Kommentar

Mange påstår at nordmenns sympati for Israel snudde med Seksdagerskrigen i 1967 og den såkalte okkupasjonen. Men høvdinger innen norsk politikk støttet Israel lenge etter 1967. Det tok tross alt noen år før 68-ernes medie- og akademiske dominans bar totalitære frukter. Og ikke før i år, anno 2014, fikk vi en journalist i dette landet som i fullt alvor mener at mennesker som evner å forstå Israel og som derfor har meldt seg inn i organisasjonen Med Israel For Fred, ikke skal få lov å uttale seg offentlig.

Seks år etter den korte krigen i 1967, yppet Israels arabiske nabostater med Egypt i spissen til krig enda en gang. I 1973 ble Israel angrepet nok en gang av arabiske nabostater. Nå ble Israel tatt skikkelig på sengen fordi angrepet i 1973 kom på jødenes helligste dag; Yom Kippur.

Mange norske politikere støttet Israel på denne tiden, og Arbeiderpartiets legendariske partisekretær og Israel-venn, Haakon Lie var en av dem. Han besøkte Israel i 1973 sammen med pastor Kaare Lunde i forbindelse med kampanjen «La Israel leve». Skjebnen ville det slik at jeg nettopp hadde lest om denne turen i bladet Familien nr 3, 1974, da jeg leste Erling Rimehaugs artikkel Landet vi elsker eller hater. (Vårt Land, 19. juli) som også omtaler Haakon Lies besøk.
I Familien kunne jeg lese hvordan daværende statsminister i Israel, Golda Meir tenkte rundt krigen og krigens ofre. Hennes tanker reflekterer hva Israels politiske ledelse synes om krigens grufullheter. Og ikke minst sier de mye om hva de jødiske lederne savner fra motpartens politiske ledelse, her rettet mot Egypts daværende president Anwar Sadat.

-Jeg gråter når jeg besøker våre sårede gutter på sykehusene. Det hender jeg gjør det ute ved fronten. Hver eneste en av dem er dyrebar for oss. Jeg skammer meg ikke for tårene. Kan hende det hadde vært lettere dersom også Sadat kunne gråte?

Sadat kunne saktens gråte. Han var i klemmen som enhver totalitær bevegelse med en viss innflytelse, setter sine statsledere i om de ikke er lydige marionetter. Sadat, i likhet med mange andre som utfordrer totalitære krefter, måtte bøte med livet da han handlet i strid med de totalitæres tro. Det tåltes ikke av islamistene at Sadat undertegnet fredsavtalen med Israel i 1979. Det var for øvrig i innledningen til disse fredsforhandlingene at Golda Meir adresserte sitt  kjente sitat til  Sadat og araberne: – We can forgive you for killing our sons. But we will never forgive you for making us kill yours. Anwar Sadat kunne ikke ustraffet inngå fredsavtale med jødene i Israel. Man inngår ikke varige fredsavtaler med jøder. Jødene skal det kriges mot til Allah seirer. Akkurat slik Hamas charteret foreskriver.

For our struggle against the Jews is extremely wide-ranging and grave, so much so that it will need all the loyal efforts we can wield, to be followed by further steps and reinforced by successive battalions from the multifarious Arab and Islamic world, until the enemies are defeated and Allah’s victory prevails.

I Familiens artikkel vises det til hvordan Golda noen år tidligere – enda mens Gamal Abdel Nasser var president i Egypt – imøtegikk et hatsk angrep fra en politisk motstander. I Goldas svar er gjemt en livsfilosofi hun håpet Egypts prsident Nasser og arabere generelt ville adoptere. Hennes ord er like aktuelle i dag, man bytter bare ut Nasser og Egypt med Hamas og Gaza.

-Jeg tror at det en dag blir fred mellom Israel og Egypt. Det blir den dag Nasser står opp en morgen etter å ha grublet hele natten – ikke over hvordan han best skal utslette Israel, men over sitt eget folks fattigdom og nød. En dag da han innser at det er viktigere for ham å redde livet på egyptiske barn enn å drepe israelske. Det er noe jeg fortsatt tror på.

 

israel.benaya.sarel.hebronbildet: Benaya Sarael falt i den siste Gaza-krigen og ble gravlagt i Hebron søndag.

Golda måtte tåle mye kritikk på hjemmebane i 1973 fordi mange mente hun nølte for lenge med å mobilisere i Yom Kippur-krigen.

-Jeg fortjener kritikk, men jeg angrer ikke et øyeblikk på det jeg har gjort når det gjelder krigsutbruddet. Kanskje vi hadde mistet langt flere av våre gutter om vi hadde mobilisert øyeblikkelig.

-Jeg godtar også at våre fiender angriper. Vi har sikkert gjort våre feil overfor dem som de har gjort overfor oss, men vi har hele tiden sagt at vi er villige til å snakke med dem, gjøre opp med dem, for så å leve i fred sammen med dem. Men vi har ikke råd til å leve lenger i frykt for krig for hvert annet år. Vi vil ikke bruke pengene våre til tanks og kanoner. Vi vil plante trær og få det til å gro i ødemarken. Vi vil ta imot de jøder som lever under vanskelige forhold andre steder i verden og vi vil leve i fred med våre naboer.

Israel har lyktes med mye av dette. Trær er plantet, ørkenen er blitt grønn, det gror i ødemarken, slik Golda ønsket. Israel har tatt imot hundretusener av flyktninger og integrert dem i et land som forsvarer dem mot jødehat og pogromer. Men Israel er fremdeles tvunget til å bruke penger på tanks og kanoner fordi naboene ikke ønsker fred med Israel.

I Familiens reportasje om Haakon Lie og Kaare Lundes besøk hos statsminister Golda Meir, skildrer Lunde mot slutten en beveget Golda som uttrykker et ønske om fred og ingen flere falne.

-Like før vi skulle gå, ble hun alvorlig og tårene glimtet i øyet på nytt. Hun tok frem tre svære bind. Det var Israels «Våre falne». Hun bladde litt i dem, det var bilder av unge menn og kvinner i sine beste år, det var dikt og tegninger, små hilsener de hadde sendt hjem. Så satte hun det rolige blikket rett på oss – «Vi ønsker ikke flere slike bøker», sa hun.

Ingen flere falne. Ingen flere tap. Ikke mer krig. Det var Goldas ønske.

 

Les også

-
-
-
-
-