Når selv en inflatert dollar overgår kronen, avsløres Norges svakhet: lav produktivitet, kapitalflukt og politisk treghet. Vi lever på fortiden, mens kjøpekraften og tilliten til kronen forvitrer.

Siden Richard Nixon i 1971 rev gullankeret løs fra dollaren, har den amerikanske valutaen mistet rundt 98 prosent av sin kjøpekraft. En dollar i dag kjøper omtrent det samme som to cent gjorde for femti år siden. Likevel står den norske kronen svakere mot dollaren enn på mange tiår. Hva forteller det oss? Ikke om amerikansk styrke, men om norsk svakhet.

At dollaren har svekket seg i realverdi, er ikke det samme som at USA har tapt makt. Tvert imot. Som verdens reservevaluta kan USA eksportere inflasjon og finansiere sine underskudd i egen valuta. De trykker penger – og resten av verden må bruke dem. Det gir rom for høy gjeld, kontinuerlig inflasjon og likevel global dominans.

Norge har ingen slik fordel. Når kronen faller mot dollaren, betyr det ikke at dollaren er sterk, men at kronen er svakere. Den norske valutaen har mistet tillit – ikke bare fordi rentenivået er lavt, men fordi landets økonomi fremstår som ensidig, kostbar og avhengig av eksportinntekter som ikke lenger prises i kroner.

Bak svekkelsen ligger flere strukturelle forhold. Norge har gjort seg selv til en petrostat uten petropolitikk. Inntektene fra olje og gass veksles rett ut av landet via Oljefondet. Det reduserer etterspørselen etter kroner og svekker valutagrunnlaget. Samtidig har produktivitetsveksten i fastlandsøkonomien stanset opp. Offentlig sektor vokser, men den skaper ikke valuta; den forbruker den. Industri og eksport taper konkurransekraft mot billigere og mer dynamiske økonomier.

Legg til et politisk klima preget av ustabile rammevilkår, særnorske skatter og et stadig dyrere byråkrati – og du får et bilde av en økonomi som hviler tungt på fortidens overskudd. Den sterke norske staten er blitt sin egen motkraft: Den suger opp energi og risikovilje som tidligere ble omsatt i vekst.

Konsekvensen er at kronen ikke lenger oppfattes som en trygg valuta. Når internasjonale investorer velger mellom dollar og kroner, er det ikke fordi de tror på amerikansk mirakeløkonomi – men fordi de ser forutsigbarhet, skala og militær makt bak dollaren. Kronen har bare olje, fond og en befolkning som tror vi er rike fordi vi var det i går.

Når dollaren taper 98 prosent og kronen taper enda mer, betyr det at vi ikke bare mister kjøpekraft – vi mister troverdighet. Pengepolitikken blir reaktiv, ikke strategisk. Valutakursen blir ikke et uttrykk for styrke, men for resignasjon. Norge har gått fra å være et land som eide fremtiden, til et land som forvalter fortiden.

Den svake kronen er ikke et forbigående valutaproblem. Den er et varsel om at Norge er i ferd med å miste økonomisk substans. Vi kan ikke leve på rentene av et fond for alltid, og vi kan ikke trykke penger uten verdens tillit. I det lange løp vil kjøpekraften følge produktiviteten – ikke formuesforvaltningen.

Spørsmålet er derfor ikke hvor svak kronen kan bli, men hvor lenge vi kan fortsette å late som om det ikke spiller noen rolle.