Sakset/Fra hofta

Det vrimler for tiden av bøker og artikler om og når Kina tar over USAs stilling som verdens supermakt. Utgangspunktet for denne litterære virksomheten er den enorme økonomiske veksten i Kina og landets voksende globalpolitiske betydning de siste årene, satt i sammenheng med de stadig flere tegnene på økonomisk-sosial stagnasjon og nedgang som man ser i USA.

Diskusjonen om styrkeforholdet mellom USA og Kina har foregått i det innflytelsesrike, amerikanske tidsskriftet Foreign Affairs siden i fjor høst. Der har man i stor grad tatt for seg den økonomiske siden av spørsmålet. Og det er ikke unaturlig siden det er i økonomien at endringene i styrkeforholdet mellom land først manifesterer seg. USAs stilling som verdens sterkeste militærmakt er fremdeles ubestridt, men den økonomiske svekkelsen av landet som klart trer fram, vil før eller siden ramme landets militære kapasitet. Militær styrke uten økonomisk styrke er en kombinasjon som det verken teoretisk eller historisk/empirisk finnes særlig belegg for. Sier man økonomisk makt, sier man også militær makt.

Når man skal forutsi noe om framtiden, er man av naturlige grunner tvunget til å ta utgangspunkt i fortiden og de utviklingstrekk som eksisterer i samtiden og ut fra mønstre som er forankret i nåtiden, ekstrapolere eller projisere de utviklingstrekk som man mener har størst betydning for verdens beskaffenhet her og nå. Ut fra dagens virkelighet skal man altså si hvordan morgendagens virkelighet blir. En logisk sett umulig oppgave, vil kritikere si, men det hindrer ikke at en hær av forskere og andre lærde til enhver tid prøver å ”spå” om framtiden. Så vidt jeg kjenner til, er det ingen forsøk på slik framtidsforskning som har slått noe særlig til. Det kan man få klar beskjed om ved for eksempel å gå til ”framtidsforsker” Johan Galtungs spådommer fra ca 40 år siden, eller til ressursspådommene i rapporten ”Limits to Growth” fra 1972. En annen sak er at rapporten konkluderer (og forutsetter?) at verdens ressurser setter grenser for veksten, og at de økologiske grensene for fortsatt økonomisk vekst (for mange mennesker på planeten, for høyt forbruk i de utviklede landene) allerede er nådd.

Når USA i 2030
Økonomen Arvind Subramanian skrev i Foreign Affairs for september/oktober i fjor en analyse av det økonomiske styrkeforholdet mellom USA og Kina. Han tar et historisk utgangspunkt i forholdet mellom Storbritannia og USA i 1870 da det britiske imperiet var i blomstringsfasen, og går fram til den endelige avblomstringen i 1956. Da måtte landet bøye seg for daværende USA-president Dwight D. Eisenhowers krav om å trekke sine militære styrker ut av Suez-kanalen i fare for å miste nødvendig kreditt fra USA. Kina er i dag verdens største kreditornasjon, og det er ikke tilfeldig at Subramanian bruker Suez-krisen til å illustrere det som kan komme til å skje mellom Kina og USA.

Analysen til Subramanian bygger på en dominansindeks som er satt sammen av tre nøkkelstørrelser, BNP, handel (import+ eksport) og kreditorstatus. Subramanians analyse hviler altså på et tradisjonelt utgangspunkt som også den britiske arkeologen Ian Morris bruker i sitt imponerende verk ”Why the West rules – for now” fra 2010. Analysen til Morris bygger på en indeks for sosial utvikling som er satt sammen av nøkkkelvariable som evne til informasjonsspredning, energiutnytting, urbanisering og evne til å føre krig. Mens Subramanians analyse strekker seg over 150 år, er tidsspennet til Morris 14.000 år, fra den gangen spirene til jordbrukssamfunn ble sådd i den fruktbare halvmåne i Midt-Østen og litt senere i tilsvarende områder i Kina. Analysen til Morris ser på forholdet mellom den vestlige kulturkrets og den østlige, den kinesiske. På grunnlag av sin indeks for sosial utvikling, mener Morris at Kina (Østen) vil ha tatt igjen Vesten (USA) i 2113.

Subramanian er langt mer ”pessimistisk” i sin analyse. Selv om han legger konservative estimater til grunn for den økonomiske veksten i Kina i tida framover, er hans konklusjon at vi i 2030 vil ha en tilnærmet unipolar verden med Kina som det unipolare maktsenteret. I 2030 vil Kina stå for 20 prosent av verdens samlede BNP mot USAs 15 prosent. Kina vil da også ha 15 prosent av den samlede handelen i verden, dobbelt så mye som USAs andel av verdenshandelen.

