Sakset/Fra hofta

Å gjeninnføre drakmen er det beste Hellas kan gjøre for å komme seg ut av den økonomiske krisen, fastslår seniorøkonom Roger Bjørnstad i et debattinnlegg i Dagens Næringsliv torsdag.

Bjørnstad viser til erfaringene fra lignende kriser i Thailand og Sør-Korea i 1997, i Russland i 1998 og ikke minst i Argentina i 2001. Det er Argentinas historie som ligner mest på det Hellas gjennomgår for tiden. Argentina hadde i praksis innført dollar som egen valuta og kravene fra kreditorene var svært like dem som Hellas nå er stilt overfor. Situasjonen ble verre og verre og situasjonen sprakk i løpet av noen måneder høsten 2001 og i begynnelsen av 2002. Argentina gjeninnførte da pesoen som egen valuta. Bankinnskudd og lån ble konvertert til peso. Folk med penger på bok tapte mye av sparepengene sine siden pesoen devaluerte med 70 prosent. Men for økonomien i sin helhet, var tiltaket svært positivt, påpeker Bjørnstad.

I motsetning til Argentina hadde Russland, Sør-Korea og Thailand hadde egne valutaer, som var såkalte fastkursvalutaer, hovedsakelig i forhold til dollaren. For disse landene var det altså ikke snakk om å gjeninnføre en egen valuta, men om å la valutaen ”flyte fritt” i markedet, noe som førte til at den russiske rubelen falt med nesten 70 prosent i verdi, og de to andre landenes valuta med mer enn 50 prosent.

Og de tiltakene, som er beskrevet ovenfor, virket nærmest umiddelbart. Tre år etter hadde arbeidsledigheten falt, og BNP i landene steget betydelig, særlig i Argentina og Sør-Korea der ledigheten ble halvert og driftbalansen med utlandet var snudd fra minus til pluss.

Eksemplet Argentina viser at statens utgifter falt langt mer enn inntektene. Den argentinske staten kunne ved å gjeninnføre egen valuta, låne penger fra egen sentralbank. Næringslivet fikk betydelig mindre kostnader, noe som gjorde at landets konkurransekraft og eksport økte.

En gjeninnføring av egen valuta som i Argentinas tilfelle, eller en kraftig devaluering av egen valuta som i de tre andre landenes tilfelle, betyr en overføring av kostnader til andre land for å komme seg ut av det økonomiske uføret. Det føles nok urettferdig for land som har orden i sine finanser, men Bjørnstad mener at land i virkelig krise, bør få lov til å ty til slike tiltak, for alternativene er verre. Og det er frivillig å låne et land penger, skriver Bjørnstad. Og dersom långivernes risikovurderinger svikter, så må de selv bære noe av kostnadene for betalingskriser, mener han.

Bjørnstad er en av få økonomer som viser til erfaring og sunn fornuft i debatten om den økonomiske krisen i Hellas. Det finnes altså økonomer som har et annet syn enn det uansvarlige ansvarlighetspreiket opinionen fôres med i pressen av finansøkonomer og andre økonomer. Og Bjørnstads artikkel griper rett inn i den debatten som har vært ført på ulike tråder på document i den siste tiden om situasjonen i Hellas, der det er blitt etterlyst alternative virkelighetsbeskrivelser. I et innlegg på document nylig var det en oppsummering av situasjonen i Hellas som ligner på essensen i Bjørnstads innlegg. I innlegget skrev signaturen suprafon:

”Situasjonen i Hellas er så alvorlig at man må bryte med det som er EU- elitens politikk, nemlig å tvinge den greske staten til på den ene siden å ta imot lån (øke gjelda) og på den andre siden, kappe utgifter (redusere tallet på offentlige ansatte og selge ut (privatisere) statlige eiendommer og virksomheter, samtidig som landet skal holdes i euroens dødelige favntak. Det er dette som er den økonomiske tvangstrøya og som landet må ut av for å komme seg på beina igjen. Da må man tillate at landet «slår seg konkurs» og kvitter seg med gjeld og innfører egen valuta slik at det får større frihet til å styre egen økonomi. Det er dette som finanssfæren ikke vil tillate og som hindrer en fornuftig,» kapitalistisk» løsning på situasjonen”.