I kjølvannet av Carl I. Hagens kronikk om den tidligere svigersønnens angivelig manglende hensyn til sine barn og daværende kone, har homse-, lesbe- og transbevegelsen (HLT) kommet på banen med en rekke innlegg om omgivelsenes påståtte mangel på hensynstagen til deres legning og behov for å leve ut samme.

Krangelen mellom Carl Ivar og hans eks-svigersønn har jeg ikke tenkt å blande meg i, da verbale familiekrangler etter min mening hører hjemme på kammerset.

Sistemann ute er imidlertid leder for Menneskerettsalliansen Dag Øistein Endsjø, som mener at diskusjonen handler om mye mer enn transpersoner: Hovedpoenget er ganske enkelt at noen ønsker å styre over andres liv. De vil bestemme over deg, skriver Endsjø, og fortsetter:

Dette handler om respekt for den menneskelige variasjon.

Dette er for øvrig den samme Dag Øistein Endsjø som viste sin respekt for den menneskelige variasjon ved å sammenligne filosof Nina Karin Monsen med rasister, nazister og Vigrid da hun fikk Fritt Ords pris i 2009.

Før Endsjø var det Esben Esther Pirelli Benestad som viste sin respekt for den menneskelige variasjon ved å felle denne dommen over (antagelig) heterofile foreldre:

De kan være farlige i sin iver etter å beskytte barn mot ting som de selv er redde for.

Takket være en opplevelse i 2008 mener jeg det er grunn til å snu spørsmålsstillingen en smule: er enkelte transer redde for å oppføre seg som de voksne menneskene de er, eller for å utvise normalt hensyn til andre? Mener egentlig den identitetspolitiske HLT-bevegelsens talspersoner at f.eks. folkeskikk og gangsyn er et slags heterofilt fenomen – spesielt utviklet for å hindre transer i å leve ut sin seksuelle legning – og som det derfor bare er heterofile som behøver å forholde seg til i disse frigjorte, menneskerettslige tider?

For nei; jeg er ikke redd mennesker med Pirelli Benestads legning, men jeg forlanger det samme av dem som jeg forlanger av meg selv: at de tar et minimum av hensyn til menneskene rundt seg. Et forlangende Endsjø, Pirelli Benestad og deres meningsfeller later til å anse som fullstendig legitimt, i hvert fall hvis man skal dømme etter de forargede leserinnleggende som har fulgt etter Hagens oppgjør med eks-svigersønnen.

Personlig leker jeg aller helst med homser og lesber, og har ikke noen problemer i forhold til seksuelle legninger jeg selv ikke har. Ikke ungene mine heller, som med største selvfølgelighet omgås par som onkel Ditt og onkel Datt, og tante Kreti og tante Pleti. De har tante og onkel, og så har de onkel og onkel, tante og tante. Intet nytt å se her, mao. I deres verden går jeg ut i fra at mammas bestevenner er for høyst dagligdagse å regne – og selv om de fleste av dem ikke har barn, oppfører de seg som enhver annen onkel og tante i forhold til dem. Så hvor merkelig det enn kan lyde for enkelte innen HLT-bevegelsen, så finnes det altså onkel-par og tante-par som er seg selv på heltid med legning og alt som hører til, men likevel er i stand til å se forskjell på folk. Som f.eks. at de til tider befinner seg i selskap med barn – ikke små voksne – og at mindreårige generelt ikke har noe større behov for å få voksne menneskers seksualliv på maten.

Det har i grunn ikke jeg heller, akkurat som jeg ikke deler mitt eget med alt og alle som måtte oppholde seg i nærheten.

Riktignok kjenner jeg ingen transer privat, men min familie og jeg traff på en tallrik gjeng transer på Danmarkstur høsten 2008. Inntrykket jeg sitter igjen med av det som burde vært voksne mennesker er særdeles lite heldig, og det skyldes ene og alene dem selv og deres egen fremferd.

Vi hadde vært i Legoland noen dager og var på vei hjem med Stena Line. På hjemturen hadde vi ikke lugar, og det eneste oppholdsstedet hvor man ellers kan sitte med alt sitt pikkpakk er den store salongen i baugen på båten. Dette var på høsten, så å være på dekk var ikke noe alternativ, og de fleste andre steder man kan sitte er på pinnestoler på restauranter – hvor man jo helst bare bør oppholde seg dersom man skal spise. Salongen var med andre ord proppfull av barnefamilier på vei hjem. Samme sted avsluttet en stor samling glade, voksne damer Danmarksturen sin, med innlagt Bingo og øvrig underholdning.