Innvendingene
Men allerede i 2010 viste dominansindikatorene til Subramanian at de to landene lå ganske jevnt, med et lite forsprang til USA. Og Kina er allerede i stand til å tvinge sine interesser gjennom internasjonalt, mot ønskene til store deler av den øvrige verden. I 2030 vil gapet mellom Kina og USA være på samme nivå som gapet mellom USA og landets rivaler på 1970-tallet, mener Subramanian. Han går også gjennom faktorer som motarbeider denne utviklingen, som Kinas manglende demokratisering, landets mangel på teknologisk kreativitet og politisk uro. Men disse faktorene vil ikke kunne stanse den utviklingen som er i gang, mener han. Og Subramanian får støtte fra flere hold. Nobelsprisvinner i økonomi, Robert Fogel, mener at Kina i 2040 vi har 40 prosent av verdens samlede BNP, USA 14 prosent og EU 5 prosent.

I et svar til Subramanian i årets første utgave av Foreign Affairs skriver sosiologen Salvator Babones om hvor vanskelig det er å projisere dagens økonomiske tilstander over i framtiden med håp om å ”treffe riktig” med sine beskrivelser av utviklingen. Hva som gjelder i dag, vil ikke gjelde i morgen, og han konkluderer med at Kina ikke vil nå igjen og overta USAs rolle som supermakt i dette hundreåret. Subramanian er økonom og hans analyse er derfor lite orientert mot militære styrke og miltærteknologiske og miltærpolitiske faktorer. Det han sier om dette kan i korthet oppsummeres som at i det er økonomisk evne og styrke som i siste omgang avgjør den militære slagkraften, og at god økonomi setter en stat i stand til å utvikle en stor og effektiv krigsmaskin.

Som økonom er det naturlig at Subramanian kommer inn på dollarens stilling som verdens reservevaluta eller som verdens globale betalingsmiddel. Denne stillingen har dollaren hatt siden den avløste det britiske pundet for alvor etter 2. verdenskrig og den påfølgende globaløkonomiske institusjonsbyggingen som USA initierte og var en pådriver for. Bretton Woods-avtalen med der USA lovte å holde dollarens verdi knyttet til gull, gullstandarden, og Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken er eksempler på denne institusjonsbyggingen. Den skulle sikre stabilitet i verdenshandelen og ikke minst, amerikansk styring med og amerikanske interesser i verdenshandelen.

Yuan som reservevaluta
Subramanian mener at den kinesiske yuan vil overta dollarens stilling som reservevaluta innen dette tiåret er omme, eller i begynnelsen av neste tiår. Kina har allerede satt i verk tiltak for å forberede yuanen til å bli verdens nye reservevaluta. Og flere land godtar allerede kinesisk valuta som internasjonalt betalingsmiddel, som f. eks. Mongolia, Pakistan, Thailand og Vietnam, skriver Sebastian Mallaby og Olin Wethington i siste nummer av Foreign Affairs.

Dollaren har falt sterkt i verdi de siste 40 årene etter at USA i 1971 helt på eget initiativ forlot gullstandarden. Det gjør at sentralbankene i de nye framvoksende økonomiene (India, Brasil osv.) er skeptiske til å satse på dollaren som reservevaluta. Men likevel tror ikke Mallaby og Wethington at yuanen vil ta dollarens plass. De mener at dens framtidige status vil bli som flere nummer-to reservevalutaer i dag, som Euro, sveitsiske frank, japanske yen og britiske pund. Selv om Kinas ledere har gjort forberedelser for å gjøre yuanen til en internasjonal reservevaluta, er signalene såpass uklare at forfatterne tror at det kinesiske lederskapet ikke helt vet hva de vil. Forfatterne peker også på de problemene som vil melde seg hvis Kina gjør valutaen sin til reservevaluta. Det vil i tilfelle øke valutaens verdi og gjøre landets eksportprodukter dyrere og viktige importvarer billigere., noe som er en trussel mot de som produserer for hjemmemarkedet. Yuanens internasjonalisering vil også utsette valutaen for finanskapitalistisk etterspørsel konkurranse og dermed heve rentenivået, noe som igjen minske tilgangen på billig kapital for investeringer i Kina. Billig kapital har vært en av hovedforutsetningene for den økonomiske veksten i landet de siste decenniene.

