Kommentar

De fleste mennesker med gode liv liker forutsigbarhet. De liker å legge seg om kvelden i noenlunde trygg forvissning om at verden vil være omtrent den samme i morgen, at arbeidsplassen deres ikke er gått konkurs, at barnas skolevei ikke er blitt farlig, eller at det ikke vil finne sted voldshandlinger eller ildspåsettelser i nabolaget. På større skala ønsker de heller ikke at storsamfunnet blir ugjenkjennelig.

Denne ønskesituasjonen har lenge vært normaltilstanden for de fleste nordmenn og vesteuropeere forøvrig.

Men vi lever nå i turbulente tider. En relativt sorgløs epoke er blitt avløst av en tid med store finansielle, geopolitiske og demografiske rystelser. Og i denne tiden opplever vår verdensdel en rekke ubehageligheter på samme tid: Vi har en økonomisk krise det er vanskelig å se noen ende på, de innfødte befolkningene får få barn, og hos mange dempes lysten til å få flere når de ser at ungdomsledigheten er høy også i økonomier som normalt har vært solide.

Samtidig opplever vi en tilstrømning av personer med fremmede væremåter, større fruktbarhet, lavere økonomiske forventninger, og en ikke sjelden nokså krigersk verdensanskuelse. Enhver med øyne i hodet kan se at dette slett ikke lover bra. Likevel gjør politikere, journalister og flere offentlige intellektuelle det de kan for å gi inntrykk av at det meste egentlig er som normalt.

Når folk ser at den offentlige samtalen ikke dreier seg om de tingene de har på hjertet, reagerer de resignert med å trekke seg inn i seg selv. De ruller ned de mentale gardinene i sine hjem, sinn eller omgangssirkler, og utvikler på schizofrent vis et vokabular til offentlig og et til privat bruk. Andre blir så fortvilet over tingenes tilstand at de i sin ensomhet begynner å dyrke de mest fantastiske teorier, eller å lytte til falske profeter, som det aldri har vært noen knapphet på.

Men det er ingen grunn til desperasjon. Det er derimot all grunn til nøkternt alvor.

Nøkternhet fordi det slett ikke er sikkert at våre etterkommere jevnt over blir mer velstående enn oss selv, slik det har vært for de fleste generasjoner i lang tid. Fattigdommen vender tilbake over store deler av Europa. Gruppen mennesker som statistisk har vært å regne som tilhørende middelklassen, svinner langsomt hen. I Norge er vi i noen grad beskyttet mot dette takket være vår store rikdom, men vi er ikke fullstendig skjermet mot det som skjer hos våre viktigste partnere når verdensøkonomiens tektoniske plater er i bevegelse. Og det betyr en viss sjanse for at våre barn og barnebarn risikerer å oppdage at velstanden er et privilegium og en nådegave.

Akkurat dét hadde mange kanskje glemt. Snarere enn å glede seg over det fantastiske ved at man en vinterdag kan holde varmen utendørs kledd i en skinnfell av et dyr slaktet tusenvis av kilometer unna, eller kose seg med et glass vin laget like langt unna idet man kommer hjem, fikk velstanden mange til å henfalle til livslede og matleihet. Desto vanskeligere blir det å kultivere nøkterheten, gjenoppdage de enkle gleder og være fornøyd med helt normale ting, eller med et yrke uten høy status.

Og alvor fordi hestene gjerne bites når krybben er tom. Norge balkaniseres nå i stor hastighet, og såvel pengestrømmen som det enkle arbeidet går i urovekkende grad fra innfødte til nyankomne. Det er det ikke sikkert at de førstnevnte vil finne seg i for all fremtid, særlig når det virkelig går opp for dem at deres egne velferdsytelser barberes for at lite vennligsinnede personer fra andre steder i verden skal få ta del i de samme. Det er ikke rett. Men protesten mot denne uretten må fremføres med rolig alvor for at den ikke skal kunne avvises som ekstremistisk eller rabiat.

