Kommentar

Jeg må tilstå at Morgenbladet tilihører haugen av blader og aviser som jeg har gode forsetter om å lese, men som lett blir liggende over, til det plutselig er en ny helg. Kanskje ligger en ubevisst uvilje under, en motstand mot den retning avisen har tatt. En nærmere lesning viser at reservasjonen er vel begrunnet.

Morgenbladet tilhører i dag leiren for USA- og Israel-hat. Ikke bare, det står fortsatt gode enkeltartikler. Men tonen er umiskjennelig: Krig.

En av de toneangivende er Morten Strøksnes. Det er han som har signert ukens leder «Fair play». Den bekjenner seg omsvøpsløst til Israel-hatet. Dette hatet er blitt noe av en flaggsak for det nye venstre som ser sympatisk på de som bekjemper USA med våpen i hånd. To teach them a lesson.

Strøksnes er et skoleeksempel på den mentaliteten som Die Zeit-redaktøren Joseph Joffe beskrev under et møte i Fritt Ords lokaler i Oslo torsdag kveld. Tema var States we like to dislike, Israel and USA. Hvis noen er sykelig opptatt av Israel, hvis det er den store Saken, hvis de bare finner feil ved Israel, og aldri andre regimer i regionen, hvis de trekker sammenligninger mellom Israel og nazistenes politikk, ja da er det antisemittisme.

Joffe «konseptualiserte» anti-ismen, som han kalte det. Og åpnet med noen karikaturer han hadde sett under ett av Davos-møtene. Donald Rumsfeld ble drevet fremover av Sharon med pisk i hånd. Bak kom to gullkalver. Stort tydeligere kan det ikke sies. -Dette er klassisk antisemittisme, sa Joffe.

Han illustrerte de underliggende følelsene ved å bruke Saudi-Arabia som eksempel: Hvis noen sa de hatet saudi-arabere, men at de ikke hadde noe mot muslimer, ville vi synes det hørtes merkelig ut. Men er det noe mer troverdig hvis noen sier de hater israelere, men ikke har noe imot jøder.

Vi er blitt så foret med en antiisraelsk narrativ at vi ikke lenger ser negativiteten. Hos en person som Strøksnes samles trådene til en konklusjon: Det holder ikke lenger med kritikk av Israel. Jødene må settes på plass. Ettertrykkelig.

Bakgrunnen er at Israel er trukket ut til gruppe 5 i den europeiske kvalifiseringen til Fotball-VM. Hvorfor skal Israel delta som europeisk nasjon når det ligger i Midtøsten, spør Strøksnes. Israel trenger seg urettmessig på. Akkurat som det har tiltvunget seg jord ved å påberope seg «de gamle jødiske legendene», som han kaller det, vil de nå ha ha handelsprivilegier i forhold til EU og Efta. De selger produkter laget i de okkuperte områdene. Men like lite som Israel hører hjemme i Midtøsten, hører det hjemme i Europa. Det må settes på plass, boikottes. Hør hvordan Strøksnes formelig ønsker å sparke israelerne tilbake der de hører hjemme, nederst ved bordet:

Israel ble til som del av et europeisk koloniseringsprosjekt. Landet har ikke funnet sin plass der det geografisk hører hjemm, i Midtøsten. Derfor vil det gjerne være en økonomisk og kulturell del av Europa.(..) Andre land som har bedrevet en rasistisk koloniseringspolitikk, som Sør-Afrika, ble ikke belønnet med priviligerte handelsavtaler og sportslige samkvem. De ble boikottet. Det samme bør Israel bli. Så får israelerne heller lære seg å spille baseball og delta i den amerikanske «World Series».

Rene ord for pengene. Som bør møtes med samme mynt: Dette oser av fiendskap. Strøksnes er utvilsomt en fiende av Israel, en som ønsker Israel alt vondt. Det handler ikke om en sans for rettferdighet og harme. Det er en aggressivitet som dikterer fakta og ikke omvendt.

Som Joffe sa: Fakta biter ikke på fordommer.

I oppbyggingen av de totalitære ideologiene i forrige århundre, var det en periode hvor ideologien ble utmeislet. Israel-hat inngår som et sentralt element i det nye voldsevangeliet. Man trenger bare se på språkbruken for å kjenne igjen den monolittiske oppbyggingen av virkeligheten: Det snakkes bare om et Israel i entall, som omtales i mono: den brutale undertrykkingen, Muren som kun kan ha ett motiv, stjele mer land, og palestinerne som ikles lidelelsens adjektiver. Egentlig er dette til å spy av.

Det fortsetter: Avisen har et intervju med «gode, gamle» Tariq Ali, kjent som studentaktivist på 60-tallet, nå redaktør i forlaget Verso, i London. Gjennomgående er en manglende forståelse for hvordan politikk blir til og utøves, kombinert med en mangel på detaljviten. Aktørene tillegges enkle motiver: Kofi Annan er en lydig hund for USA. Han ble valgt av Albright som en trumf mot Boutros Ghali, som ville ha intervensjon i Rwanda og ikke i Bosnia.

«Kofi Annan er bare en marionett som styres av USA».

De gamle raddisene glemmer ikke et ord som marionett. Det er like levende. Antropologisk ligner dette på Ku Klux Klan-språk. Noen styres av andre, noen trekker i trådene bak kulissene. Vi ser det bare ikke. Disse konspirasjonsteoriene er en fast bestanddel i anti-ismens ansikt.

Et annet trekk er språkets banalisering, hvor fenomenenes dybde og kompleksitet forsvinner. Avslutningsvis sier Ali:

-Palestina er et stort problem. Israel er blitt upopulært de fleste steder i verden, unntatt i USA. Kritikken vokser i EU, selv om Tyskland åpenbart er et gissel av sin egen historie, kuet til taushet av Israel, selv om den nålevende generasjonen ikke bærer mer skyld for jødeforfølgelsene enn dagens USA for slaveriet.

Hadde Hannah Arendt levd i dag ville hun reagert på denne språklige forflatning og sett det som en forberedelse til legitimering av vold. Det er ikke noe radikalt ved Tariq Alis beskrivelse. Tvert om. Det er reaksjonært, for ikke å si fascistisk.

Akkurat som kommunistene begikk harakiri da de gikk god for ikke-angrepspakten mellom Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, vil venstresiden havne i grøfta når den omfavner motstanden mot amerikanerne i Irak.

Tariq Ali demonstrerer at han allerede har tatt dette skrittet når han får seg til å sammenligne Fedayeen-soldatene i Irak med motstandsbevegelsen i Frankrike under krigen.

Den (organiserte motstanden) kan sammenlignes med situasjonen i Norge og Frankrike under annen verdenskrig.

Venstresiden har hele tiden påberopt seg monopol på retten til å definere begrepene. Den fredningstiden er for lengst over. Tariq Ali og hans likesinnede er terroristenes medløpere.