Det hendte i de dager – det må ha vært for et par tiår siden – at jeg fikk se en reklame for en av disse forretningene som tjener gode penger på at foreldre og besteforeldre vil det aller beste for nye familiemedlemmer: «Alt for den moderne baby!» kunngjorde teksten som ledsaget bildet av et riktig søtt spedbarn. Jeg smålo og ristet på hodet ved gjennomlesningen, for er ikke nyfødtes behov de samme nå som de alltid har vært? Eller kanskje det virkelig er så at nåtidens barn, og formodentlig da i enda større grad ungdommer og voksne, adskiller seg på viktig vis fra hvordan forgjengerne en gang var, altså for lenge og enda lenger siden?
Før vi gir oss i kast med påstanden i overskriften, er det nødvendig å presisere betydningen av dens to meningsbærende ord. Biologi er læren om det som lever. Variasjonen innad i gruppen av alt levende er stor, faktisk ganske enorm mellom ulike typer skapninger eller arter. Men samtidig gjelder at forskjellene mellom levende og ikke-levende er enda langt større. Vi skal i vår aktuelle sammenheng holde oss hovedsakelig til humanbiologien samtidig som vi legger til grunn at denne stort sett samsvarer med biologien for andre arter: Igjen gjelder at likhetene er betydelig større enn forskjellene. Hva ordet konservativ angår, skal jeg nøye meg med én viktig presisering: Begrepet innebærer ikke uforanderlighet. Det ligger noe uvegerlig i dette: Biologien, inklusive den menneskelige enten man innrømmer det eller ei, endrer seg om man bare tar tiden og seleksjonen til hjelp, men forandringene er små og trinnvise. Man kan registrere dem om man ser etter på riktig måte. Brå og store kast finnes derimot sjelden eller aldri i biologiske systemer. «Natura non facit saltus», sa Leibniz, og han hadde rett.
At vår natur som art ikke er uforanderlig, men gjennomgår langsomme endringer, er bakgrunnsforutsetningen for hele vår tilværelse. Hva er det da innen menneskelivet som endrer seg fort, hvis noe, og selvsagt ser jeg bort fra fødsler, brå død og slikt som rett nok er avgjørende på individnivå, men som blir henimot trivielt for gruppen?
Her er vi inne på menneskespesifikke endringer, slikt som muliggjøres fordi vi ikke bare er det tenkende mennesket, men mennesket som tenker over at det tenker, homo sapiens sapiens. Våre ferdigheter avgjøres ikke bare av hvilke strukturer og hvilken biokjemi som er kodet inn i arvemolekylene, men også av annen informasjon som preger vår individuelle så vel som felles kompetanse, inklusive reflekser på alle kompleksitetsnivåer og andre faste reaksjonsmønstre enten disse er selvlærte eller videreformidlet til oss fra forgjengerne gjennom fortellinger, eksempelets makt eller på annet vis. Vi har altså hjelp av både en biologisk og en kulturell arv når vi skal forholde oss til verden rundt oss. Er disse to hovedkildene til kunnskap om hvordan menneskene overlever i en tøff verden, optimalt avpasset i forhold til hverandre? Knappast, og jeg skal i det følgende nevne noen ankepunkter.
Mens biologien altså er konservativ i betydningen at stabile endringer av arvematerialet på gruppenivå bare langsomt påvirker vår evne til å gjøre ting, så er situasjonen fundamentalt annerledes når det gjelder kulturell hukommelse og adferd. Det er videre så at når teknologien mer og mer tar over for naturgitte handlingsmønstre – vi sitter foran dataskjermen i stedet for å melke kuer eller plukke bær og drive annen form for matauk – så blir grensene for hva som kan endres, og hvilken metavirkelighet som skapes, nærmest ikke-eksisterende. Til slutt påvirker dette også vår egenforståelse innen «the greater scheme of things»; menneskene tror etter hvert at de er kapable til alt, at biologien ikke setter noen grenser lenger verdt navnet og at vil vi, så kan vi. Visst kan man synes at et slikt pågangsmot er ungdommelig sjarmerende, men det har også noen utrivelige konsekvenser som er så sannsynlige at de bare så vidt fortjener å omtales som potensielle. Vi ser dem allerede utfolde seg i samtiden dersom vi bare er villige til å tro våre egne øyne.
