Gjesteskribent

Finanskrisen og den påfølgende depresjonen skyldes i realiteten nedgangen i andelen tradisjonelle barnefamilier med to foreldre. Denne påstanden fremmes av redaktøren og den tidligere finansmannen David P. Goldman i en artikkel i mai-nummeret av tidsskriftet First Things, som i det følgende gjengis i sin helhet i undertegnedes oversettelse.

Argumentasjonen er basert på den observasjon at finanssektoren fungerer som mellommann for eldre med investeringsbehov og yngre med lånebehov. Når befolkningen eldes, og barna og de solide familiene blir færre, oppstår et misforhold mellom tilbud på og etterspørsel etter investeringsobjekter som i første omgang gir finansiell ubalanse, for siden å forårsake realøkonomisk nedgang, da barna er fremtidens produsenter av velstand. Løsningen på problemet kan etter artikkelforfatterens mening kun bestå i at den dominerende kulturen igjen begynner å betrakte barna som samfunnets virkelige rikdom, og den tradisjonelle kjernefamilien som den foretrukne livsstilsmodell.

Goldman tar sitt utgangspunkt i situasjonen i USA, men flere av tingene han nevner passer også på Europa. Viktigheten av demografi forventes også å bli et av de sentrale temaene for pave Benedikt XVIs nært forestående encyklika om sosiale spørsmål.

Mange vil ha lest David P. Goldmans artikler under psevdonymet Spengler i Asia Times, en kommentator som til de grader har utmerket seg ved originale innfallsvinkler og selvstendige, intelligente og fundamentale analyser, at det oppstod nysgjerrighet omkring hans identitet. Han valgte for kort tid siden å tone flagg, da han hadde røpet seg ved en tilfeldighet noe tidligere. Siden han sjelden unnlater å komme med kvantitative betraktninger, var det ikke noen overraskelse at det dreide seg om en mann med lang karriere i finansbransjen.

Demografi og depresjon

av David P. Goldman

Tre generasjoner av økonomer har siden 1930-tallet fordypet seg i studier av den store depresjonen, fast bestemte på å unngå en gjentagelse av den tidens smertefulle erfaringer. Og da den pågående finanskrisen begynte å gjøre seg gjeldende i 2008, gjorde de politiske beslutningstagerne alt det disse økonomene har foreskrevet. I tråd med John Maynard Keynes’ ideer, har presidentene Bush og Obama prøvd seg med en fiskal stimulans. Sentralbanken har opprettholdt det finansielle systemets troverdighet, økt pengemengden og senket renten. De store industrilandene har samarbeidet snarere enn å motarbeide hverandre, slik de gjorde først på tredvetallet.

Myndighetene forsøkte altså å gjøre alle de riktige tingene, men alt fortsetter å gå filleveien. Vi har strevd hardt og lenge for å unngå en ny depresjon, men vi ser likevel ut til å ha blitt innhentet av en.

Så har vi denne gangen å gjøre med noe som ikke står i læreboken om den store depresjonen? De fleste myndighetspersoner og økonomer hevder at forbrukerne vil stramme inn og at lammelsen fortsatt vil spre seg gjennom verdipapirmarkedet, inntil husprisene stabiliserer seg. Årsakene til den foreliggende krisen finnes på grunnplanet i økonomien: i de amerikanske husholdningenes behov og mest grunnleggende beslutninger. Alle metodene i matematisk finans er hjelpeløse stilt overfor hvordan husholdningene innretter seg i boligspørsmålet. Vi er midt inne i den mest demokratiske av økonomiske kriser, og den stammer direkte fra vårt folks karakter.

Problemet med å innse dette kan dels skyldes at vi er forblindet av de tåkefulle tekniske detaljene vedrørende kredittflyt, de nye variantene av risikable verdipapirer og den finansielle restruktureringen som gjentas i det uendelige. Av og til hjelper det om man ser enklere på verden. Tenk på det på denne måten: Kredittmarkeder er en konsekvens av den menneskelige livssyklus. Unge mennesker må låne penger for å stifte familie og starte ny virksomhet. Gamle mennesker trenger inntekter fra kapitalen de har lagt seg opp. Vi investerer våre pensjonssparepenger i opprettelsen av nye husholdninger. Alt dillemikket med de moderne kapitalmarkedene koker ned til at vi investerer i neste generasjon, slik at denne vil ta seg av oss når vi blir gamle.