Fukuyama tviler
Også den kjente amerikanske statsviteren Francis Fukuyama fra Stanford-universitetet har kastet seg inn i diskusjonen om USA’s svekkelse og framtiden for landets globale lederrolle. I artikkelen ”The Future of History” i siste nummer av Foreign Affairs påpeker han at det liberale demokratiet er den rådende ideologien i verden i dag. Dens eneste utfordrer er det autokratiske og delvis markedsbaserte Kina. Og Kina markedsfører også sin samfunnsmodell som en konkurrent til de svekkede liberale demokratiene i Vesten. Men Fukuyama mener den kinesiske modellen er for kulturspesifikk til å bli et reelt alternativ til det liberale demokratiet. Og de styrende middelklassesjiktene i de liberale demokratiene er mer fundert og rettet mot den kulturelle overbygningen, enn mot økonomi, slik elitene er i dagens Kina. Den spesifikt kinesiske veksttankegangen og den kinesiske politiske modellen ser ikke ut til å være noen fristelse for de rådende klassene i verden for øvrig, påpeker Fukuyama.

Fykuyama får støtte av økonomen Derek Scissor fra Georg Washington Universitetet i siste nummer av Foreign Affairs, der han gir et svar til Subramanian. Verden bør ikke vente seg at det blir kronet noen ny global lederstat, men må forberede seg på at USA abdiserer som verdens ”kongestat”, skriver Scissor. Og da vil man kanskje komme i en situasjon der det verken er unipolaritet eller bipolaritet som råder i verdenspolitikken, men noe mer i retning av multipolaritet, eller endog nullpolaritet som som ”oraklet” fra Gråkammen i Oslo, Jonas Gahr Støre, sa i et intervju med Ekko i NRK P2 nylig.

Flere av dem som har deltatt i den store Kina-debatten den siste tiden, har understreket at USAs lederrolle i mangt og mye, ja kanskje i alt er avhengig av landet selv og landets politikk. Derfor rettes blikket av mange mot det som skjer innenfor landets grenser, dvs. landets innenrikspolitikk. I det siste nummeret av Foreign Affairs i fjor, forøvrig et temanummer med hovedtittelen ”Is America Over”, er det en artikkel av den amerikanske journalisten Georg Packer, ”The Broken Contract”. Der tar han for seg utviklingen i USA fra 1970-tallet og fram til i dag da landet er rammet av stor arbeidsledighet og fattigdom, gallopperende, gigantisk budsjettunderskudd og et enormt handelsunderskudd, særlig i forhold til Kina.

Forfallet startet i 1978
Sett fra dagens USA, er det, med et overfladisk blikk rettet bakover til året 1978, ikke mye et amerikansk middelklasse-ektepar har å lengte tilbake til, mener Packer. Levestandarden er blitt vesentlig forbedret for de øverste 20 prosentene i landets sosioøkonomiske hierarki i disse årene. I dag kan de nyte billige flyreiser, mobiltelefonen gjør det mulig å ringe verden rundt på en enkel og billig måte, vareutvalget i dag er av en helt annen klasse enn det var, og utvalget av tv-serier og show nærmer seg det uendelige. Nå kan slike serier og show også fås på IPad. Men de institusjonene som danner sålen i demokratiet har forfalt til det Packer kaller et dekadent nivå. All verdens informasjon tilgjengelig for store deler av USAs befolkning, men de basale problemene forblir uløste år etter år: klimaendringene, økende inntektsforskjeller, lønnsstagnasjon, nasjonal gjeld og uhåndterbar immigrasjon, fallende utdanningsnivå, forfallen infrastruktur og forringelse av journalistikken.

Til tross for en rivende teknologisk utvikling har viktige deler av USA stått på stedet hvil i 60 år. De amerikanske togene går i dag like fort (sakte) som på 1950-tallet, Veier, bruer og offentlige kommunikasjoner forfaller, mens det på et blunk legges en 1.400 km lang fiberkabel i grøft som forbinder børsene i Chicago og New York med hverandre til glede for landets aksjespekulanter.

Packer mener at året 1978 er et merkeår i historien om forfallet av viktige sosial institusjoner i det amerikanske samfunnet, institusjoner som den gang sørget for den økonomiske vekstens goder ble jevnere fordelt enn i dag. I dette året stemte Kongressen ned tre lovforslag. Det ene gikk ut på å øke skatten på kapitalgevinster. De to andre forslagene handlet om å gjøre det vanskeligere for arbeidsgiverne å omgå arbeidslivsregler og å opprette et kontor for forbrukerinteresser i tilknytning til det føderale byråkratiet i Washington. Samtidig kom det på den politiske scenen en ny politikertype som var i sterk opposisjon til statlig og føderal styring. Opposisjonen var blant annet en følge av misæren i Vietnam, av Watergate-skandalen og ungdomsopprøret på 1960-tallet. Og denne politiske ”revolusjonen” endte med at de amerikanske velgerne stemte for Ronald Reagan som president et par år senere, og da startet også nedbyggingen og avviklingen av det føderale styret i USA for alvor.

