Kommentar

Analysene av finanskrisen er som oftest av nokså kortsiktig natur, idet spørsmålet som stilles er hvor lenge resesjonen vil vare, eller når det «snur». En stilltiende forutsetning for spørsmålet synes å være at ting i det store og hele blir som før bare man kommer seg helskinnet gjennom en vanskelig periode. Det kan vise seg å være ønsketenkning.

En rapport offentliggjort av Det internasjonale pengefondet (IMF) for noen måneder siden, konkluderer med at en viktig virkning på G20-landenes offentlig økonomi frem til 2014, er at den samlede offentlige gjelden siden finanskrisens begynnelse vil ha økt med 25 prosentpoeng sett i forhold til brutto nasjonalprodukt (BNP), nærmere bestemt fra 79 til 104%, en likviditetsinnsprøytning som skyldes et høyst forståelig ønske om å holde økonomien i gang. Det er en kraftig økning, men det er i seg selv ikke fullstendig katastrofale tall, og det kan godt være at statene kan betjene den ved å kutte ned på andre utgifter.

IMF nøyer seg ikke med å se utviklingen i et femårsperspektiv, men analyserer situasjonen frem til 2050. Det er såpass langt frem i tid at enhver prediksjon er heftet med usikkerhet, men én konklusjon synes likevel nokså klar: Kostnadene forbundet med den inneværende finanskrisen vil i lengre perspektiv være bagatellmessige sammenlignet med virkningene av den demografiske utviklingen. Det antydes at utgiftene forbundet med krisen i det lange løp vil utgjøre omlag 5% av kostnadene ved eldrebølgen.

Pengefondet sier i klartekst at statene vil bli tvunget til å iverksette mottiltak. Det betyr blant annet høyere pensjonsalder, for i motsatt fall vil antallet pensjonister pr. 100 skatteytere allerede i 2040 ha økt fra 25 til 40 for Englands vedkommende, fra 35 til 65 for Japans (USA er noe bedre stilt pga. sunne fødselstall). IMF predikerer derfor «pensjonsreformer», hvilket bare er en eufemisme for kraftige pensjonskutt. Det betyr i klartekst at de som blir gamle om ikke mange tiårene vil få betydelig dårligere økonomi enn dagens gamle, og det vil være færre unge mennesker tilgjengelige for å assistere dem.

—————————-

Resultatet av utviklingen kan bli at mange av barna som kommer ut av fødestuene i dag, vil måtte ta seg av sine egne foreldre. Om de flytter utenbys eller utenlands for å jobbe, vil foreldrene kanskje se seg nødt til å følge etter.

Et alternativ er naturligvis at morgendagens yrkesaktive kjøper omsorgstjenester fra utlendinger. I land som Italia er dette allerede et velkjent fenomen, og ukrainske pleiere bor på det som en gang var barnerommet i mang en pensjonistbolig. Spørsmålet er bare hvor lenge det kan vedvare. Vil mobiliteten av mennesker være like stor i 2050 som i dag? Vil land som Ukraina finne seg i at rikere land stikker av med mange av deres beste menneskelige ressurser? Vil det overhodet fødes nok ukrainere til å dekke etterspørselen?

En annen side ved det hele er om de rike landene kan fortsette denne importen med god samvittighet. Om man holder de ofte debatterte innenlandske virkningene utenfor, hva er konsekvensen av at land som Ukraina tappes for kvinner på denne måten? En reporter fra Corriere della Sera tok seg en tur rundt i byene som etter hans opplysninger leverte mange pleiere til Italia, og brukte ikke lang tid på å finne barn som levde under svært prekære forhold fordi deres mødre var reist vekk.

Konklusjonen må bli, som Mark Steyn gjentatte ganger har poengtert, at avhengigheten av menneskeimport er en strukturell feil ved et samfunn. Det må selv være i stand til å sette de menneskelige ressursene til verden som skal bygge morgendagens hus, reparere morgendagens bilmotorer, pleie morgendagens eldre, og i det hele tatt se til at samfunnet fungerer. Lite oppløftende er det i så måte at de yrkesmessige drømmer europeiske ungdommer bærer på, ikke har noe som helst å gjøre hverken med muring, mekanikk eller stell av gamle. Oppvåkningen etter drømmen kan bli hard, og veien kan bli tung fra universitetsgraden til den blå kjeledressen eller hvite frakken.

Les også

-
-
-
-
-