Gjesteskribent

Prognoser for forholdet mellom innvandrer- og innfødt befolkning er til dels latterliggjort/fortiet. Men tallene over fødte og døde er harde som fjell. Hvis fødselstallene fortsetter som nå, vil flere land i Europa få halvert sin befolkning i løpet av drøyt 40 år.

Det er ikke bare migrasjonen som er uten sidestykke. Det er også fødselstallene. Det skjer en demografisk revolusjon rett foran øynene våre, og offentligheten later som ingenting. Folk flest tenker karriere, selvrealisering og økonomi. Myndigheter og medier teknifiserer debatten. De gjør den til et spørsmål om AFP og pensjonsordninger. Men hvis ikke det fødes flere unger, vil det ikke bli noe otium å nyte: Da må folk jobbe til de er 70 år.

At ikke demografi er et tema som opptar mer, er besynderlig. En halvering av befolkningen er som en pandemi hadde fart over landet. Det skjer over 44 år, men hva er det i en nasjon eller et kontinents liv?

Om ikke europeerne får opp dampen, kan befolkningen i Italia, Tyskland, Østerrike, Spania og Hellas bli halvert på 44 år. Innen 65 år kan også EU som helhet ha lidd samme skjebne, ifølge den tsjekkiske demografen Jitka Rychtarikova.

Årsaken er enkel: europeerne får ikke nok barn. I 2006 døde flere mennesker enn det ble født i Europa.

– Fruktbarhetstallet må være minst 2,1 – altså 2,1 barn per kvinne – for å sikre et konstant folketall. I flere EU-land er gjennomsnittet nede i 1,3 barn per kvinne.

– Følgene blir ikke bare befolkningsnedgang, men også at befolkningen eldes. Frem mot 2050 vil det bli langt flere eldre i forhold til unge i Europa, sier historiker og førsteamanuensis ved UiB, Arne Solli.
..
Sammenlignet med det øvrige Europa, er den norske utviklingen ikke like dyster.

Her forventes folketallet å vokse, fra 4,7 millioner mennesker i dag, til mellom 4,8 og 7,5 millioner i 2060.

Når Statistisk sentralbyrå kommer frem til disse tallene, skyldes det imidlertid forventninger om høy nettoinnvandring. Norges fruktbarhetsnivå på 1,8 barn per kvinne ligger under det som skal til for å unngå befolkningsnedgang på lang sikt.

– Vårt fruktbarhetsnivå har ikke vært over 2,1 siden 1960-tallet. Lavest var det i første halvdel av 1980-tallet. De ferskeste tallene fra Statistisk sentralbyrå viser økning i fruktbarheten, men tallet er fortsatt under nivået hvor reproduksjonen er sikret, sier Solli.

Flere i arbeid

EU har det verre. For å redde velferden i fremtiden må flere kvinner, og spesielt eldre mennesker, ut i arbeidslivet. I tillegg må de som allerede er i jobb, jobbe lenger. Dagens politikk vil ikke være bærekraftig i fremtiden, melder EU-kommisjonen.

Italia er et eksempel. Landet har vel 60 millioner innbyggere. For å opprettholde dagens forhold mellom arbeidstakere og pensjonister, må en i praksis enten avvikle alderstrygden eller ta inn over to millioner innvandrere hvert år, forutsatt at fødselsraten holder seg på dagens nivå.

– Det er dagens 20–30-åringer som bærer nøkkelen. Enten kan de legge seg i selen og få to, tre barn, eller så må de akseptere at pensjonsalderen heves frå 60 år til 70-års alderen i 2040. I stedet for å løse verdensproblemene på café, bør de løse Europas problem hjemme i sengen, mener Arne Solli.

2006 – historisk

Jon Hustad hadde en interessant artikkel om Europas demografi i Dag og Tid. Anledningen var konferansen til Nordic Fertility Society i januar. Konferansen burde hatt bred dekning. Jeg registrerte bare et innslag i «Sånn er livet».

I Oslo i byrjinga av januar i år heldt Nordic Fertility Society (NFS) den 18. årlege konferansen sin. Konferansen fekk knapt omtale i norske medium, og det endå om tala som demografi­professor Jitka Rychtarikova frå Universitetet i Praha la fram i opningsføredraget, vel må seiast å vera svært så tydelege: Om gjennomsnittleg levealder held seg stabil i Tyskland, Hellas, Austerrike, Italia og Spania samstundes som kvinnene held fram med å få berre 1,3 barn, vert folkesetnadene i desse landa halverte dei næraste 44 åra. Reproduksjonsraten for heile EU er no på 1,47, og ligg alt anna fast, fører det til ei halvering av folkesetnaden innan 65 år, konstaterte den tsjekkiske demografen.

En reproduksjonsrate på 1,47 er helt ned mot grensen hvor det ikke er mulig å snu utviklingen, ifølge demografene.