Et tidligere sentralt reaksjonsmønster, befestet både biologisk og kulturelt, som postmoderne mennesker langt på vei har avlært, var forsiktighet overfor det ukjente og fremmede. Grunnleggende i all biologi, faktisk en cellulær lov god som noen, er forskjellen mellom selv og ikke-selv; selvet må beskyttes. Respekteres ikke dette prinsippet, så opphører man til sist å eksistere. På individnivå gjelder dette av meget gode evolusjonære grunner: Var man ikke fra tidenes morgen forsiktig i møtet med fremmede ting, så var sjansen stor for at man fikk en før-reproduktiv død. Gener som bidro til uklok «åpenhet» overfor det nye og ukjente, ville, sammenlignet med det genetiske gjennomsnittet i befolkningen, ikke bli videreført siden «de tillitsfulle» ble færre og færre ettersom utviklingen skred frem. Slik fungerer negativ seleksjon. Motsatt ville man få en positiv seleksjon for dem som lyttet til forfedrenes og stammens råd om ikke å stole på at alt og alle man møter, vil en vel. Er man tilbøyelig til å ete ukjente planter, være vennlig overfor store dyr med skarpe klør og tenner eller tro at enhver fremmed flokk bare vil leke sisten på savannen, så er sjansen stor for at man ender opp i en evolusjonær blindgate. Dem finnes det mange av.
Hvorfor nevner jeg alt dette? Jo, selvfølgelig fordi vi i vår tid har funnet det for godt å forhåne fortidens erfaringskunnskap enten den finnes nedskrevet i gamle bøker eller i vårt genom (arvestoff). Vi lager kampanjer for barn og andre naive (jo da, det finnes godt om slagsen også i gruppen av voksne) der vi aktivt søker å avlære forsiktighet overfor det fremmede og ukjente og isteden innbiller mottagerne at «en fremmed er en venn du ennå ikke har møtt». Hver gang en ny voldsepisode finner sted med en fremmed «beriker» som gjerningsmann, et drap eller en voldtekt eller noe annet ufyselig, så bortforklares hendelsen på det mest energiske, og ganske særlig dersom et snev av islamisme anes i motivkretsen. Fjollete påstander av typen «islamofobi er en langt større fare for vårt samfunn enn kriminelle handlinger utført av muslimer» er legio, senest i indirekte form ytret av helseminister Høie ved bisettelsen av jihad-offeret Maren Ueland. Det meningsbærende befolkningssjiktet, ofte misvisende referert til som «eliten» i samfunnet, har bestemt seg for at det bør være så at alle folkeslag kan samles fredelig og drikke fra samme vannhull, og da finner man seg ikke i falsifiserende eksempler. Og se: Propagandaen virker, og aller best virker den når den ikke erkjennes som nettopp propaganda. Tradisjonelt tillitsfulle samfunn som det norske er spesielt lite motstandsdyktige overfor slikt.
I tusenvis av år, siden lenge før vi fikk det ekstra sapiens knyttet til vår artsbetegnelse, har et grunnleggende skille gått mellom menn og kvinner. Begges nødvendighet var åpenbar dersom vi skulle overleve. Jeg skal vokte meg vel for å påstå at mann-kvinne kjærlighet oppstod fordi vi behøvde alle gode bånd som tenkes kunne mellom foreldre, men at nytten av slike følelser også er evolusjonær, er hevet over tvil. Med alle våre mangler og skavanker prøver menn og kvinner å hjelpe hverandre gjennom livet til egen og barnas gagn og nytte, og det har slett ikke vært mislykket, stort sett.