For å forstå krisen i boligmarkedet må vi altså undersøke populasjonen av potensielle huskjøpere, hvis sum av millioner av individuelle beslutninger vil bestemme hvorvidt økonomien kommer på fote igjen. Familier med barn er ryggraden i boligmarkedet. Ettersom enslige foreldre har en tendens til å være fattige, er kjøpekraften konsentrert hos par med barn.

Ta så i betraktning følgende: USAs befolkning har økt fra to hundre til tre hundre millioner siden 1970, men det totale antallet par med barn er det samme i dag som det var idet Richard Nixon overtok presidentembedet: tjuefem millioner. I 1973 var det i USA trettiseks millioner boliger med tre eller flere soverom, dvs. ikke stort flere enn antallet par med barn − hvilket betyr at tilbudet på familieboliger var omtrent som familienes etterspørsel. I 2005 var antall boliger med tre eller flere soverom blitt fordoblet til syttito millioner i USA, til tross for at antall par med barn fortsatt var det samme.

Antallet par med barn, altså den typen husholdning som behøver og har råd til en stor bolig, har i følge statistikkmyndighetene vært essensielt det samme siden 1963. Riktignok økte det de kaller familier fra førtisju til syttisju millioner i tiden 1963 til 2005. Men mesteparten av økningen skyldes familier uten barn, inkludert det som merkelig nok kalles «enpersonfamilier».

I USA har det vært en enorm vekst i antall enslige forsørgere og barnløse familier, ikke par med barn. Antall enslige forsørgere er derimot tredoblet. Omsorgsavhengige yngre utgjorde halvparten av den amerikanske befolkningen i 1960, i dag kun 30%, mens omsorgsavhengige eldre fordoblet sin andel av befolkningen i samme tidsrom, fra 15% i 1960 til 30% i dag.

Hvis kapitalmarkedene avhenger av menneskets livssyklus, hva skjer hvis noe går galt med den syklusen? Investorer kan være urimelig nervøse for fremtiden, og regjeringer kan dempe tilløp til panikk ved å garantere for bankinnskudd, incentivere investeringer og så videre. Men situasjonen er annerledes når investorenes nervøsitet er fullstendig rimelig. Hva om det virkelig er noe galt med fremtiden vår? Hva om neste generasjon rett og slett ikke dukker opp i tilstrekkelig antall? Konsekvensen av det er at vi blir fattige.

Det relativt synkende antallet tradisjonelle amerikanske familier gir opphav til en trist tese: Kanskje verden er blitt fattigere nå fordi en foreliggende generasjon ikke gadd å lage en ny. Resten er bokføring, og til syvende og sist trivielt. Denne uvelkomne forandringen uten historisk sidestykke ligger til grunn for dagens globale økonomiske krise. Vi er gråere og mindre fruktbare, som resultat av det er vi fattigere, og vi vil bli enda fattigere uansett hva slags økonomisk politikk vi fører.

Vi kan si det på en annen måte: Boligmarkedet i USA kollapset fordi de konservative i sin tid tapte kulturkrigen, selv om de fortsatt utgjorde den største velgergruppen. I løpet av de siste femti årene har USA sluttet å være en nasjon hvor de fleste husholdninger bestod av to foreldre med små barn. Vi har nå en suppe av alternative ordninger hvor kjernefamilien nærmest er blitt et nisjefenomen. I 2025 vil antall enslige være større enn antall barnefamilier.

Kollapsen i boligprisene og de resulterende virkningene på banksystemet, skyldes nedgangen i antall familier som trenger hus. Det var ikke tilfeldig at nettopp boligmarkedet, dvs. den mest demografisk sensitive delen av økonomien, var den økonomiske krisens episenter. Demografer har faktisk spådd et kræsj i boligmarkedet i årevis, nettopp på grunn av synkende etterspørsel. Wall Street og Washington lyktes bare i å få boligboblen til å sprekke noen år senere. Den omvendte demografien som skyldes den kulturelle oppløsningen, bærer dog bud om langt alvorlige konsekvenser for finansieringen av helsevesenet og pensjonssystemene.

