Kommentar

Dagen Næringslivs Terje Erikstad har vært i Japan. Han finner et land der kvinner ikke kan eller vil føde barn, der befolkningen eldes og gjelden stiger. Europas fremtid.

Det er når man får ting på avstand at man ser dem best. De utviklingstrekk Erikstad ser overtydelig i Japan, er for lengst virksomme i Europa, og den økonomiske krisen vi ser i Europa vil akselerere prosessen.

Derfor er det viktig at drivkreftene identifiseres.

Vi snakker om en politisk krise, som ikke kan skilles fra en økonomisk. Men under ligger demografisk utvikling.

Europa blir grått og gammelt, mens USA holder seg ungt og sprekt. Hva sier det om avstanden mellom den gamle og den nye verden? Vil amerikanerne i fremtiden bry seg om et gammelt Europa som ikke en gang vil betale for sitt eget forsvar?

Demografi

Erikstads artikler er gjennomsyret av demografi. De trendene som i dag er synlige har vært det i lang tid, og lar seg ikke bortforklare. Frykten for demografi vil senke den politiske korrekthet. Forsøkene på å vaksinere befolkningen mot å tenke selv, er dømt til å mislykkes.

Man stamper mot brodden.

Det fødes for få barn i den rike del av verden, bortsett fra USA.

Japan er inne i det David P. Goldman kaller en dødsspiral: faller fertiliteten under et visst nivå, rundt 1,4, er den nedadgående spiralen selvdrivende. Spørsmålet er om og når det flater ut.

Japan er et meget spesielt land, og den astronomiske gjelden er opptatt innenlands. En gjeldssanering er et internt oppgjør. De har ingen stor innvandringsbefolkning.

Det er annerledes med Europa.

For Tyskland er nedgangen anslått til ni prosent, fra 82 til 74 millioner mennesker. Men siden landet har stått på stedet hvil i mange år og hatt lav befolkningsvekst før det, vil nedgangen føre Tyskland tilbake til det samme antall mennesker som det hadde i 1963.

Til sammenligningen vil befolkningstallet i verden stige med 35 prosoent – eller 2,4 milliarder mennesker – fra 2010 til 2050.

Det er opp mot denne enorme vekst at Tysklands befolkningstilbakegang må måles. Hvordan vil «husholdningen» i Tyskland se ut? Hvem vil stå for omsorgstjenester, hva med skatteinngangen, og hvem vil forsvare landets grenser? Som man ser gir disse scenariene assosiasjoner til Romerriket og folkevandringene. De innvandrede germanske stammene ønsket og forsøkte å bevare det romerske samfunnet og kulturen, men det kom andre som ikke delte denne omsorgen.

Den franske historikeren Henri Pirenne skrev en bok rundt 1920 som stadfestet middelalderens innslag til rundt 720, dvs. de arabiske hærenes ekspansjon og erobringer. Pirenne mente at det var disse invasjonene som gjorde det av med Romerrikets samfunnsform.

Det er ikke spesielt vanskelig å se historiske paralleller. Å tro at man skal kunne stanse denne diskusjonen med taleforbud i internettalderen vitner om at man lever utenfor sin egen samtid.

Det blir Afrika som blir den stor befolkningsøkeren, i tillegg til visse andre land, som Pakistan og Afghanistan og Jemen.

Av de rike land er det kun USA som holder tritt.

FN anslår at befolkningen i verdens største økonomi vil vokse med hele 30 prosent til 2050. Det tilsvarer nesten 93 millioner nye amerikanere, mer enn Tysklands befolkning.

Hvem er de 93 millionene? Det vil for en stor del være mennesker av latinamerikansk og asiatisk bakgrunn. USA har allerede vendt det strategiske blikket mot Asia.

Den største undergraveren av den atlantiske alliansen vil likevel være at Europa verdimessig foretar valg som amerikanerne ikke forstår eller stiller seg fremmed til: sekularisering og toleranse for et kravstort islam, og en uvillighet til å bruke makt og forsvare seg. Samtidig som man bevilger seg velferdsgoder det ikke finnes dekning for.

Det europeiske hus er ikke bærekraftig. Derfor er den økonomiske krisen ikke forbigående. Den er strukturell, dvs. vi må forberede oss på at den vil kreve store omstillinger, omstillinger som til nå ikke har vært tenkbare.

Som Erikstad skriver i én lakonisk setning:

Europa er på vei inn i samme negative utvikling som Japan.

Samtidig som innbyggertallet stagnerer og deretter synker, øker levealderen. Dermed stiger andelen eldre over 65 pr. På toppen av dette har finanskrisen ført til en kraftig økning i statsgjelden.

Erikstad kunne ha skrevet av Mark Steyns siste bok. Tankene og konklusjonen er den samme: dagens utvikling er ikke bærekraftig. Velferdsstaten og hele balansen mellom eldre, arbeidsføre og statsbudsjettene fungerer ikke.

Finansminister Sigbjørn Johnsen og Arbeiderpartiet tror løsningen på dette er å oppføre seg som onkel Skrue: spare. Johnsen sa i morgennyhetene at det gjaldt å bevare konkurranseevnen derfor måtte ekstra skattemilliarder spares. Men hva med infrastruktur, ville Steinar Mediaas og programleder vite. – Det kommer en boligmelding, svarte finansministeren.

Norge er ett av de land hvor befolkningen vokser rekordraskt. Det høres forlokkende ut: økte inntekter – som spares, men vil kunne reallokeres med ny regjering – og voksende befolkning.

Men man glemmer å spørre: hvem kommer? hva slags kvalifikasjoner har de? kan de benyttes? vil de arbeide?

Som man vet er svarene på disse spørsmål tabubelagt. Derfor vil handlingslammelsen overfor store og påtrengende oppgaver innen infrastruktur og uviljen til å diskutere tapsbringende innvandring, føre til at en historisk sjanse blir et historisk feilgrep. Jo lenger myndigheter, akademia og presse nøler med å konfrontere problemene, jo større sjanse for at man misser anledningen til å gjøre noe.

Man kan, satt på spissen, si at vi brisker oss over å pådra oss problemene i et enda hurtigere tempo enn vi ellers hadde behøvd.

Det håpefulle er at bevisstheten om disse tingene ligger rett under overflaten. Som man ser: Erikstad ser problemene klart i Japan. Hvorfor skulle han ikke gjøre det samme med Europa og Norge?

Stemmer i ørkenen som Mark Steyn vil plutselig vinne anerkjennelse. Da kan endringene komme raskt.

Erikstads artikler er et eksempel på at bevisstheten om de egentlige årsakene ligger og vaker rett under overflaten.

Til syvende og sist er det bare de rette spørsmålene som utløser de rette svarene.