For en dryg generasjon siden eller så oppstod aggressiv feminisme, en tankeretning som ikke bare prøvde å løfte kvinnens betydning og verdi frem, hvilket er et nobelt ønske, men som gjorde sitt ytterste for å bagatellisere menns evner og verdier biologisk så vel som sosialt. Både i halvvitenskapelig sammenheng og innen genderfokusert, aktivismedrevet debatt så man det samme; felttoget mot mannen rullet frem, nesten bokstavelig talt over stokk og stein.Verst i sammenhengen har etter min mening den kroniske nedvurderingen av tradisjonelle kjønnsroller vært, ikke minst mannsrollen, innen det moderne vestlige samfunnet; ingen hadde bruk for krigere eller jegere lenger, var gjennomgangstonen, og alt annet kunne kvinner gjøre minst like godt selv.
Kan hende er det ønsketenkning fra min side, men jeg har en følelse av at bølgen er begynt å trekke seg tilbake, at edruelighet igjen er i ferd med å innta både menns og kvinners tankeverden hva optimal fordeling av oppgaver angår. Sentralt i endringen ligger ikke enda en kvantitativ opptelling av hvem bidrar hvor mye med hva i samfunnet slik det i dag ser ut, men snarere en underliggende, gnagende følelse av at vi befinner oss i ubalanse med oss selv, med våre mest grunnleggende styringsparametere for hvordan trygge liv skapes ikke bare slik øyeblikkssituasjonen er, men også med henblikk på farer som ennå ikke er slått inn med full kraft.
De som innbiller seg at kampen for tilværelsen kun hørte fortiden til, er faktisk noen historieløse fjoller, intet mindre. I enda en omdreining av hybrisskruen har vi de siste tiårene forsøkt å tilrane oss kulturkontroll over menneskenes utvikling uten samtidig å legge til grunn hvilke biologiske grunnrammer som finnes for trygge liv. Ikke bare har vi latt samfunnet heterogeniseres i en takt som aldri før er opplevd, men vi har selv pustet til flammene og latt oss fascinere av det ene nye hugskottet etter det andre mens stabile, beprøvede strukturer (familien, kirken, slekten, nasjonen) er blitt latterliggjort og underminert. Mens dette har pågått, har vi åpnet slusene for massiv innvandring av menn fra kulturer som ikke akkurat hever feminismens faner. Og alt dette er gjort med en barnlig sorgløshet som ikke kan annet enn stemme til overrasket vemod. Hvordan kunne vi være så lite føre var, hvordan kunne all klok forsiktighet kastes på båten i et slikt hybrisdryppende samfunnseksperiment?
Jeg vet ikke, men én ting er jeg overbevist om: Når endringer skjer i en takt som ikke tillater biologien å holde følge, så kommer før eller siden et backlash, et systemkrasj hvis manifestasjoner og dybde ikke er forutsigbare.
Kanskje klarer vi å ta oss inn før det er for sent, kanskje ikke. Ubalanse mellom biologi og grensesprengende alt er mulig-tenkning der hensynet til den egne gruppen ikke tillates å spille noen rolle, er en oppskrift på evolusjonær ulykke, intet mindre. Både kvinner og menn må bidra til å trekke inn igjen alt snøret som har rast ut av livssnellen under disse tiårene mens vi har latt selvkontrollen fare.
Det sies at nød lærer naken kvinne å spinne, og i så fall er det håp om at hun kan nyttiggjøre seg noe av trådvasen som vi i fellesskap har stelt til. Handler vi uklokt som samfunn nå, så er jeg redd vi kommer for sent, og da vil alle eventuelle redningsforsøk måtte bli mye mer drastiske og farlige enn om man hadde tatt tak i tide.
Det svir ordentlig at det er min generasjon som har opptrådt så uklokt, men sånn er det. Forhåpentlig kan den neste agere med mer vett; det skal ikke mye til.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