De konservative tillot seg å synke hen i selvtilfredshet i løpet av det kvarte århundret med vekst som begynte i 1984 med Reagan-administrasjonens skattereformer. Men en velstand som ikke i tilstrekkelig grad er i stand til å lage en ny generasjon, er en hul velstand, noe vi smertefullt har fått erfare i løpet av det siste året. Sammenlignet med Japan og de fleste europeiske land, som står foran en demografisk katastrofe, virker USAs stilling relativt sterk, men den styrken utsatte bare oppgjørets time ved å sørge for at verdens kapital strømmet til USAs boligmarked helt til kræsjet i 2007.

Så lenge de konservative lederne leverte økonomisk vekst, ble familiepolitikken henvist til søndagsretorikkens domene. Konservative tenkere mente selvsagt aldri at suksess kun skulle måles i BNP, boligenes antall kvadratmeter eller slagvolumet i en gjennomsnitts bilmotor. Men det var forbruksvarer de konservative så ut til å kunne levere, og det var disse som fyrte opp under Reagan-boomen.

Helt til nå. Våre barn er vår velstand. Det er ikke mange nok barn som sitter rundt amerikanske matbord, og det er deres fravær som gjør oss fattige. Ikke bare er det mangel på barn, men den synkende andelen av barn som oppdras med de moralske og materielle fordelene to foreldre gir, gjør utvilsomt utsiktene dystrere. Markedet har redusert verdien av boligeiernes kapital med åtte tusen millarder dollar, og verdiene av aksjene med sju tusen milliarder. I følge Dean Baker ved Center for Economic and Policy Research, har husholdningene med forsørgere i alderen 45 til 54 år mistet halvparten av sin nettokapital i tiden 2004 til 2009. Det finnes måter å mildne finanskrisen på, men ingen av dem vil kunne erstatte livene som nå burde ha vært en del av USA.

Dette tyder på at det ikke er noe den økonomiske politikken kan gjøre som fullt ut kan oppveie for den forsvunne rikdommen. President Obama gjorde håp til slagord for sin valgkamp, men det er mindre å håpe på, i det store og hele takket være den økonomiske virkningen av livsstilsvalgene som foretrekkes av de samme unge menneskene som hadde slik entusiasme for Obama. Reagans reformer skapte nye markeder og finansielle teknikker, og stilte enorme mengder lånte penger til disposisjon for næringsliv og husholdninger. I 1980-årene var man vitne til opprettelsen av et gjeldsbasert verdipapirmarked som gjorde amerikanske hjem om til kapitalkilder, utviklingen av et obligasjonsmarked med høy avkastning som gjorde det mulig for nye selskaper å låne penger, samt en økning av den private risikokapitalen. De finansielle teknikkene bidro kraftig til den store veksten i årene 1984–2008, og det var de samme instrumentene som skulle komme til å ruinere det finansielle systemet. I 1980-årene var babyboomerne i tjue- eller tredveårene, da familier forventes å stifte gjeld. Tjue år senere var de samme menneskene i femti- eller sekstiårene, da familier forventes å drive pensjonssparing. Ungdomseliksiren ble giftig med årene.

Med mindre den tradisjonelle familien på ny inntar den sentrale rollen i USA, kan vi ikke igjen forvente å oppleve den samme velstandsøkningen som karakteriserte 1980- og 1990-årene. I teorien kan vi rekruttere innvandrere for å erstatte barna vi ikke lagde, eller vi kan investere kapital i oversjøiske markeder takket være andre lands barn. Ingen av disse mulighetene kan avskrives i den økonomiske politikken. Men bidraget fra import av mennesker eller eksport av kapital vil i beste fall være marginalt sammenlignet med det helt sentrale spørsmål om hvorvidt USA igjen vil få en sunn demografi.

Livet er hellig i seg selv, det er ikke et instrument for oppnåelse av fetere pensjonssparekontoer eller høyere markedsverdi på våre eiendommer. Men det må understrekes at rikdom til syvende og sist avhenger av menneskelivets naturlige orden. Hvis man ikke lager en neste generasjon som er stor nok til å erstatte den foreliggende, bryter det med denne ordenen, og det har blant mye annet konsekvenser for velstanden. Amerikanere som avviste den milde forpliktelsen det innebærer å ta ansvar for en familie i den hensikt å nyte livet, vil oppdage at de heller ikke vil få anledning til å gjøre det sistnevnte.

