Kommentar

av Hildegunn R. Egdetveit

Jerusalem,15.sept. 2010

Mens fredsforhandlingene pågår, går livet sin vante gang og folk prater, ikke så mye om fredsforhandlingene som om hvordan man har hatt det under den religiøse høytiden og de ser frem til Løvhyttefesten (Sukkot) i slutten av måneden. De religiøse høytidsdagene ble innledet med Nyttår (Rosh Hashanah) den 8. september, fulgt av de ti botsdagene (Yomim Noraim) som pågår nå før forsoningsdagen, Yom Kippur, nå til helgen. Mange har besøk av familie og venner fra utlandet. Turistene merkes i gatebildet. De kristne turistene kommer forhåpentligvis som vanlig til Løvhyttefesten.

Så hva snakker man om rundt kafébordene i Jerusalem i disse dager?
Man snakker om de dessverre altfor vanlige tilfellene av korrupsjon blant politikerne, om skolen som er blitt så dårlig, og om at det endelig er blitt litt kaldere i været. For det har vært en veldig varm sommer! En av mine arabiske venner, som betegner seg som tradisjonell muslim, sa at denne ramadanen – avsluttet i forrige uke – var den verste han hadde vært med på. Å ikke drikke og spise hele dagen, og likevel jobbe, i opptil førti varmegrader, er ikke lett.

Er det virkelig sant at folk ikke bryr seg om fredsforhandlingene, som Jørgen Lohne skrev i Aftenposten tirsdag? Nei, det er ikke fordi man ikke bryr seg. Det bare virker sånn! Man er så utrolig slitne av tiår med forhåpninger som brutalt har veket plassen for nye terrorhandlinger og nye kriger, at man nesten ikke tør å håpe lenger. Fred virker som en utopi, en uvirkelig drøm. En drøm mange ikke en gang tør å drømme om. Det er lettere å bare forholde seg til hverdagen og leve livet i små og litt større drag.

Fredsforhandlingene fortsetter i dette øyeblikket, noen hundre meter i luftlinje fra der jeg sitter og skriver. På radioen meldes det om at kassamraketter skutt fra Gaza har falt i nærheten av Ashkelon. Noen er åpenbart ikke interessert i fred.

Men til tross for at den Store fredsavtalen ennå ikke er underskrevet, og at raketter blir skutt fra Gaza også i dag, virker det som om store deler av befolkningen i Jerusalem, både den arabiske og den jødiske, likevel har forsont seg med at hverdagen fungerer så godt som den gjør fordi man tross alt aksepterer hverandres rett til å eksistere side om side. Og sammen! Her om kvelden var vi ute og spiste i bydelen Talpiot, på et av disse folkelige spisestedene, ”Zitkiahu”. Vi blir møtt med smil og hjertelig gjenkjennelse av betjeningen, som er blandet jødisk og arabisk. Servicen er usedvanlig rask, maten god og atmosfæren hyggelig. Rundt omkring sitter jøder og arabere og spiser. På nabobordet sitter en gjeng som er ute og spiser etter jobben. Kanskje de feirer en bursdag eller noe. Jøder og arabere sammen. Jeg kjenner dem igjen, de jobber på supermarkedet der jeg pleier å handle. Vi smiler og vinker til hverandre. Jeg blir glad og litt mer optimistisk når det gjelder sameksistens og en fredlig framtid for denne spennende og vakre fjellbyen jeg lever i, Jerusalem.

I den jødiske tradisjonen, er de ti botsdagene mellom inngangen til det nye året og forsoningsdagen tiden for indre refleksjon og oppgjør, mellom medmennesker og mellom oss og Skaperen. Man ber om tilgivelse for syndene man har gjort; de man har gjort med vitende vilje og de man har gjort utenksomt. Noen av de vakreste bønnene i den jødiske tradisjonen kan man høre disse dagene, og nettene, strømmende ut fra synagogene, fra radio og tv.

I denne tiden hilser jøder hverandre med ”Gmar hatima tova!”, ”Må du bli innskrevet i Livets Bok!”

Yom Kippur innledes med bønnen Kol Nidrei, ”Alle løfter”:

”All vows, prohibitions, oaths, consecrations, konam-vows, konas-vows, or equivalent terms, that we may vow, swear, consecrate, or prohibit upon ourselves – (from the last Yom Kippur until this Yom Kippur), and from this Yom Kippur to the next Yom Kippur, may it come upon us for good – regarding them all, we regret them henceforth. They all will be permitted, abandoned, cancelled, null and void, without power, and without standing. Our vows shall not be valid vows: our prohabotions shall not be valid prohabitions: and our oaths shall not be valid oaths.
May it be forgiven for the entire congregation of the Children of Israel and for the stranger who dwells among them, for the sin befell the entire nation through carelessness.
Please forgive the iniquity of this people according to the greatness of Your kindness, and as You have forgiven this people since Egypt and to this point.
And Hashem (Navnet, Herren) said, “I have forgiven according to your words.”
Blessed are You, HASHEM, our God, King of the universe, Who has kept us alive, sustained us, and brought us to this season.”

Jaqueline du Pré; Kol nidrei Op. 47 – Max Bruch
http://www.youtube.com/watch?v=kfSMVPJg35A&feature=related

Cantor Ehud (udi) Spielman Kol Nidrei
http://www.youtube.com/watch?v=kzEdCYHLIdc&feature=more_related

Les også

-
-
-
-