Kommentar

En palestinsk familie i Al-Baqaa-leiren utenfor Jordans hovedstad Amman ser på tv idet president Donald Trump den 6. desember 2017 kunngjør USAs anerkjennelse av Jerusalem som Israels hovedstad. Foto: Muhammad Hamed / Reuters / Scanpix.

 

Når USAs president Donald Trump høytidelig og uten dikkedarer anerkjenner Jerusalem som Israels hovedstad, og sågar igangsetter prosessen med flyttingen av den amerikanske ambassaden fra Tel Aviv til Jerusalem straks, gjør han noe som er blitt en sjeldenhet blant toppolitikere i manns minne: Han tar en kjensgjerning, et uavvendelig faktum, til etterretning.

Israel erklærte Jerusalem for landets hovedstad allerede etter krigen i 1948, som fulgte kort tid etter verdenssamfunnets forsøk på en fredelig deling av territorium mellom jøder og palestinere. Dette er nå 69 år siden, og uansett hvilke sympatier man måtte nære i den konflikten, som med varierende intensitet har vedvart siden den gangen, er det også et faktum at Israel er blitt en militær og teknologisk stormakt som kommer til å motstå ethvert forsøk på å frata dem Jerusalem. En suveren, sterk og vital stat har altså selv lagt de institusjonene som tilhører en hovedstad til denne byen. Hvor lenge er det rimelig å se bort fra dette?

I sin kunngjøring fremhever den amerikanske presidenten at beslutningen om å anerkjenne Jerusalem som hovedstad og flytte ambassaden dit ble tatt med stort politisk flertall allerede for 22 år siden:

In 1995, Congress adopted the Jerusalem Embassy Act, urging the federal government to relocate the American embassy to Jerusalem and to recognize that that city — and so importantly — is Israel’s capital. This act passed Congress by an overwhelming bipartisan majority and was reaffirmed by a unanimous vote of the Senate only six months ago.

Men samtlige presidenter siden den gang har trenert iverksettelsen av vedtaket, med den begrunnelse at en slik tilbakeholdenhet ville være tjenlig for «fredsprosessen» mellom Israel og palestinerne. Men vi sitter nå med fasiten: Denne prosessen er ikke nærmere noen fullføring i dag enn den var i kjølvannet av Oslo-avtalen – tvert imot. Som Trump selv poengterer: Vi kan ikke løse våre problemer ved å gjenta fortidens mislykkede strategier.

I dagliglivet og i forretningslivet er dette noe de fleste lærer seg på mer eller mindre harde måter, og det blir regnet som en slags galskap å gjenta eksakt samme mislykkede forsøk gang på gang og forvente at det blir en suksess neste gang. Så hvorfor skulle politikken være et unntak? Fordi den dessverre gir altfor stort rom til mentale forstyrrelser som ideologier og utopiske drømmer.

Kanskje er det Trumps bakgrunn som pragmatisk forretningsmann som gjør at han endelig velger å skjære igjennom. Dette er noe som statsmenn opp gjennom historien fra tid til annen har sett seg nødt til å gjøre – å løse opp den gordiske knuten med et Aleksander-hugg. Det er betegnende for de tusseladdene som har bekledd politiske embeter i Vesten de senere årene når reaksjonen på en slik besluttsomhet grenser til det hysteriske.

Trump bryter en slags stilltiende global aksept for en politikk der man later som – en politikk som er redd for sannheten. I denne politikken er den største dødssynden å opptre selvhevdende. Mens hvis ikke USAs president kan hevde sin politikk, hvem kan da egentlig gjøre det? Sømmer det seg for statsoverhodet i verdens eneste supermakt å gå på gummisåler?

Er det bare de som vil slakte oss som skal ha adgang til fritt å uttrykke sine hensikter?

Trumps kunngjøring kommer kort tid etter at Tyrkias president omtalte den forestående beslutningen som en «rød linje» for muslimer. Men the Donald lot seg ikke affisere av dét.

Den amerikanske presidenten brøt dermed en uskreven lov som sier at man ikke krenker muslimer. Det betyr egentlig at man ikke fornærmer islamister som feilaktig påberoper seg å tale på vegne av alle muslimer.

Trump sier i praksis at hvis det er nødvendig å krenke islamister for å ivareta USAs og verdenssamfunnets interesser (i den rekkefølgen) – vel, så får man gjøre det. Vi er ikke redde, vi har ingen grunn til å være redde, vi er the United States of America, og hvis du har problemer med det, så up yours.

Saken er at dette også er strategisk smartere enn alt tøvet som har pågått. Muslimer kommer i hovedsak fra klansamfunn, og i klansamfunn skjønner man makt. Man respekterer makt. Og Trump forstår seg på sin Machiavelli. Det er den vestlige politiske klassen som hverken forstår sin historie eller kjenner sine klassikere. Dermed forstår de heller ikke sin samtid, ei heller er de i stand til å stake ut en fremtid. Begrepet «sump» er høyst passende på denne tilstanden. Er det virkelig så dumt å tørke den ut?

Trumps beslutning får dermed også en symbolsk verdi langt ut over det lokale i konflikten om Jerusalem. Den berører oss selv også. Den utløser spørsmålet: Har ikke dette overdrevent tilbakeholdne og underdanige diplomatiet overfor dem som aller helst vil slakte oss vart lenge nok nå? I lengden er det ikke fredsskapende hele tiden å gi etter. Da værer vår motstander kun svakhet.

I sivilisasjonssammenstøtet vi alle er vitne til, er Jerusalem et spektakulært eksempel, men prinsippet er det samme mange andre steder: Et aggressivt islam med territorielle ambisjoner forsøker å ta over hjemme hos oss.

I dette sammenstøtet er det ingen grunn til at vi skal innta en nøytral linje. Vesten er oss, og Vesten omfatter Israel, Vesten omfatter Jerusalem. Jerusalem er oss. Det er på tide å ta konsekvensen av hvem vi er. Israel har vært smartere enn europeerne, og det synes på de fleste viktige indikatorer – barnefødslene, innovasjonsevnen, optimismen. Det er på tide å anerkjenne og lære av dem som er smartere enn oss.

 

Kjøp Christopher Caldwells «Betraktninger over revolusjonen i Europa» her.