Det vil bli smertefullt for konservative å innrømme at det ikke stod så bra til med USA under det republikanske styret, i alle fall ikke hva familiespørsmål angikk. Mellom 1954 og 1970 bestod for eksempel mer enn halvparten av husholdningene av to foreldre og ett eller flere barn under atten år. Både i populærkulturen og i det virkelige liv var kjernefamilien med to foreldre den normative amerikanske husholdning. Da Ronald Reagan ble president i 1981, hadde andelen husholdninger med to foreldre sunket til litt over to femtedeler av totalen. I dag består mindre enn en tredjedel av amerikanske husholdninger av kjernefamilier med barn og to foreldre.

Boligprisene kollapser delvis fordi enslige husholdninger er i ferd med å erstatte barnefamilier. Virginia Tech-økonomen Arthur C. Nelson har bemerket at husholdninger med barn ville falle fra halvparten til en fjerdedel innen 2025. Amerikanerne vil således etterspørre byleiligheter for barnløse. Nelson har regnet ut at etterspørselen etter hjem for store familier vil synke fra dagens femtiseks millioner, til trettifire millioner i 2025 − en reduksjon på 40%. I mange deler av landet vil boligprisene aldri bli de samme igjen. Store områder vil bli ubebodd av alle andre enn vandaler og gnagere.

Alle disse trendene har vært åpenbare i årevis, og pliktskyldigst poengtert av økonomer med innsikt i boligspørsmål. Hvorfor varte det helt til 2007 før boligprisene kollapset? Hvis USA hadde vært en lukket økonomi, ville boligmarkedet ha kræsjet for flere år siden. Paradokset er at resten av den industrielle verden, og flere av utviklingslandene, eldes raskere enn USA.

I den industrielt utviklede verden finnes det noe over 400 millioner mennesker i de årsklasser hvor man normalt sparer mest, dvs. fra 40 til 64 år, og tallet er økende. Det er noe færre enn 350 millioner yngre lønnsmottagere i alderen 19 til 40 år, og deres antall er avtagende. Hvis de som sparer i Japan ikke finner mange nok personer å låne til, vil de låne til yngre personer i andre land. Medianalderen i Japan vil øke til over 60 ved midten av århundret, i Europa til midt på 50-tallet.

USA er ikke fullt så ille ute. Land med aldrende og synkende befolkning må eksportere, for siden å investere avkastningen. Japanske husholdninger har saltet ned fjorten tusen milliarder dollar, som de kommer til å bruke på omsorgstjenester for eldre, levert av indonesiske og filippinske pleiere, mens befolkningen faller fra dagens 127 millioner til 90 millioner i 2050.

Den grånende, industrielt utviklede verden skaper en uuttømmelig kilde av sparepenger og etterspørsel etter verdipapirer som disse kan investeres i, hvilket betyr at yngre mennesker låner pengene og betaler tilbake med renter. Tragedien er at de fleste unge mennesker i verden bor i land uten kapitalmarkeder, uten håndhevelse av eiendomsrettigheter, og uten pålitelig styresett. Japaneske investorer kommer ikke til å låne penger til afrikanere eller latinamerikanere, ikke til kinesere engang. En rik kineser kommer ikke til å låne en fattig kineser penger, med mindre den fattige kineseren først flytter til USA.

Alt dette har inntil nå gjort USA til det viktigste området for investering hos aldrende sparere over hele den industrialiserte verden. USA ble en magnet for kapital samlet opp av aldrende europeere og japanere. I tillegg kommer den kinesiske regjeringens sparing med tanke på tøffere tider. Dens ønske om å samle opp store mengder utenlandske valutareserver, er mer enn forståelig når man tar den foreliggende krisen i betraktning.
I USA finnes det ca. 120 millioner personer i alderen 19 til 44 år, tiden for de største lånene. Det er ikke noe stort tall sammenlignet med de 420 millioner potensielle sparerne i hele den utviklede verden. Det finnes ganske enkelt ikke nok unge amerikanere til å absorbere alle sparepengene fra resten av verden. Sett fra en demografisk synsvinkel, er USA bare den spedalske med flest fingre igjen.

