Kommentar

Fotografier: Angela Merkel (Flickr/Wikimedia Commons), Emmanuel Macron (EU2017EE Estonian Presidency/Wikimedia Commons), Theresa May (Controller of Her Majesty’s Stationery Office/Andrew Parson/Wikimedia Commons), Ismail Haniyeh (Mohammed Salem/Reuters/Scanpix), Recep Erdogan (US Department of State/Wikimedia Commons), Vladimir Putin (Kreml/Wikimedia Commons).

 

De politiske reaksjonene på Donald Trumps kunngjøring av at USA anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, tegner portrettet av et rådvilt og bortkomment Europa hvor både realitetssansen og det moralske kompasset er forduftet.

Vår verdensdel er ledet av svake personer, den er omgitt av ulver og kynikere, og den har både fiender og femtekolonnister i sin midte. Hvis disse personene virkelig representerer oss, så Gud hjelpe oss.

Som om ikke dette var nok, hjelper mediene til med den moralske fordervelsen gjennom sin selektive gjengivelse av reaksjonene. NTBs dekning av temaet siden kunngjøringen onsdag kveld taler sitt tydelige språk.

Regjeringssjefene i Europas tre viktigste land tar avstand fra Trumps beslutning.

Den tyske statsminister Angela Merkel kritiserer Trumps avgjørelse om å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.

– Vi støtter ikke denne avgjørelsen fordi Jerusalems status må bli fremforhandlet gjennom en tostatsløsning …

Macron poengterer også at Frankrike ikke stiller seg bak kunngjøringen. Den franske presidenten mener Jerusalems status må avgjøres av palestinere og israelere under oppsyn av FN.

Trumps kunngjøring bryter med internasjonal rett og resolusjonene i FNs sikkerhetsråd, mener Macron.

– Vi er uenige med USAs kunngjøring om å flytte ambassaden til Jerusalem og å anerkjenne byen som Israels hovedstad, sa den britiske statsministeren Theresa May.

– Vi mener avgjørelsen ikke vil bidra til fred i området, la May til.

Omkvedet er altså det samme: Israel og palestinerne skal skape fred gjennom forhandlinger. Der hvor alle tenker like tanker som konsekvent har vært resultatløse, tenkes det ikke særlig godt. Og om Merkel, Macron og May fremstår som kloner av hverandre, er ikke norske politikere særlig annerledes:

USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad bekymrer regjeringen. – Dette kan føre partene lengre vekk fra forhandlingsbordet, sier Erna Solberg.

– Det er uansvarlig av Donald Trump, som anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad. To folk har legitime krav, skriver Støre i en Twitter-melding.

Han peker på at forhandlinger må avgjøre, og han mener dette er tragisk for palestinerne.

For hver NTB-melding gjentas et refreng: Hele verden har advart. Med hjernen forhåndsmassert fikser leseren resten: For en sprøyte gal hasardspiller denne Trump er!

Tror alle disse lederne på det de sier? Neppe. Langt viktigere er spørsmålet: Hva tenker de innerst inne om saken?

Ruteknusingen på kosher-restauranten i Amsterdam gir oss noe av svaret. Midtøsten-politikken er nemlig ikke lenger bare utenrikspolitikk. Nå er den også – eller kanskje sågar først og fremst – innenrikspolitikk.

De som husker tilbake til januar 2009, minnes opptøyene som skjedde i Oslo i protest mot Israels operasjon Cast Lead på Gaza-stripen, da den israelske hæren grep inn militært mot rakettregnet derfra. Antisemittiske slagord haglet, og demonstranter gikk på «jødejakt». Det ble demonstrert mot operasjonen i mange europeiske byer.

Midtøsten-konflikten er altså for lengst kommet hjem. Etter hvert som vi blir stadig mer fullverdige medlemmer av det utvidede Midtøsten, er vår egen lokale variant av konflikten i støpeskjeen.

Europas politiske ledere er altså mest av alt redde for uro på hjemmebane. Når store deler av innvandrerbefolkningen står på palestinernes side, og de innfødte i beste fall har meldt seg ut av verden eller erklært seg nøytrale til den, koster det litt å ta et standpunkt i favør av det rette.

Ved å ta avstand fra Trump, innbiller man seg kanskje å ha betalt en slags forsikringspremie. Ved å fortelle sine egne palestinere og Palestina-sympatisører av alle opphav at de ikke er enige med store satan i dette spørsmålet, tror de at de kjøper seg fred. Ruteknusingen i Amsterdam viser at det kanskje ikke hjelper. Det handler nemlig ikke om en vanlig politisk konflikt, det handler om at motparten ikke skal ha livets rett.

Det er bare ett navn på denne innstillingen: underkastelse. May, Macron og Merkel er underkastede, og det samme er våre egne toppolitikere. De er mer redde for de islamske inntrengerne i sine egne samfunn enn de er for å risikere et godt forhold til USA under Trump-administrasjonen.

Europas politiske ledere tar altså parti med Hamas, som riktignok ikke begrenser seg til det rent verbale. NTB skriver:

Hamas-leder Ismail Haniyeh oppfordrer palestinerne til å starte en ny intifada. Han mener USA har erklært krig ved å anerkjenne Jerusalem som Israels hovedstad.

