Kommentar

Det jeg nå skriver er rettet minst like mye til meg selv som til leserne; slik er det med det meste penneknekter produserer. Jeg vil si noe om hvorvidt det gir mening å fortsette motbakkestrevet for å modifisere uheldige utviklingstendenser i samfunnet, kanskje endog med et lønnlig håp om å få snudd selve tidsånden. Er det ikke nytteløst? Står vi ikke hjelpeløse overfor det store skredet av tidsriktige tanker, oppfatninger, vaner og hendelser som margstjeler både synlige og usynlige, enige og uenige menneskers liv og gjør dem til lite mer enn rundingsbøyer i historien? Nei, det er hverken meningsløst eller unyttig. Selv små menneskers innsats i det nære og lille livet har virkninger ut over det de overskuer. I dette finnes spirer til udødelighet, i alle fall til bestandig gagn for dem man synes om og vil vel. Nyttevirkningen varer ved vesentlig lenger enn man ofte innser mens man står midt i kavet.

Den ovenstående konklusjonen – den er vel enn så lenge bare for en påstand å regne, skal innrømmes – har gyldighet på både samfunns- og individnivå. La oss ta for oss førstnevnte først som seg hør og bør, med to tilsynelatende motsatte eksempler fra krigens tid, sammenfattet under betegnelsene «det jødiske» og «det tyske.»

Shoah, nazistenes systematiske tilintetgjørelse av europeiske jøder under krigen, var effektiv i den forstand at rundt regnet 6 millioner ble drept. Det var et folkemord av uhyrlige dimensjoner, men likevel var det mislykket: Man klarte ikke å fjerne hverken jødene eller det jødiske fra jordens overflate, ikke fysisk og enda mindre intellektuelt, historisk og kulturelt. Opp av verdenskrigens aske reiste seg en egen jødisk stat, Israel, som trass i massiv motstand fysisk så vel som politisk vokste seg militært sterk og intellektuelt-teknologisk mektig. Sekulære, assimilerte jøder i både Europa og Amerika ble styrket i sin jødiske identitet i og med krigstidens grusomheter, ble seg bevisst betydningen av å kjempe på alle tilværelsens fronter for sine rettigheter som folk og nasjon. Bidragende til dette var hvert enkelt menneskes virke uansett på hvilken måte, fra Anne Franks skriverier til de utallige som aldri hadde det i seg å sette ord på papir for slik å bære vitnesbyrd om det som skjedde med og rundt dem, men som agerte etter beste evne i det vanlige, daglige livet. Alle hadde del i overlevelsen, om ikke annet så gjennom sin egen død. Enhver som har tilbragt noen timer i holocaustmuséet Yad Vashem utenfor Jerusalem, vet hva jeg snakker om. Hvert navn i den uendelige opplesningsrekken av offer bidro til det egne folkets vekst og utvikling.

I 1945 lå Tyskland i ruiner; de hadde ikke bare tapt en krig, landet var bokstavelig talt knust. Over 10 millioner tyskere var drept hvorav tredjedelen sivile. I tillegg til dette strømmet under de 4-5 første etterkrigsårene rundt regnet 12 millioner etnisk tyske flyktninger fra ulike steder i Europa inn i restene av det Tyskland som var igjen etter at seierherrene hadde tatt sitt, og av disse døde ytterligere et sted mellom en halv og to millioner som følge av strabasene. Det kan ikke understrekes nok at alt dette skjedde i et totalt utbombet og sønderskutt land der sten knapt fantes på sten i store byområder; for en gangs skyld innebærer bruken av ordet «knust» ingen overdrivelse.

trümmerfrauen.münchen

                                                     Foto: Trümmerfrauen i arbeid i München. Man fjernet sement for å kunne bruke stenene om igjen.

Allerede et par tiår etter krigen hadde likevel et «Wirtschaftswunder» funnet sted og Tyskland var i stort gjenoppbygget. I dag, noen ytterligere tiår senere, er landet atter det mektigste i vår verdensdel, i alle fall om vi legger økonomisk-politiske parametere til grunn. Befolkningen har opplevd en fantastisk endring fra die Trümmerfrauens ruinliv i daglig slit og på andres nåde til en ny tilværelse på solsiden. Utallige tyskeres stille arbeid for seg selv og sine bidro til gjenoppbyggelsen. Tyskland er igjen en respektert og ledende nasjon i Europa.

La oss skifte fokus fra nasjoner og samfunn til hver enkelt av oss, altså til individnivået. Jeg vet ikke hvordan dere har det, men selv kjenner jeg ofte på en følelse av utilstrekkelighet. Yrkesmessig, familiemessig eller hva det nå måtte være: Man går rundt som en illustrasjon til Pauli ord om at «det gode du vil gjøre, gjør du ikke mens du derimot gjør det onde du ikke ville gjøre.» Og skulle man innimellom være på sporet av noe som til synes er utvilsomt godt, nyttig og riktig, så fortoner typisk det egne bidraget seg som forsvinnende lite satt opp mot alt det gale som trekker i motsatt og uønsket retning. I enden av tunnelen sees intet lys, i alle fall ikke fra noe mer «optimistisk» enn et møtende tog, bare det egne individets stille forsvinning og glemsel.

De av oss – jeg burde si av dere – som lever med forestillingen om en barmhjertig gud som fatter interesse for enkeltsjelers skjebne, har trolig lettere for å avfinne seg med situasjonen; dere kan tross alt se frem mot en tilstand av evighet som kan hende er uklar, men som i alle fall beskrives som himmelsk. Fint for dem som har det slik, får jeg si, men vi uten håp om denne type frelse må prøve å finne trøst på annet hold.

