Sakset/Fra hofta

For mange år siden hørte jeg om en jente i omgangskretsen som i en alder av 17 år hadde begått kunststykket å skrive en fiks ferdig roman. Den ble sendt til forlaget, som riktignok refuserte det hele. De svarte at romanen var god, men ikke god nok til å bli trykket.

”Og bra var det,” sa en av de mer forstandige menneskene som jeg har hatt gleden av å bli kjent med. Jeg undret meg lenge og vel over hvorfor det var bra at denne talentfulle ungjenta ikke fikk oppleve gleden det er å bli antatt av et forlag.

Flere år senere hadde jeg en diskusjon med en gjeng nyklekkete tenåringer. Temaet vi balet med var skjønnhetskonkurranser for barn – bra eller dårlig? Gutta var i det store og hele uinteressert i emnet, gutter er nå en gang et par år etter sine samtidige jenter i modenhet. Noe å tenke på for tilhengere av den kompromissløs Enhetsskolen.

I alle fall diskuterte jentene temaet og fant ut at de var negative. ”Hvorfor mot?” spurte jeg. ”Jo,” svarte den mest oppegående av dem, ”for det er så fælt for de som taper.”

Hun uttrykte seg helt korrekt i henhold til samtidens idealer. Vi lever i gode tider. Og i gode tider utvikles det, sånn eller sånn, alltid en forståelse av mennesket som et gebrekkelig vesen som trenger å beskyttes mot den vemmelige verden. Misforstått humanisme gjødsles altså av et betydelig produksjonsoverskudd.

”Jeg er også mot,” svarte jeg, ”men av akkurat motsatte årsak, jeg er mest av alt bekymret for vinneren.” I samme øyeblikk slo det meg hvorfor den forstandige mannen mange år tidligere hadde priset seg lykkelig over at den flinke 17 åring hadde blitt refusert.

Egentlig burde dette poenget jeg her sikter meg inn på, ikke kunne kalles en visdom, men dessverre er jeg redd for at innsikten ikke lengre kan kalles allemannseie.

Man vil nå en gang det beste for sitt avkom. Nettopp derfor er det så trist når foreldre ikke skjønner at å frarøve barnet opplevelsen av tilkortkommenhet og nederlag, er å gjøre dem en bjørnetjeneste. Det er langt bedre å møte veggen i unge år når beinene i kroppen er myke og ikke brekker så lett. Så lenge de fornuftige voksne som har med barnet å gjøre, formår å hjelpe det til å fordøye nederlaget, så går det helst godt. Men akkurat der kan det skorte, for mange voksne nå til dags ser ikke poenget med å møte veggen.

Et annet eksempel på en slik toleranse for verden slik den er, fikk jeg høre i et radiointervju med en kar som hadde fått kreft. Jeg satt og slumret og trodde jeg visste regien på det som skulle komme. Stor var derfor overraskelsen da den kreftrammede, som nå var friskmeldt, kunne meddele at han var glad for å ha fått kreft. Det var et spark bak og jeg satte meg ned og gikk gjennom livet mitt og fant ut at mye av det jeg holdt på med, var tull. Sa han.

Jeg skjønner poenget. Det er godt. Og atypisk for vår tid.

Det er veldig menneskelig å ville beskytte seg mot det en finner ubehagelig. Kanskje ligner reaksjonen på den man ser hos spedbarn som når de får noe i munnen de ikke liker, så spytter de det instinktivt ut.

Men dette er også en vei som – når tatt in extremis – medfører eksistensiell og åndelig stillstand. Mennesket trenger også ubehaget for å kunne håpe på å vokse. Derfor synes jeg ikke det ville vært grusomt om Nathan hadde blitt sendt ut med sine foreldre. Det er noe med å se ting i et realistisk lys.

Siden vi er i et anekdotisk modus, skal jeg avslutte med en jeg har funnet svært fascinerende: En jente i 20-årene opplevde noe brutalt og skjellsettende. Hva det var, vites ikke. Poenget er at det rystet hennes livs grunnvoller. Etter dette begynte hun med noe helt spesielt. I senga hver kveld før hun skulle legge seg, takket hun Gud for dagen som hadde vært. Ingen ting spesielt med det, sier du. Jo, fordi hun takket for absolutt alt som kom hennes vei, helt uavhengig om hun satte pris på det eller ei. Hun takket for godt vær og for dårlig. Hun takket for god helse og sykdom, for snille ord og slemme. For kjedsomhet og latter. Hun diskriminerte ikke. Hun bare takket.

De som fortalte historien var hennes barnebarn. Den unge jenta hadde blitt en gammel dame. Og ifølge barnebarna utsondret bestemora deres en helt spesiell oppmerksom mildhet.

Skulle jeg våge meg på en analyse, vil jeg si at etter mer enn 50 år med  daglige takksigelser, hadde hun nektet sitt ego oksygen. Sånt blir en ikke bare et helere menneske av, man kommer nærmere Gud også.

Egosentrerte tider er også gudsforlatte tider – extended prosperity begets pride and delusional philosophies instead of gratitude to God.