory University and the author of a 2011 book about the Eichmann trial.

The facts about Eichmann in Argentina have been dribbling out, “but she really puts flesh on the bones,” Dr. Lipstadt said. “This was not a guy who just happened to do a dirty job, but someone who played a crucial role and did it with wholehearted commitment.”

While Ms. Stangneth maintains that Arendt, who died in 1975, was fooled by Eichmann’s performance on the stand, she sees her less as a foil than as an indispensable intellectual companion.

“It wasn’t my plan to write a historian’s book, just arguing against Arendt with historical facts,” Ms. Stangneth said. “To understand someone like Eichmann, you have to sit down and think with him. And that’s a philosopher’s job.”

En nederlandsk journalist og nazist, Willem Sassen, hadde intervjuet nazistene i Argentina. Her deltok også Eichmann. De ville gjerne bygge en versjon som kunne renvaske dem. Men Eichmann ødela opplegget da han åpent vedsto seg mordet på jødene. Han mente det var noe de skulle være stolte av.

Ms. Stangneth, building on the work of others, has also pieced together the so-called Argentina Papers, a tangle of more than 1,300 pages of handwritten memoirs, notes and transcripts of secret interviews of Eichmann in 1957 by Willem Sassen, a Dutch journalist and former Nazi living in Buenos Aires.

..

Ms. Stangneth quotes a long Eichmann tirade on his “duty to our blood” — “If 10.3 million of these enemies had been killed,” he declared of the Jews, “then we would have fulfilled our duty” — that left his sympathetic listeners unnerved.

“I cannot tell you anything else, for it is the truth!” Eichmann said. “Why should I deny it?”

For the Sassen circle, Ms. Stangneth writes, this tirade marked the end of the fantasy that Eichmann would help them defend “pure National Socialism” against the slanderous charges of its enemies. For Eichmann, the Sassen conversations were good practice for Jerusalem, where his Israeli interrogator, Ms. Stangneth writes, noted his facility in answering historical questions, although in service of a very different image of himself.

Men da Eichmann ble tatt og ført til Jerusalem, endret han storyen. Da hadde han bare fulgt ordre. Det var denne utgaven Arendt så. Hun lot seg overbevise fordi Eichmann svarte så godt for seg. Men det var fordi han hadde praktisert sammen med nazistene i Argentina. Det var de som hadde forsøkt seg med utveier og bortforklaringer. Nå overtok Eichmann deres versjon.

Venstresiden sto klar til å kjøpe Arendts versjon av den grå byråkraten. Det skulle passe den studentradikale kritikken av det vestlige samfunn.

 

http://www.nytimes.com/2014/09/03/books/book-portrays-eichmann-as-evil-but-not-banal.html?_r=0