Norge er blitt et hardt samfunn for de som faller utenfor. Bak slagordene om at «alle skal med» skjuler det seg en helt annen virkelighet. Hvis man vil se.

Det går et usynlig skille mellom de som er med og de som ikke er det. De siste er en uhyggelig stor gruppe.

DN har en liten notis på side 26.

57 prosent av norske elever fullfører  videregående på normert tid. Det er langt bak snittet i OECD-landene på 72 prosent. Bare Island og Luxembourg har lavere gjennomføringsandel, ifølge OECDs rapport «Education at a glance» som kom denne uken.

Norge ligger også på bunn når man ser på andelen elever som fullfører to år etter normert tid. I Norge øker gjennomstrømmingen til 72 prosent, mens OECD-snittet ligger på 87 prosent, målt to år etter normert tid.

Det er ikke lenge siden frafallet i videregående ble angitt til i overkant av 30. Her har det gjort et hopp til 43 prosent. Det nærmere seg halvparten. Hvis det var noe som burde få alarmklokkene til å ringe så var det disse tallene.

Rikest i verden, men på bunn når det gjelder å ta seg av og motivere ungene.

Dette handler om noe langt mer om økonomi – hva tallene vil bety i tapte inntekter og økte kostnader, kan man bare drømme om. Mer alvorlig er at de er uttrykk for et samfunn som ikke bryr seg om hvordan det går med de som ikke klarer seg.

Vi er i ferd med å få et samfunn for de som passer inn og forstår kodene, og de som faller utenfor. Dette er stikk i strid med retorikken om at «alle skal med» osv. Stikkordet er mestring: man kan se på gata hvem som tilhører mestringsklassen og hvem som ikke gjør det. Mestrerne utstråler en selvbevissthet som overdøver andres signaler. For dem er det ikke noe problem. Whatsoever. De bor bra, kler seg bra, tjener godt. De er i den oppstadstigende kanalen.

Hvis man har litt sosial fantasi forstår man at de som faller ut av videregående får det tøft. Det er nok å kjenne trykket fra fakturaer som hagler inn. Norge er i ferd med å bli et forferdelig dyrt land å leve i. Det er snart bare et land for «mestrere». Den ungdommen som er så uheldig å stifte gjeld, til lånekassen, eller som forelegg for forseelser, vil fort merke at båten ligger stadig dypere i sjøen. Det skal ikke så mye til før man har en gjeld som vokser en over hodet. Ungdom gjør som ungdom alltid har gjort – velger ad hoc-løsninger, kredittkort, utsettelser osv slik at de synker enda dypere. De lever fra hånd til munn og maler seg langsomt inn i et hjørne. Hvordan skal de komme seg opp av hullet? Fristelsen til å gi opp må være stor.

Oslo vil gjerne flotte seg. Praktbygg skal vise hvor internasjonale vi er blitt. Operaen, Barcode-byggene, Bjørvika, Tjuvholmen, Astrup-museet, nytt Nasjonalmuseeum, nytt Deichmann – nytt, nytt, nytt. Men er dette for å bruke et forslitt ord – en fortelling for vanlige mennesker? Er det en fortelling for alle de nye menneskene som kommer til Oslo? Jeg synes ikke det. Jeg synes det smaker av parveny, av oppkomlinger – et ord Jonas Gahr Støre skriver i boken sin at han ikke kjente – av en ny klasse som ønsker å være urban, miljøvennlig, classy og smart. Pene mennesker sa man før. Det skal være en by for pene mennesker. Men det var ikke det gamle Oslo. Det hadde en ubestemmelig Oslo-charm. Det nye har ikke noe. Det er limbo. En transitsone for mange mennesker som ikke kjenner hverandre og ikke har noe felles.

Hvilken fremtid har en by eller et land som henviser 43 prosent av ungdommen som faller fra videregående – til en fotnote? Man kan løse problemene med å importere flink svensk ungdom. Er det et samfunn som tar vare på alle? Det forekommer meg at dette blir et svært hyklersk samfunn.

Litt lenger ut i avisen står en ny notis:

For første gang siden man begynte å registrere husholdninger for 40 år siden, viser statistikken at eet flertall av amerikanerne lever alene, skriver the Telegraph. 50,2 prosent av den amerikanske arbeidsstyrken er single, ifølge en ny rapport fra Bureau of Labor Statistics. I 1976, da tallet først ble registrert, lå det på 37,4 prosent. De som lever alene fordi de ikke har giftet seg eller er skilt, har lav sannsynlighet for å ha unge barn. Begge disse gruppene bor derfor mest sannsynlig i single-husholdninger og bruker penger på en mer selvsentrert måte, samtidig som de har større skattetrykk. Det økende antallet single-husholdninger legger også press på boligmarkedet, fordi det trengs flere boliger.

 

Vi snakker her om en stor demografisk endring, fra familier til singelliv. Vi kan nærmest snakke om en sivilisatorisk endring. Et samfunn bygget på singler, vil raskt synke i antall. Men som vi vet har USA tilsig fra andre kulturer som fortsatt bygger på familie og flere barn. USA vil derfor gjennomgå en dramatisk endring de nærmeste år. Hvordan vil det påvirke USAs oppfatning av seg selv og dets rolle i verden? Hva med skattetrykket. Vil singlene være villig til å betale en uforholdsmessig del av velferden?

Rett under denne notisen ligger en annen som forteller at antallet boliger som selges for over ti millioner stiger drastisk i London. London er blitt investerings-hub for rike mennesker fra hele verden, i tillegg til at det har hatt en voldsom befolkningsøkning. Noe lignende har skjedd i Oslo, bortsett fra at der er det private som investerer i bolig ut fra skattemessige grunner. Men kombinasjonen er den samme og resulterer i samme prisspiral.

De samme markedskreftene virker over hele verden. Globaliseringen og opphevelse av alle grenser gir noen utilsiktede virkninger: Mange av dem har lite med sosialdemokrati å gjøre. Når Raymond Johansen jubler over at Oslo vokser raskest i Europa må man lure på om han er riktig vel bevart.

Hvor blir det av ansiktet i mengden? Enkeltmennesket? Den som skal være politiker må kunne se menneskene bak tallene.

28 prosent som ikke klarer videregående er mange brustne håp og mye elendighet.

Skulle vi prøve å komme oss ned på jorda hvor vanlige mennesker lever?

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