Slikt får fylgjer. 2006 vart eit merkeår i europeisk historie: For fyrste gong i såkalla moderne tid – då sett bort frå den fyrste og den andre verdskrigen – døydde fleire menneske enn det vart født. Fødselsraten per 1000 menneske var 10,0, dødsraten var 10,1.

Italia

Hvor grell situasjonen er, går først opp for en når en ser på et enkelt land. Italia tilhører bunnen av klassen.

Kva den endra fødselsraten fører med seg, ser ein kanskje best i Italia: Skal Italia halda oppe det noverande høvetalet mellom arbeidarar og pensjonistar, som alt no er mellom dei skeivaste i Europa, må landet, om vi skal tru ein FN-rapport frå 2000, anten 1: auka pensjonsalderen frå 60 år for kvinner og 65 år for menn til 77 år for alle – det vil reelt sett vera ei avvikling av alderstrygd – eller 2: taka inn 2,2 millionar innvandrarar kvart år så lenge fødselsraten ikkje går opp. I dag har Italia om lag 60 millionar innbyggjarar. Ingen veit sikkert kor mange innvandrarar det er i Italia, men dei offisielle tala frå 2005 var 2,4 millionar.

I dag er det slik at 25 prosent av dei italienske kvinnene ikkje får born i det heile, medan nye 25 prosent berre får eitt barn. Dei fyrste områda i Italia som byrja å få nedgang i fødselstala, var dei rike områda i nord. Liguria-regionen, der Genova er hovudstad, er eit av dei rikaste områda i verda. For kvar person under 15 var det for tjue år sidan 0,7 personar over 65. I dag er det same talet 1 til 2,4. Sagt på ein annan måte: I 1987 var det 70 personar over 65 for kvar 100. barn under 15, i 2007 var det 240 eldre for kvar 100. barn.

Umulige valg

Hustad problematiserer det i liten grad, men en innvandring i dette omfanget er trolig politisk umulig. Allerede nå er det store spenninger mellom majoritetsbefolkning og innvandrere, særlig muslimer. Det demokratiske systemet kan trolig ikke håndtere en befolkningsendring i det tempo man her ser for seg. Dette burde vært tematisert i større grad. Vi har den merkelige situasjon at majoriteten er på kollisjonskurs med de styrende, som kun tenker ad management-linjer og ikke ser på sammenhengskraften i samfunnet. Segregeringen og polariseringen har økt voldsomt på få år.

En økonomisk nedgang kan synliggjøre motsetningene. Ett land hvor utviklingen har gått rekordfort er Spania. Spania har tatt mot fem millioner innvandrere på få år. I ett jafs ga Zapatero 700.000 illegale amnesti.

I 1970 var fødselsraten i Spania 2,9 per kvinne. I 1993 var han komen ned i 1,23. Verdsbanken spådde i juli i fjor at over helvta av folkesetnaden i Spania i år 2050 kjem til å vera over 55 år, og det trass i den høge immigrasjonen til Spania dei seinaste åra; i 2000 budde det til dømes 900 pakistanarar i Spania, i 2005 var det same talet 50.000.


Willoch

Hustad har intervjuet Kåre Willoch som er en blanding av fremsynt og reaksjonær. Han reagerer på at dagens unge gjør felles sak med gamle for å bevare pensjonsordninger som neppe vil bestå til de selv er gamle. Men han ser ikke noe betenkelig i at muslimene igjen inntar Spania. Tvert i mot.

– Ja, våre problem er bleike skuggar jamført med stoda ved Middelhavet. Slik demografien er der, må masseinnvandringa koma same kva styresmaktene seier. Vi står andsynes ein situasjon der desse landa kjem til å skifta kulturell karakter. No kjem maurarane attende til Spania. I si tid vart dei forviste av dei kristne frå dei praktfulle byane dei hadde skapt, men om ei tid kjem dei til å få att majoriteten i nokre om­­råde.

Reaksjonære stemmer

I tillegg til etniske og kulturelle motsetninger kan vi få en demografisk: Et stort antall gamle vil trolig innta «reaksjonære» holdninger. De vil være for lov og orden, og en streng/selektiv innvandring.

Liberal æra over

Barnløsheten er den mest bokstavelige indikator på meg-samfunnet. Men mye tyder på at individualismens tidsalder har passert høydepunktet. Det finnes ikke mennesker/økonomi til å opprettholde systemet. Barn handler om å tenke fellesskap og fremtid. Om å ofre noe.

Hvor lang tid vil det ta før dette slår inn? Og på hvilken måte vil det skje? Man burde ta lærdom av økonomien der man snakker om en myk eller hard landing etter høykonjunkturer. Mye tyder på at vi går inn for en hard landing.

Noen har lekt med tanken at pensjoner blir knyttet opp til hvor mange barn man får. Man må selv generere barna som skal betale ens pensjon. En radikal løsning som hamrer inn sammenhengen man ikke vil se på makronivå.

Det barnlause kontinentet


Europa eldes og dør