Kommentar

Det internasjonale pengefondet IMF offentliggjør to ganger i året en rapport med vurdering av utsiktene i verdensøkonomien, og den andre rapporten for 2010 kom for et par dager siden. IMFs analyse tar denne gangen utgangspunkt i den store gjelden og offentlige underskuddet i mange økonomier, som for ikke lenge siden avstedkom en farlig internasjonal gjeldskrise. Siden risikoen for gjentagelse er høy, vil de fleste land se seg nødt til å etterstrebe bedre balanse i de offentlige budsjettene for ikke å øke sin gjeld ytterligere.

Et sentralt spørsmål i den sammenheng er hva som blir effektene av offentlig innstramning, som kan skje ved å øke skattene eller senke de offentlige utgiftene. Ved hjelp av modellberegninger og historiske data for en rekke avanserte økonomier, har IMF kommet til at en innstramning tilsvarende én prosent av BNP jevnt over fører til en reduksjon i BNP på en halv prosent, samt en økning i arbeidsledigheten på en tredjedels prosent.

I den grad dette viser seg å stemme kan altså innstramningstiltakene føre til en økonomisk nedgang som i sin tur gir lavere skatteinntekter, hvilket betyr at staten må stramme inn ytterligere for å beholde budsjettdisiplinen, en ond sirkel som risikerer å forårsake økonomisk depresjon.

Andre analyser har pekt på eksempler på innstramninger etterfulgt av økonomisk vekst takket være større eksport, men i de tilfellene det ikke har skjedd dels som følge av en devaluering som er utenkelig for mange av landene som i dag har problemer, kan den observerte positive virkningen tilskrives gode tider andre steder i verden. I dagens verdensomspennende økonomiske krise risikerer man å lete forgjeves etter andre lokomotiver å eksportere til, dermed er det mindre sannsynlig at det finnes grobunn for vekst denne gangen.

På kort sikt kan man altså forvente dårligere tider. For å oppnå økonomisk vekst i det lange løp, behøves substansielle strukturelle tiltak, altså ikke bare finansielle eller monetære sådanne. Oversatt til norsk betyr det at flere må gjøre produktivt arbeid, og de må jobbe mer i flere år til lavere lønn enn før. Alternativet er langvarig tilbakegang. IMFs innledende overskrift til analysen er «Will it hurt?». Alt tyder på at de i sitt stille sinn allerede har svart bekreftende på spørsmålet.