Resten av verden har lånt USA enorme summer, opp til nesten tusen milliarder dollar i 2007. Mens resten av verden kastet sparepengene sine på USA, gikk renten ned og boligprisene opp. For å tilfredsstille den uuttømmelige etterspørselen etter amerikanske verdipapirer, gjorde Wall Street og kredittratingbyråene seg sammen skyldige i å gjøre om subprimelånene til påstått sikre verdipapirer. Amerikanerne likte det de så, og kom til å forvente ti prosents årlig økning i boligenes verdi i det uendelige (og tilsvarende høy avkastning for boligeiere med store lån).

Babyboomerne trodde tydeligvis at de alle sammen kunne selge husene sine til hverandre til eksorbitante priser, og pensjonere seg ved hjelp av avkastningen. Husholdningenes spareandel falt til null i 2007, ettersom amerikanerne trodde at avkastningen fra eiendomskapital kunne erstatte sparingen.

Etter at deres verdipapirer falt med femten tusen milliarder dollar, sparer amerikanerne nå alt de kan. Hvis alle sparer og ingen bruker, faller økonomien naturligvis i koma, hvilket er eksakt hva som er i ferd med å skje. Problemet er ikke at aldrende babyboomere må spare. Problemet er at barnefamiliene som trenger å bruke aldri ble laget i tilstrekkelig antall til å opprettholde veksten.

Ved å understreke viktigheten av demografi, har jeg ikke til hensikt å frikjenne Wall Street for å ha blåst opp boblen enda mer. Uten sofistikert finans ville krisen ha kommet tidligere og i mildere form. Men vi ville ha blitt akkurat like fattige til slutt. Krisens årsak er demografisk, og løsningen kan bare være demografisk.

USA må finne unge, produktive mennesker å låne til. Verden har naturligvis en hel masse unge mennesker, men ikke unge mennesker som kan gjøre produktiv nytte av kapital, for slik å utgjøre en akseptabel kredittrisiko. Problemet er å identifisere unge mennesker som har de ferdigheter, den arbeidsetikk og de sosiale verdier som en moderne økonomi krever.

I teorien er det mulig å knytte amerikansk kapital til unge mennesker på steder med evne til stor produktivitetsvekst. Øst-Asia har for eksempel nesten 500 millioner mennesker i alderen 19 til 40 år, 50% mer enn hele den industrialiserte verden. Muligheten til å øke produktiviteten hos kinesere, indere og andre asiater, åpner helt nye horisonter for den amerikanske økonomien. De teoretiske mulighetene til investering i Asia er grenseløse, men den politiske tilliten, kapitalmarkedene, de regulerende institusjonene og andre forutsetninger for slik investering, har ikke vært av den fornødne kvalitet. En hel generasjon med institusjonelle reformer ville være påkrevet før amerikanerne våget å låne til yngre asiater.

Det er også mulig å forbedre USAs demografiske profil ved hjelp av innvandring, slik Reuven Brenner ved McGill-universitetet har foreslått. For noen år siden foreslo kardinal Biffi i Bologna at Europa skulle hente katolske innvandrere fra Latin-Amerika. Noe av dette skjer på liten skala. Europas alternativ er å akseptere flere innvandrere fra Midtøsten og Afrika, med den tilhørende risiko for kulturell uthuling og til slutt islamisering. USAs problem er vanskeligere, for det landet trenger er høyt kvalifiserte innvandrere.

Likevel vil anstrengelser i retning av kapitaleksport og menneskeimport i beste fall såvidt mildne USAs økonomiske problemer. Vi kommer til å være fattigere i en hel generasjon, kanskje lenger. Vi kommer til å kjøre mindre biler og bo i mindre romslige hjem. Ferien vil bli lagt til hytta ved innsjøen snarere enn til Disney World, og barna våre vil frekventere offentlige universiteter snarere enn private liberal arts-college. Babyboomerne kommer til å jobbe fem eller ti år lenger de hadde tenkt, innen de går av med en pensjon som blir mindre enn de trodde, og yngre mennesker vil arbeide til lavere lønn i mindre prestisjefylte jobber enn de håpet på.

I tradisjonelle samfunn setter enhver storfamilie sin lit til at barna vil ta seg av de gamle. Ressursene samfunnet satte av til de fattige var svært begrensede − man lot dem f.eks. ta det de fant på jordene etter innhøstingen. Moderne samfunn krever ikke at hver familie finansierer sin egen alderdom ved å avle barn. Vi kan bidra til en pensjonskasse, og nyte godt av arbeidet til andres barn. Men hvis alle sluttet å arbeide samtidig, ville pensjonskassen straks gå tom, og alle ville sulte.