– Den sionistiske politikken som støttes av USA, kan ikke konfronteres med mindre vi antenner en ny intifada, sier lederen for den væpnede palestinske islamistbevegelsen i en tale torsdag.

– Denne beslutningen kommer til å åpne helvetes porter når det gjelder USAs interesser i regionen, sier tjenestemannen Ismail Radwan i Hamas, som holder til på Gazastripen.

Man kan spørre seg hvorfor NTB bruker det hederskronede ordet «tjenestemann» om en representant for en terroristbevegelse som riktignok styrer et geografisk område, men som aldri har gjort menneskene der noen tjenester. Og det hektes ikke på noen belastende adjektiver idet bevegelsen nevnes. Hamas er ikke «omstridt» engang, i motsetning til oss andre.

Hamas oppfordrer altså til vold som reaksjon på Trumps utspill, mens de europeiske lederne advarer om at vold kan bli reaksjonen på Trumps holdning. Hvor lang er egentlig avstanden til Hamas? Ville det ikke tatt seg bedre ut å mane Hamas til besinnelse, snarere enn å ta det for gitt, og nærmest rettferdiggjøre, at palestinerne reagerer som gale hunder? Om de nå gjør dét, da. Europeiske politikere er sannsynligvis mer Palestina-ideologiske enn de fleste palestinere.

Andre muslimske ledere sparer heller ikke på konfekten. I en AFP-melding publisert i Daily Mail kan man lese om de iranske reaksjonene på Trumps kunngjøring:

Iranian President Hassan Rouhani blasted his US counterpart Donald Trump’s plan to recognise Jerusalem as the Israeli capital on Wednesday, saying it would not be tolerated.

Rouhani also spoke with Turkish President Recep Tayyip Erdogan by phone, describing Trump’s announcement as «wrong, illegitimate, provocative and very dangerous», according to an account posted on the Iranian government’s website.

Rouhani had earlier been speaking at an international conference in Tehran promoting Islamic unity and marking the anniversary of the birth of Islam’s Prophet Mohammed.

Iran «will not tolerate a violation of Islamic sanctities,» he said in reference to Trump’s Jerusalem announcement.

Litt som den «røde linjen» for muslimer som Tyrkias president Recep Erdogan snakket om, med andre ord. I en tale under det samme arrangementet var Irans statsleder ayatollah Ali Khaminei noe mer direkte i sin tale:

«The Islamic world will undoubtedly stand against this plot and the Zionists will receive a big blow from this action and dear Palestine will be liberated,» Khamenei said.

For Rouhani er altså USAs opptreden i saken en provokasjon, og Khamenei følger opp med at det er på tide å utslette sionistene en gang for alle. Begge standpunkter forfektes av personer som er fiender av Vesten, så hvorfor tar våre egne ledere automatisk det ene standpunktet – for samtidig å late som om de ikke hører det andre?

SV-leder Audun Lysbakken, som – hold dere fast! – også snakker om forhandlinger, bruker det samme vokabularet som Rouhani. I den tyvende NTB-meldingen som minner om «verdenssamfunnets» reaksjoner, siteres han på følgende:

– Avgjørelsen gjør fredsforhandlinger vanskeligere og bidrar til å øke mulighetene for voldelige opprør. Det er trist at USA velger å spille en så destruktiv heller enn en konstruktiv rolle, sier Lysbakken, som kaller Trumps kunngjøring for en ren provokasjon.

Ville verden ha merket noen forskjell om Rouhani og Lysbakken byttet jobb?

Våre underkastede ledere danser altså etter fiendens pipe. EUs utenrikssjef Federica Mogherini advarer mot «mørkere tider». Det gjør hun kanskje rett i. Hun er mørket. Hun personifiserer aldeles utmerket en politisk klasse som er så feig og hyklersk at den sannsynligvis kunne ha levd godt med det iboende hykleriet i islam etter å ha konvertert. De har allerede tilegnet seg de kulturelle kodene som behøves for et liv i halvmånens mørke.

Når et fritt og sterkt land som USA utøver sin frihet, blir det en påminnelse om deres egen manglende sådan.

Og i bakgrunnen sitter Vladimir Putin og gliser:

– Moskva ser på beslutningen som ble kunngjort i Washington med alvorlig bekymring, heter det i en kunngjøring fra russisk UD.

Putin spiller splitt og hersk mellom Europa og USA, ikke fordi han bryr seg om palestinerne, men fordi han gjerne vil benytte muligheten til å styrke Russlands innflytelse. Han gjennomskues bare unntaksvis.

Vi er altså blitt kasteballer. De politiske lederne som omgir oss her på vår side av Atlanteren, er dels underkastede (Angela Merkel, Emmanuel Macron, Theresa May), dels fiendtlige (Ismail Haniyeh, Hassan Rouhani, Recep Erdogan) og dels kyniske (Vladimir Putin). Hvem av disse som kan øve størst innflytelse på Europa, er ikke godt å si.

Igjen sitter de arme europeerne – desorienterte, i tvil om seg selv, lukket inne i seg selv, og et lett bytte for manipulasjon, propaganda, skremsler og gruppetenkning. I dette mørket kan man ikke gjøre stort annet for å lyse opp enn å prøve å holde fast ved sannheten. Les historie, les klassikere, bruk øynene, og tenk dere om!

 

Kjøp Roger Scrutons bok her!