Sakset/Fra hofta

I industribeltet i Milanos bakland befinner det seg en mellomstor familiedrevet bedrift som leverer motorer til luftkondisjoneringsanlegg. Da bedriften for noen uker siden innskrenket produksjonen pga. de vanskelige tidene, så den seg samtidig nødsaget til å permittere endel av de ansatte, som i alt er noen titalls.

Stor var overraskelsen, til dels også forargelsen, hos flere da det viste seg at ledelsen hadde til hensikt kun å permittere kvinner med barn hvis ektemenn alle hadde jobb, og dertil begrunnet det hele med at en slik løsning var til det beste for alle parter og samfunnet som helhet.

At bedriftsledelsen hadde omtanke for familier som kunne bli sittende uten inntekt var sympatisk, men etter en smule oppstyr ble enden på visa naturligvis at man permitterte etter et annet kriterium, for det foreslåtte sådanne var i strid med både gjeldende antidiskrimineringsprinsipper og de fleste moderne familiers sunne fornuft: Moren holder seg hjemme hos de bittesmå når det er fysiologisk hensiktsmessig, men når barna er litt større påhviler det begge å ta seg av dem. Og i den grad ansvaret i størst grad tilfaller moren, er det besluttet ved overenskomst i familien og ingen andre steder.

Hvorom enn er, dersom den økonomiske krisen i Europa vedvarer, er det sannsynlig at historien om denne motorfabrikken vil gjenta seg flere steder. Ikke sånn å forstå at det nødvendigvis vil resultere i noe sammenstøt mellom feminister og tradisjonalister, men at det vil bli mange flere barnefamilier på kontinentet — særlig i Sør- og Øst-Europa — som får antall inntekter redusert fra to til én. Og gitt at det ville redusere de berørte familienes muligheter for luksus, utenlandsreiser og eksklusive fritidsaktiviteter, ville man rett og slett bli vitne til mange flere barn som bruker tid sammen med foreldre i hjem og nærmiljø.

En slik pengeknapp tilværelse skal naturligvis langt fra idylliseres, men den ville heller ikke være uten gunstige virkninger, som mindre stress og mas eller større omsorg for hjem, hage og ens eget urbane rom. Mon tro om det å se at det ikke er så galt å leve på denne måten kunne sette mot i unge voksne som egentlig ønsker barn, men som avstår fordi de ikke synes de har god nok råd?

Statistikken tyder i øyeblikket på at fertilitetskrisen i Europa rammer sterkest der hvor det er størst knapphet på jobber og dårligst velferdsordninger for småbarnsfamilier. De mindre privilegerte landene kan da heller ikke med letthet trylle frem noe av dette.

Men kanskje kan egne og andres dempede forventninger til personlig velstand etterhvert gjøre familiestiftelse til et mer forlokkende selvrealiseringprosjekt? Kan det sågar bli en dyd av nødvendighet idet man oppdager at alderdommen i motsatt fall ikke bare risikerer å bli uten materiell velstand, men også svært ensom? Eller vil folk i de hardest kriserammede landene heller kaste inn håndkleet på alle livets arenaer, idet de personifiserer en pågående krise som er like mye moralsk som økonomisk? Den innebygde selvoppholdelsesdriften hos nasjoner burde peke i en annen retning. Måtte de ikke trenge en ytre fiende for å gjenoppdage den.