Slikt er å finne i det jeg kaller livets vertikale fellesskap. Vi er kontinuerlig avhengige av våre forfedre som våre barn er avhengige av oss. Arven vi mottar og gir videre er av det aktive slaget, den forplikter både giver og mottager. Av slikt blir det velfungerende nasjoner til sist, sosiale grupperinger med stor grad av innbyrdes likhet, tillit og solidaritet. Bedre organisatoriske enheter finnes ikke i menneskenes historie.

Det er verdt å merke seg at arven enkeltmennesker imellom er både kulturell og biologisk, og at begge deler spiller betydelig rolle. Hva førstnevnte angår, vil jeg spesielt holde frem alle de små tingene som gjerne glemmes i det daglige, i alle fall hvis man ser dem opp mot det store perspektivet, men som aggregert betyr mye for både hvert enkelt menneske og samfunnet. Hver gang et barn hjelpes til å spise og kle på seg, hver gang klær vaskes eller demente gamle stelles, så gjøres ikke bare nytte der og da, men man bidrar sin skjerv til det store byggverket. Av slike små gjerninger i og utenfor yrkeslivet bygges et godt samfunn og en god nasjon. Når gjerningsmannen, eller oftere kvinnen gitt de valgte eksemplene, selv er død og borte, vil effekten så vel som minnet om det man engang bidro med, fremdeles sitte igjen som en del av den kulturelle hukommelsen eller arven som kontinuerlig avleires mellom generasjonene i samfunnet. For den matematisk orienterte vil det hele ha preg av integralregning: Hver lille bit er knapt synlig retrospektivt, men summen blir uvurderlig i og med at så mange, mange er med og drar lasset. Det er trøst i slikt enten vi skriver litt eller gjør nyttig håndens arbeid eller hva det nå var bidraget bestod i: Vi har alle en liten andel i æren og resultatet, alt sammen er små biter av udødelighet.

For alle som har barn, finnes en stille glede ved å føle at en selv på en måte lever videre gjennom dem, i alle fall litt. Til dem som gjennom langvarig indoktrinering er blitt livredde for at slike tanker representerer en form for biologisme, en overtro på rent biologiske sammenhenger og forklaringer: Det er ikke og vil aldri bli noe «fascistisk» ved vårt arvestoff, vårt DNA. Enten man tror det eller ikke er arvemolekylene av ufornektelig betydning for at vi blir som vi blir, inklusive at barn blir mer like sine foreldre enn mannen i gaten. Dette kan ikke understrekes nok: Man kan synes om det eller ei, men likhet individene imellom er avgjørende for graden av samfølelse og tillit innen en populasjon. Ingen biologisk evne er viktigere enn det å kunne skille selv fra ikke-selv. Innbiller man seg noe annet, så går man rundt med hodet stukket litt for høyt opp i skylaget; der ser man ikke klart, som kjent. Arv teller, arv er viktig. Å ha barn er ikke nødvendig for å ha et godt liv, inklusive en god alderdom, selvfølgelig er det ikke slik, men det hjelper. Å føre også den biologiske arven videre innebærer et element av udødelighet.

frosk-vs-trane

Ikke sjelden får jeg inntrykk av at de som er lei seg over den vending samfunnsutviklingen i vårt land har tatt under senere år, er altfor pessimistiske. Visst finnes det mye å beklage, kanskje til og med gråte over, både for ikke-troende og kristne dissidenter – ikke minst for de sistnevnte gitt de massive endringene i sekulær og politiserende retning vår tidligere statskirke har gjennomgått – men dette skal vel ikke lede til håpløshet? Andre har vært i langt verre situasjoner før, skal vi huske, jamfør det som ble nevnt innledningsvis om «det jødiske» og «det tyske,» og dem gikk det langt bedre enn man hadde grunn til å frykte.

Kristne har kan hende særlig grunn til å le og være glade selv om de mange steder utsettes for forfølgelse, slik Aleppos tidligere biskop uttrykte det i Skaugs tankevekkende artikkel «Frykt ikke». Jeg synes det samme budskapet kan gå ut også til patriotiske nordmenn. Vi har all grunn til å holde motet og humøret oppe og latteren i stendig beredskap, alt sammen formidable våpen i enhver åndskamp. Kjempe gjør vi så lenge kreftene rekker: for oss selv, for familien og for fedrelandet.

På det personlige planet tvinges vi alle til å avfinne oss med at vi til slutt går ut av tiden stille og fredelig slik en uendelighet av forgjengere gjorde det før oss. At ettermælet og arven vi legger igjen ikke nødvendigvis blir like ubetydelig som man ved første blikk kunne tro, er en innsikt som varmer. Dette innebærer selvsagt ikke at man faller for fristelsen til å bli hverken selvovervurderende eller en kritikkløs, lallende optimist. Kloke mellomveier finnes.

Jeg innbiller meg at den tsjekkiske åndsmannen Vaclav Havel var inne på noe slikt da han i sin tid brått byttet bopel og yrke fra fengsel og fange til nasjonalt palass og president etter kommunismens fall. Spurt i sammenhengen hvorvidt han var pessimist eller optimist med tanke på fremtiden, svarte han på følgende måte: «Jeg er ingen av delene, men jeg er håpefull.» Det kan vi også koste på oss å være.

Les også

Nasjonalt gehør -
Kristen agnostiker -
Ingen militær løsning? -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Hvor ligger Polen? -
Hva ordvalget betyr -
Lang, lang rekke -
17. mai-refleksjoner -
Propaganda og pedagogikk -

Les også