Annenhver måned offentliggjør Statistisk Sentralbyrå (SSB) rapporter inneholdende omfattende økonomiske analyser, hvor man også forsøker å se litt fremover i tid, idet en tar hensyn til utviklingstrekk både i inn- og utland.

Forrige analyse ble offentliggjort torsdag 7. mars, og gav behørig plass til en beskrivelse av den vanskelige situasjonen i Europa, hvor det kuttes og strammes inn. Norge påvirkes av handelspartnernes problemer, men har likevel vekst. I fravær av en internasjonal oppgang, som SSB ikke forventer før i 2015, advarer man mot svakere vekst i årene som kommer.

Alt dette er omtrent som forventet. Mer interessant er den siste rapportens drøftelse av interne norske forhold:

Utviklingen i norsk økonomi preges imidlertid av tre spesielle faktorer: solide statsfinanser som gjør det mulig å føre en annen finanspolitikk enn land rundt oss, en svært lønnsom petroleumssektor som ekspanderer og høy arbeidsinnvandring.

Som kjent er det den sistnevnte faktoren som for alvor har gjort seg gjeldende de siste fem-seks årene, og SSB kommer i den forbindelse med nokså oppsiktsvekkende tall:

Anslagsvis 60 prosent av veksten i sysselsettingen siden 2004 har kommet fra arbeidsinnvandring. Arbeidsinnvandrerne står for over 40 prosent av innvandringen, og de tilsvarer årlig nær et halvt fødselskull i Norge. Flere innbyggere innebærer både flere etterspørrere og flere tilbydere i de fleste markeder innenlands.

Er vi så avhengig av denne arbeidsinnvandringen? spør SSB, og besvarer selv spørsmålet negativt:

Tolker man uttrykket ”avhengig av” bokstavelig, må svaret bli nei. Hadde arbeidsinnvandringen vært vesentlig lavere, ville riktignok deler av norsk økonomi og næringsliv vært noe annerledes, men det er vanskelig å begrunne en påstand om at levestandarden generelt ville vært lavere. Produksjon og levestandard økte også før 2004, som i andre land uten høy innvandring. Analyser av veksten i levestandard i Norge og andre rike land peker på helt andre forhold enn innvandring som fundamentale drivkrefter på lang sikt. Økt innvandring kan heller være en følge av høy levestandard, enn en årsak til den.

Forholdet er snarere, skriver SSB, at innvandringen fører med seg både fordeler og ulemper. Fordelene er velkjente og ofte besungne:

Økt arbeidsinnvandring innebærer isolert sett økt inntjening for bedriftseierne, siden den gjør at det norske arbeidsmarkedet er mindre begrensende for mulighetene til å skaffe arbeidskraft. Arbeidsinnvandringen gir økt konkurranse i deler av arbeidsmarkedet og i mange tjenestemarkeder, og bidrar til lavere vekst i lønninger og priser. For forbrukerne, samlet sett, er dette åpenbart til fordel.

Det stikkes dog ikke under en stol at medaljen har en bakside:

Men bildet et mer blandet for dem som direkte eller indirekte konkurrerer med innvandrere i arbeidsmarkedet, siden de kan få lavere inntektsvekst enn ellers. Noen kan også oppleve å bli konkurrert ut av markedet. Eventuell mismatch mellom kvalifikasjonene til de som bor i Norge og hva arbeidsgiverne etterspør, blir tydeligere og kan få større konsekvenser når bedriftene i større grad kan søke etter arbeidskraft og rett kompetanse utenlands, fremfor å ansette arbeidsledige som dermed mister verdifull arbeidstrening. Sammen med rause trygdeordninger kan det medføre at flere blir stående varig utenfor arbeidsmarkedet.

Stort klarere kan ikke statistikkmyndighetene si at den frie internasjonale bevegeligheten av mennesker skaper større forskjeller i samfunnet.

Man kommer også snublende nær å stikke hull på forestillingen om innvandringens lønnsomhet:

Det trengs ingen avanserte beregninger for å vise at en innvandrer som ankommer ferdig utdannet, jobber normalt fra første dag og reiser hjem før det er aktuelt med uføretrygd og tung bruk av helse- og omsorgstjenester, vil bidra langt mer til skatteinntekter enn til offentlige utgifter. Slik arbeidsinnvandring er imidlertid neppe veldig representativ.

Litt av et understatement, det siste. Virkeligheten har hittil vært en helt annen, og hva som skjer i fremtiden er et lotteri:

Arbeidsinnvandrerne som kom på 1970-tallet har i stor grad blitt og har i gjennomsnitt forlatt arbeidslivet tidligere enn majoritetsbefolkningen. Vi har foreløpig lite å holde oss til når det gjelder den siste bølgen av arbeidsinnvandrere og deres familiers økonomiske livsløp og langsiktige arbeidsmarkedstilknytning.

Analysen er full av annet interessant stoff, og bør leses i sin helhet av enhver som har aksjer i fremtidens Norge.

 

Økonomiske analyser 1/2013