Fordelingen av fordeler og ulemper er åpenbart urettferdig. Den foreliggende krisen er spesielt urettferdig for dem som fikk barn og betalte månedlige beløp til et pensjonsfond, for siden å oppleve at verdien av sparepengene fordampet under krisen. Skatte- og sosialpolitikken burde gjenspeile de anstrengelser og kostnader som er forbundet med å ha barn, og kreve at enhver som unngår dem betaler sin rettferdige andel.

Det lagt frem tallrike forslag til familievennlig skattepolitikk, herunder nylige forslag lansert av Ramesh Ponnuru, Ross Douthat og Reihan Salam. Kjernen i et familieorientert økonomisk program kan omfatte de følgende tiltak:

• Sett ned skattene for familier. Det individuelle fritaket som ble innført fra den andre verdenskrigens krigsskatt, var 624 dollar, hvilket tilsvarte utgiftene til «mat og litt ekstra». Med dagens pengeverdi ville det tilsvare ca. 7600 dollar, men det individuelle fritaket er kun 3650 dollar. Dette burde økes til 8000 dollar, simpelthen for å gjenopprette dets verdi, og fritaket burde også utvides til å omfatte barna.

• Overfør deler av byrden med sosialforsikring til de barnløse. For de fleste skattebetalere er sosialforsikringen nesten en like stor byrde som inntektsskatt. Familier som får barn bidrar til den fremtidige skattefinansieringen, familier som ikke gjør det slipper gratis unna. Grunnfradraget for sosial- og helseforsikring burde økes, i særdeleshet for barnefamilier, slik at en større del av byrden tilfaller de barnløse.

• Gjør utgiftene forbundet med det å ha barn, skattefrie. Helse og utdanning er de utgiftene foreldre trenger mest hjelp til.

• Skift innvandringspolitikk. USA trenger kompetente, produktive personer i årsklassene for lønnsarbeid og stiftelse av familie.

Vi lurer oss selv hvis vi tror at noen få hundre dollar med skatteincentiver vil få folk til å stifte familie eller holde familien samlet. En hel generasjon amerikanere er oppvokst med ideen om at den tradisjonelle familien kun er ett av mange likeverdige livsstilsvalg.

Men det er blant de unge at en slikt konservativ utspill kan vinne mest gehør. De unge vet at løftet om seksuell frihet ikke har gitt dem annet enn tomhet og normoppløsning. De lider mer enn noen andre av at familier går i oppløsning. De vet at abort har ført med seg psykiske skader som aldri kan helbredes. Og de ser at deres egen fremtid ble satt på spill takket være de dårlige valgene deres foreldre gjorde.

Det var moralsk urett av de konservative å forsøke å skille de følelsesmessig ladede spørsmålene vedrørende offentlig moral fra temaet økonomisk vekst. Nå vet vi at det var inkompetent også fra et rent økonomisk synspunkt. Uten liv finnes ingen velstand. Uten familier finnes ingen økonomisk fremtid. Verdien av fremtidige inntektsstrømmer omsatt i kapitalmarkedene, vil falle i takt med vår svekkede demografi. Vi kan ikke forfølge ideen om oppsamling av rikdom og sosial mobilitet oppover, uten at den amerikanske politikken gjenerobres av den amerikanske familien.

Den konservative bevegelsen virker i dag svakere enn noen gang siden Lyndon Johnson vant over Barry Goldwater. Det er ingen tilhengere av frie markeder noe sted, og det er vanskelig å finne økonomer av noen som helst politisk farge som ikke mener at regjeringen må sørge for økonomisk stimulans og redde det finansielle systemet.

Men denne krisen kan også gi den konservative bevegelsen den største sjansen den har hatt siden Ronald Reagan ble valgt. Obama-administrasjonen vil utvilsomt havne i vanskeligheter når dens løfte om å reparere økonomien ved hjelp av det antikverte, keynesianske stimulanseredskapet, vil vise seg å være et tomt løfte. Som et resultat av dette, kan det hende amerikanske velgere vil bli mer tilbøyelige til å se på de fundamentale problemene enn de har gjort i de siste generasjonene. Ideen om at våre barn er vår rikdom, og at familiene er deres beskyttere, kan gi desto mer gjenklang, så åpenbart mislykket som alternativet har vært.