Sakset/Fra hofta

Gjeldskrisen i Europa har brakt til overflaten en uenighet blant økonomer som nesten alltid har vært der, men lenge har ligget latent: Noen tar kraftig til orde for innstramninger og finansiell disiplin, mens andre mener at man på denne måten risikerer å spare seg til fant. Tyske økonomer tilhører stort sett dem som påkaller disiplin, mens nobelprisvinner Paul Krugman er blant de mer prominente motstanderne av innstramning — han anbefaler til og med en viss pengetrykking.

Når man ser effekten av innstramningene i Hellas, kan det virke som om det er mye i Krugmans kritikk, selv om man ikke nødvendigvis anbefaler hans medisin. Det internasjonale pengefondet (IMF) har da også nylig innrømmet at de har undervurdert den negative virkningen av innstramninger på bruttonasjonalproduktet (BNP).

En lærdom av dette kan være den gamle devisen om at det er farlig med for mye eller for lite av alt. Man bør ikke trykke for mye penger, og man må ikke stramme for mye inn. Men om man betrakter de økonomiske indikatorene i de forskjellige landene, synes det nokså opplagt at det ikke er de samme økonomiske lovmessighetene som gjelder overalt. Kan det som er medisin i ett land være gift i et annet?

Et interessant eksempel, som ser ut til å avkrefte Krugmans tese om at innstramning er lik resesjon og sosial elendighet, er Estland — om enn det inntil videre er et unntakstilfelle.

Den baltiske staten nærmest Finland ble hardt rammet av krisen. BNP falt med fjorten prosent i 2009, og arbeidsledigheten steg til tjue prosent. Men siden har landet på et eller annet vis greid å kombinere nasjonaløkonomisk disiplin og vekst. De offentlig ansattes lønninger er f.eks. satt ned, men veksten i 2011 var på 7,6 prosent, mens arbeidsledigheten var falt til 11 prosent.

Krugman har alltid hevdet at det ikke har noen hensikt å innta en moralistisk holdning overfor befolkningen for å få den til å akseptere mindre lønn for mer arbeid. Men i et intervju med den italienske kommentaravisen Il Foglio forteller Estlands president Toomas Hendrik Ilves at det nettopp er dette som har fungert dertillands, en oppfatning som forøvrig brakte ham i twitter-polemikk for en tid siden, nettopp med Krugman.

Ilves fremhever nemlig betydningen av krisefølelse og en kollektiv bevissthet om at det behøves personlige ofre. Disse tingene er mye viktigere enn om man er med i euroen eller ei, sier han. Stoltheten spiller også en rolle:

«Estland har valgt ikke å benytte seg av noen form for redningspakke, for det ligger ikke i vår kultur å låne penger for siden å glemme problemene som forårsaket krisen, forblindet av likviditeten. La oss ikke lure oss selv. Det å låne masse penger er et beroligende middel som ofte gjør ting verre.»

Det spørs vel om ikke Ilves unnlater å nevne den viktigste grunnen til at Estland kunne klare noe slikt. For er ikke en slik kollektiv anstrengelse mulig fordi landet er vellykket som nasjon? Berlinmurens fall og slutten på den sovjetiske okkupasjonen sammenfalt med en nasjonal gjenoppvåkning i landet, som ikke hadde tapt sin estiske identitet. Den forholdsvis store russiske minoriteten forandrer ikke på det, nokså konsentrert som den er geografisk.

Det kan dermed vise seg vanskelig for de søreuropeiske statene å kopiere Estlands suksess, gitt at disse ikke har den grad av nasjonalt samhold. Så hvordan skal de unngå å bli permanent underlegne parter i et slags europeisk føydalsamfunn hvor den store herren er Tyskland, som allerede tiltrekker seg mange av de beste hodene fra f.eks. Hellas?

 

L’uomo che ha sconfitto Krugman