Sakset/Fra hofta

De fleste som lever i dagens Vest-Europa har aldri bevitnet noen annen levemåte enn den vi har i de moderne industrisamfunnene: en lang og i stor grad institusjonalisert barndom, tidkrevende studier, mobil arbeidsstyrke, familier spredt over store avstander, og en langvarig uproduktiv periode på slutten av et liv som oftest preges av pleie under sykdom de siste årene.

Når man kan motta omsorg i form av pleie eller opplæring de første tjuefem og de siste femten årene av et liv som varer i åtti år — altså halvparten av dets varighet — skjer det naturligvis takket være arbeidsinnsatsen og skattepengene betalt av befolkningen i yrkesaktiv alder. Det siste halve århundrets velferd og komfortable liv er altså kommet som resultat av en formidabel økonomisk suksess som skyldtes den industrielle revolusjon.

Nå lyser varsellampene for finansene i en rekke gjeldstyngede europeiske stater. Man har levd over evne, og regningen sendes til de neste generasjonene. Det snakkes om kutt som er så dype at man risikerer økonomisk depresjon, og ringvirkningene vil i så fall bli følbare også i de bedrestilte landene. Noe av prisen vil uunngåelig bli betalt i form av velferdskutt. Morgendagens gamle mennesker vil ikke i samme grad kunne opprettholde levestandarden alderspensjonistene har i øyeblikket.

Man skal naturligvis ikke la seg rive med av katastrofescenarier om total kollaps og fullstendig bortfall av pensjonsutbetalingene, men siden velferden blir svekket kan det likevel være instruktivt å tenke over hvordan samfunnet fungerte før velferdsstatens fødsel. For det er jo litt i retning av den tiden det sannsynligvis går.

Alderspensjonen i Europa har en historie som begynner i Otto von Bismarcks Tyskland på slutten av 1800-tallet, en tid da det ikke var så mange som nådde høy alder etter arbeidslivets slutt. Siden spredde systemet seg til andre europeiske land. Men hvordan fungerte det før det igjen?

De viktigste strukturelle forskjellene var naturligvis at industrialiseringen ennå ikke hadde erstattet det gamle jordbruks- og håndverkssamfunnet, at folk sjelden reiste langt avgårde for å arbeide, og at storfamiliene holdt til på samme sted, ofte under samme tak.

Under dette systemet var det familiens ansvar å ta seg av sine eldre, og de stakkars gamle som ikke hadde slektninger, var henvist til veldedighet fra kirken og andre velvillige aktører. I en slik kontekst måtte familien selv løse sine økonomiske problemer uten statens hjelp, og i praksis var en konsekvens ofte at de eldre bidro til familiens tarv etter evne, enten ved å arbeide eller ta seg av de unge, som kanskje gjengjeldte noe av tjenesten når de gamle ble syke og hjelpeløse.

Idet ansvaret for opplæring og omsorg etterhvert ble statens ansvar, opphørte denne fordelingen av byrder internt i familien. Statens rolle og den tiltagende profesjonaliseringen usynliggjorde det gjensidige ansvarsforholdet mellom generasjonene.

En komplett tilbakevenden til et slikt system er naturligvis umulig. Men kanskje kan vi likevel se enkelte utviklingstrekk i den retning, f.eks. ved at et sterkere familiesamhold hos noen tvinger seg frem av økonomisk nødvendighet, eller at en ubønnhørlig synkende kvalitet på offentlige tjenester ansporer flere borgere til å finne private løsninger — som at foreldre underviser sine egne barn fremfor å sende dem til den offentlige skolens jungel, eller at folk betaler pleiere fra den tredje verden for å ta seg av skrantende eldre heller enn å plassere dem i hjem hvor de risikerer å dusjes med kaldt vann og ikke få servert julemiddag. Kanskje vil man også oppleve at flere foreldre penser sine barn inn på yrkesveier hvor de får opplæring av betrodde profesjonister, heller enn å oppfordre dem til å ta høyere utdanning av stadig mer tvilsom kommersiell verdi. I yrkeslivet kunne man også finne på å grunnlegge egne høyskoler.

Et slikt scenario ville ikke bety all verden for den mest privilegerte delen av befolkningen, som alltid har hatt de fornødne ressurser til å opprettholde frihet og materiell velstand. Men det ville ramme de mindre velstående hardt, hvilket kunne bety starten på et samfunn som igjen blir sterkt preget av klassemotsetninger. Vil spøkelsene av begravde ideologier igjen kunne se dagens lys? Og vil vi nordmenn fortsatt kunne nyte den luksus det er å se fremtidens dramaer utfolde seg fra tilskuerplass?