For all del; de to damene som solgte bingobrett var veldig søte og hyggelige mot ungene. Sosiale og vittige var de også. Jentungen beundret sminken og de flotte mini-kjolene, og la neppe merke til stort annet. Men junior som da var 6 og stadig ble utmajet som dame av storesøster, saumfarte lange lekre ben og lurte høylytt på: – Men dere ser egentlig ikke helt ut som jenter, dere er gutter sånn som meg, tror jeg. Har dere kledd dere ut i dag? Både damene og jeg svarte bekreftende på det, begynte å forklare og fikk et moderat interessert «Å ja» fra den vesle herren som allerede hadde flyttet fokus over på reglene for de langt mer interessante spillebrettene.

Men så var det underholdningen mellom de utropte bingotallene, da. Som utelukkende gikk på sex, sex og atter sex. I en av de mer obscøne og eksplisitte språkdraktene jeg noensinne har hørt på dagtid, og det til tross for at jeg har jobbet i forlaget som ga ut herremagasinene Alle Menn og Express. Det ville muligens passert på nachspiel etter en halv flaske brennevin for mye, men klokken 15.00 på ettermiddagen på en fellesarena full av unger: det er synd å si at de pådro seg sympati.

Nå er ikke jeg av den utpreget pripne arten, og er så avgjort like kapabel til å si «pule», «rasshøl», «pikk» og «knulle» som min neste, men det er jo noe med å se an tid, sted og publikum. Så mens det gjennomsnittlige publikums alder lå på 9-10 år, lå konferansierens og medhjelpernes gjennomsnittlige bemerkninger på: Jeg traff en type i går kveld, og skjønte at han hadde det gøy her, for da jeg skulle suge kukken hans luktet det rumpe av pikken hans.

Applaus! Liksom. Hvis dette er voksne – for ikke å si middelaldrende – menneskers idè om å leve ut sin legning i skjønn harmoni med omgivelsene, så er jeg redd de like gjerne først som sist kan forberede seg på en hardere seilas enn du får med Stena Line. Det burde vært helt unødvendig å måtte påpeke dette for formodet ansvarlige mennesker: det er ikke legningen som er et problem, det er det den ekstremt hensynløse og uakseptable oppførselen som er. Vi var ikke de eneste som til sist måtte gå derfra, for å si det sånn – og neppe de eneste som forlot damene med mindre gunstige holdninger enn vi hadde da vi kom. Barna som slett ikke hadde reagert negativt, enn si reagert nevneverdig i det hele tatt, på menn i dameklær – jeg så ikke noen av den omvendte sorten – reagerte som rimelig er negativt på det alle burde reagere negativt på: voksne som oppfører seg som hemningsløse drittunger i all offentlighet. Det er sjelden jeg skammer meg eller blir flau på andre menneskers vegne, men det gjorde jeg resten av den dagen.

Og fordi jeg tilfeldigvis vanker sammen med mennesker som har gitt meg mye innsikt i hvor tøft det kan være å komme ut av diverse skap, blir jeg ekstra forbannet når folk uten gangsyn bidrar til å både skape og opprettholde enhver fordom som måtte finnes i boka, samt enda noen til. For min del ble jeg påført en skepsis jeg aldri før har hatt, hovedsakelig fordi de fremsto som grenseløst egoistiske mennesker, tilsynelatende monomant opptatt av å kringkaste seksuallivet sitt.

Rekk opp hånden alle som tror at foreldre som var på Stena Line den dagen i ettertid forklarte barna sine at disse damenes atferd er grei, kjempefin og like bra som alt annet? Og hvordan skulle de nå kunne det? Det er ikke og bør ikke anses som greit, kjempefint og like bra som alt annet at voksne mennesker oppfører seg på denne måten – særlig ikke overfor barn – uansett hva slags legning de har og hva slags klær de går i.

– Vi kan ikke, skal ikke, må ikke skjerme barna våre for det menneskelige mangfold, mener Endsjø.