Angrep på kapitalismen
Men det var ikke bare politikerne og politikken i Det hvite hus og i Kongressen som ble endret. Direktørsjiktet og næringslivslederne var blitt skremt av den økonomiske nedgangen på 1970-tallet forårsaket av oljekrisen og stagflasjon. De begynte også å tro at selve kapitalismen var under angrep, for eksempel av folk som miljøverneren Rachel Carson og forbruksforskeren og næringslivskritikeren Ralph Nader. Næringslivets menn organiserte seg i lobbygrupper og i tenketanker som ble sentrale i amerikansk politikk. I 1971 var det 145 selskaper som var representert i Kongressen av registrerte lobbyister i Washington. I 1982 var tallet økt til 2.445. Og fra å representere nasjonale interesser, ble næringslivets ledere representanter for spesielle interesser, nemlig egeninteressene, mener Packer.

I 1978 var finanskrise et ukjent ord. Bankansatte var den gangen kjedelige og grå mennesker, og investeringsbanker var noe som rike folk satset egne og ikke andres penger på etter nøye risikovurderinger. Elitene den gangen så på seg selv mer som voktere av nasjonale institusjoner og interesser og opptrådte ansvarlig på vegne av det nasjonale fellesskapet, et fellesskap som er forfalt og revet i stykker i dag. Og resultatet er store økonomiske og sosiale ulikheter mellom de øverste og nederste lagene i det amerikanske samfunnet. USA er blitt det Packer kaller et plutokrati (rikmannsvelde) der inntektstoppene på en prosent av befolkningen i perioden 1979 – 2006 har hatt en inntektsøkning på 256 prosent. Økningen for middelklassen har vært på 21 prosent og for de fattigste 11 prosent i samme tidsrom, om man tar hensyn til inflasjonen. Gjennom tre tiår har altså ulike amerikanske regjeringer på en konsistent måte begunstiget de rike, noe som undergraver demokratiet, er Packers konklusjon.

Og denne konklusjonen deles av økonomiprofessor Michael Hudson ved universitetet i Missouri. I et intervju med GlobalResearch TV i januar i fjor sa Hudson at det for store grupper ikke har vært noen levestandardsvekst i USA siden 1979. Den rikeste en prosenten av befolkningen i USA fikk 29 prosent av den samlede kapitalavkastningen i landet i 1979. I 2004 var denne prosenten steget til 59, og den er i dag på om lag 67 prosent. I 2008 var nesten 40 millioner definert som fattige i USA. I 2009 var tallet økt til 43 millioner, går det fram av tv-intervjuet.

Produserer penger
I USA har man latt finansklassen overta selskaper og bedrifter, og de har styrt kapitalen bort fra investeringer i industri og arbeidsplasser og over til eiendom (Real Estate) og boliger, og dermed skapt en økonomisk eiendomsboble der man også bruker kapitalen til å betale gjeld som eiendomsboblen har skapt. Den avindustrialiseringen som har funnet sted i landet, kaller Hudson for økonomisk selvmord. Finansfolk har tatt over industriselskapene og bruker ikke selskapenes overskudd til investeringer og videreutvikling av produksjon og arbeidsplasser. De bruker overskuddene og lån til å betale utbytte til aksjonærene slik at aksjekursene stiger og slik at bedriftsledelsene kan innløse sine aksjeopsjoner og karre til seg inntekter og utbytte som får det til å svimle for en vanlig mann. Aksjemarkedet benyttes ikke for å hente inn kapital til industribygging, men for å kjøpe opp selskaper som så stykkes opp, slaktes, og selges med størst mulig profitt. Hensikten med selskapsdrift er ikke lenger å produsere varer og tjenester som genererer velstand og arbeidsplasser, men hensikten er å produsere penger, lønn og utbytte til selskapsledelsene, mener Hudson.

Mens kapital hoper seg opp hos en liten finansiell og økonomisk elite og ellers brukes til å rydde opp i den gjelden og det økonomiske rotet som denne finansklassen har skapt, er både den amerikanske føderale regjeringen og delstatsregjeringene blakke uten penger til å investere i nødvendig infrastruktur som jernbaner, bruer og veier. I Kina går det lyntog mellom store byer med en hastighet på flere hundre kilometer i timen, mens i USA (og i Norge, forresten) går togene med samme fart som for 60 år siden. Den offentlige og private fattigdommen øker i USA, det samme gjør avindustrialiseringen, mens Kinas økonomi vokser med 10 prosent i året. Det har den gjort i nærmere tre decennier og ser ikke ut til å stanse. Med en utvikling i de to landene som de grader peker i ulike retning, er det heller ikke merkelig at flere og flere stiller seg spørsmålet om ikke klokkene nå ringer for USA som verdens supermakt. Men svaret får vi etter at vi har sett historiens gang. Og som salig Hegel sa: ”Først i skumringen flyver Minervas ugle ut.”