Tavle

Er Oslo delt etter klasse eller etter etnisitet og religion? lyder et innledende spørsmål i en artikkel med tittelen «Forskjellsbyen» i Finansavisen lørdag.

Begge deler, kan man nok si, om enn disse tingene er sammenvevde og det ikke alltid lar seg gjøre å skille dem skarpt fra hverandre. Kari Elisabeth Kaski fra SV og Christian Tybring-Gjedde fra Frp gir ikke uventet forskjellige svar.

Artikkelen setter en imidlertid i stand til å undersøke nærmere hva flerkultur koster. I en tabell ser man en liste over skolene i Oslo, hvor andelen minoritetsspråklige er oppgitt for hver enkelt skole, i tillegg til stor kostnaden er pr. elev.

Hvis man plotter disse størrelsene i samme diagram, fremtrer et nokså talende bilde:


Kilde: Finansavisen 9. september 2017.

Sammenhengen mellom de to variablene er statistisk betraktet svært klar. Korrelasjonen mellom dem er på hele 0,74. Det betyr at 74 % eller nesten tre fjerdedeler av variasjonene i kostnaden kan forklares med andelen minoritetsspråklige.

Konklusjonen er ikke til å unngå: Flerkultur er dyrt. Dyrest er den enn så lenge i hovedstaden, men resten av landet vil ubønnhørlig merke det samme dersom politikken lar det hele skure.

Kommunenes allerede høye utgifter til skolene blir altså enda høyere med flerkultur. I praksis er det den opprinnelige befolkningen, som tilsynelatende ikke synes den har råd til å få så mange barn, som betaler den økte regningen for noen andres barn.

Denne interessekonflikten har kanskje vært til å leve med på liten skala. Jo større skala, desto vanskeligere blir det i fremtiden.