Beklager å måtte meddele det, men denne typen menneskelig mangfold både kan vi, skal vi og bør vi skjerme alle barn innen rekkevidde for. Dessuten tror jeg Endsjø har glemt et ord i sin tirade, nemlig det viktigste av dem alle i forhold til barn: voksne. Det ungene først og fremst så og reagerte på var at dette var voksne, ikke at det var transer.

Det kan selvsagt innvendes at alle – dvs. praktisk talt alle som hadde barn med, og det var godt over halvparten – som ikke satt pris på damenes utfoldelse kunne forlatt salongen, hvilket de fleste også så seg nødt til å gjøre. Men er det f.eks. noe i veien for at de voksne mennene/damene som tydeligvis hadde festet til den store gullmedaljen i forveien kunne behersket språkbruken og sexfikseringen sin litt med tanke på at der var en haug av barn til stede – og oppført seg nettopp som ansvarlige mennesker – slik at alle kunne vært i samme lokale? Alt tatt i betraktning oppholdt vi oss alle i salongen av en enkelt grunn: det er få andre steder man kan være på hjemveien.

Eller er vi kommet dithen at samfunnsånden tilsier at minoritetsgrupper kan mene seg fritatt fra å ta hensyn til alle andre, samtidig som de selv fremsetter krav om at alle andre skal ta hensyn til dem?

HLT-bevegelsen må gjerne sveve i sin lyserosa tro på at dette er tilfelle, men jeg er redd de i så fall vil få en brå og brutal oppvåkning.

Fortsatt er det sånn for minoritetspersoner så vel som majoritetspersoner at selv om det er uhyre enkelt og moteriktig å kreve respekt, så vil ikke et slikt krav føre frem med mindre man har en personlig livsførsel og ditto egenskaper – uavhengig av seksuell legning eller hva det måtte være – omgivelsene oppfatter det som verdt å respektere. Ansvarsfraskrivelse, umodenhet samt krav- og offermentalitet er ikke egenskaper som frembringer andres respekt for deg og ditt. Til tross for den nåværende klokkertroen på at identitetspolitikk er den eneste riktige veien å gå: Hvem respekterer egentlig en 45-åring som oppfører seg som en pubertal tenåring?

Man skal naturligvis ikke dra alle over en kam, og forhåpentligvis er de aktuelle transene alt annet enn representative for transer generelt. Men de var faktisk svært mange, og ingen av dem gjorde noe synlig forsøk på å gripe inn selv om de kanskje kan ha ment at vedkommende konferansier gikk over streken og/eller la merke til hvor negativt særlig foreldre med barn reagerte på det. Og det gjorde de sannsynligvis; flere beveget seg nemlig hele tiden blant publikum for å få opp stemningen. Den ene av damene som solgte bingobrett til ungene så i alle fall pinlig berørt ut, for der min mann og jeg i utgangspunktet var positivt innstilt og på mellommenneskelig vis engasjert i en trivelig samtale, forekom det et ørlite skifte i værforholdene. Ikke mot han/henne personlig der han/hun sto – og ikke på grunn av minikjolen eller det faktum at han/hun hadde flottere ben enn meg heller – men mot selskapsledelsen han/hun helt klart var en del av.

Lite eller ingenting i innleggene jeg har sett fra HLT-bevegelsens ampre svar i Carl I. Hagen-debatten har endret inntrykket jeg fikk av i hvert fall deler av dette miljøet; det jeg ser er ensidige og selvopptatte krav om alle andres toleranse og respekt for dem, mens de selv ikke ser ut til å ville vise noe tilsvarende for andre. Fraværet av selvkritikk og ansvarsfølelse er påfallende.

– Jeg har hatt det så vanskelig med legningen min jeg, lyder omkvedet og det dårlig kamuflerte behovet for å plassere alt ansvar for eventuelle problemer på omgivelsene. Vel, livet mitt har ikke alltid vært noen dans på roser det heller, om jeg er aldri så heterofil. Er det dermed greit at jeg lar det gå ut over Dag Øistein Endsjø og Esben Esther Pirelli Benestad? Og synes de egentlig at jeg er min fulle rett til å forlange at de skal tolerere samtlige overtramp og mangel på folkeskikk fra min side på grunn av det?

Nei, jeg trodde nok ikke det. Så kanskje var det på tide at ordene selvkritikk, ansvar og voksen ble like populære blant talspersonene for HLT-bevegelsen som pikk, pule og evig russetid?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.