Hvilke politiske svar som vil komme på dette, er ikke godt å si. Det eneste riktige ville naturligvis være å stanse enhver ytterligere balkanisering. Men dit er det trolig langt frem, og det kan godt hende at noen i mellomtiden får den dårlige idé å prøve å gjøre vår gryende versjon av Balkan litt mer likt USA, dvs. kutte i velferden, en dårlig idé fordi Norge ikke er USA, ikke fordi den i seg selv er ond.

Faktisk er dette totale fraværet av politiske signaler om veien videre, noe av grunnen til at folk blir desorienterte. De vet slett ikke hva slags samfunn de har om noen tiår. Og det er ikke lett i fravær av ledelse å etterstrebe og håpe på det beste, samtidig som man forbereder seg på det verste, noe det ville være uansvarlig ikke å gjøre.

Denne avmaktsfølelsen overfor det som skjer på større skala, kan best møtes ved å gjøre det lille man kan med seg selv og sine egne omgivelser. I fravær av et større, felles samfunnsprosjekt kan den enkelte lite annet gjøre enn å skape den sunne prepolitiske tilstanden i sitt eget lokalsamfunn som med tiden kan ligge til grunn for noe slikt.

Vi må tilbake til Adam og Eva, til ABC-en, og i det hele tatt krype før vi kan gå igjen. Hvor dypt var vi ikke sunket? Vi har fått stressede familier, skoler hvor man ikke lærer noenting, arbeidsplasser hvor albuene er spisse, kirker som tar minste motstands vei, og forslukne fagbevegelser som ikke tenker på fremtiden.

Det betyr at situasjonens alvor påkaller disiplin, høflighet, selvbeherskelse og ydmykhet: de klassiske dyder. Vi må finne opp samfunnet på nytt, og kan lite annet gjøre enn å begynne med oss selv, dvs. løfte oss etter håret og bli bedre samfunnsmedlemmer, for det er ikke hos institusjonene eller den politiske ledelsen vi kan hente inspirasjon til å skaffe disse nødvendige kvalitetene, kvaliteter som i seg selv vil være mer enn gode nok antistoffer mot enhver invasjon.

Noen ledestjerner finnes, men de opererer som oftest i det skjulte, og man får bare unntaksvis høre om dem. Desto hyggeligere er det når man gjør det:

En stor og kjent chef fra Milanos finere restaurantverden fikk en dag nok av livet han levde. Han tjente bra på å servere de mest utsøkte gastronomiske spesialiteter til byens holdne mennesker, men hoppet av karusellen. Hvorfor? Han hadde oppdaget to motstridende ting han gjorde som gnagde på samvittigheten hans. I sine stadige anstrengelser i retning av å perfeksjonere rettene han serverte, ble han irritabel. Han kjeftet på sine ansatte, og han tok uroen med seg hjem. Samtidig krevde forretningene at han viste hjertelighet overfor gjester han i mange tilfeller mistenkte hadde tjent sine penger på korrupt vis. Var det rett av ham å være mild mot disse og hard mot vanlige arbeidsfolk? Det holdt å stille seg spørsmålet for å besvare det. Han stengte på dagen. Ikke lenge etter åpnet han en ny restaurant. Ikke i sentrum av byen, hvor forretningsfolkene og advokatene befant seg ved lunsjtider, men i industribeltet i den norditalienske metropolens periferi, hvor det var funksjonærer og arbeidere med lang vei hjem som utgjorde kundegrunnlaget. Og snarere enn å presse sitt kjøkkenpersonale til det ytterste for hele tiden å bryte gastronomiens tyngdelover, satset han på å servere tradisjonelle retter med den høyeste kvaliteten han med rimelighet kunne oppnå, slik at folk med en normal lønn kunne spise der ofte. På spørsmål om hva det var han likte best med sitt nye profesjonelle liv, svarte han: «Det å hele tiden kunne se folk inn i øynene med god samvittighet.» Han sluttet også å kalle seg «chef», og skiftet tittel til «kokk». Etter en glitrende tjuefem år lang karriere, oppdaget han at han egentlig var en enkel person.