Politikerne hyller mangfoldet. Her fra Molenbeek i Brussel, hvor en ung mann er fanget av kameralinsen. Det er Salah Abdeslam, som deltok i det massive angrepet på Paris 13. november 2015. Man trodde Abdeslam hadde rømt til fjerne steder, ikke at han gjemte seg for politiet i samme bydel hvor han vokste opp. Men det var det tryggeste stedet for ham. Mangfold er et annet ord for enfold. Foto: TVbrussels via AP/NTB

This is an image taken from video on Wednesday April 13, 2016 of of Salah Abdeslam, 2nd left, the fugitive from the Nov. 13 Paris attacks whose capture appears to have precipitated the March 22 bombing in Brussels. In the August 2014 Tvbrussel footage revealed Wednesday, Abdeslam is seen strolling casually through the Molenbeek market. Abdeslam, like many of the men in the Islamic State cell blamed for the pair of deadly attacks, is a native of the Brussels neighborhood. (Tvbrussels via AP) BELGIUM OUT

I løpet av siste halve århundre har det vokst frem en konsensus i vestlige samfunn om at mangfold er bra. For de fleste gjelder dette mest på munnhell-nivå; man lirer av seg at «our diversity is our strength», og alle nikker bekreftende, for slikt gjør folk når de vet at det forventes. Refleksjon over innholdet av den verbale refleksen, over hva påstanden egentlig betyr i ulike sammenhenger, skorter det på, selv om tegn til motstand mot slike godtkjøpskonklusjoner nå er i ferd med å vokse frem innen enkelte befolkningsgrupper.

Selv har jeg påpekt at mangfold rettnok kan innebære en evolusjonær fordel i den forstand at brå endringer i miljøforhold (i den åpne og opprinnelige betydningen, altså våre ytre livsbetingelser) typisk tåles bedre av en populasjon som har en viss grad av heterogenitet – som altså ikke, billedlig talt, har lagt «alle sine egg i én kurv» –, men for øvrig er det ikke mye som taler for nytten av å øke befolkningens avvik fra det veltilpassede langs mange parameterakser. Denne konklusjonen reflekterer helt standard evolusjonstenkning, og enten samtiden liker det eller ikke, så gjelder slikt også for medlemmer av Homo sapiens sapiens.

Men for mennesker gjelder også så mye annet som skiller oss fra resten av biologien, hevder de som mener at vår verden på alle viktige områder er bedre enn gårsdagens, for eksempel de mange talsmenn og -kvinner for åpne grenser og størst mulig sosial mobilitet. Vi har angivelig nå transcendert det naturgitte på individ- så vel som gruppenivå, jamfør at vi har gjort oss til herrer over både kjønnsinndelingen og menneskelig reproduksjonsadferd, og da kan vi uten avgjørende besvær åpne for uhemmet heterogenisering og likevel leve trygge og gode liv fremover. Ja, faktisk er det så, påstår samfunnsingeniørene med Edens hage-ambisjoner, at samtidens ekstremmigrasjon representerer en berikelse av hittil uante dimensjoner. Visst finnes det noen overgangsproblemer forbundet med blandingen av kulturer og folk, slikt kan ikke helt stikkes under stol, men vent bare: «Neste år i Jerusalem» kommer alt til å ha «gått seg til» og vi vil alle leve sammen i fred og lykke! Uansett, legger de mer ettertenksomme til, så forholder det seg jo slik at vi ikke klarer å holde Norges befolkning på et akseptabelt høyt nivå i kraft av vår egen fertilitet, og da finnes ingen annen utvei enn å åpne for massiv innflytting.

Jeg stritter mot den ovennevnte «logikken» med all kraft jeg har, hvilket dere vet som ofte leser hva jeg får publisert her inne. I dag var det likevel et ganske annet mangfoldsbein jeg satte meg fore å gnage på, en helt forskjellig og mer upolitisk retning jeg ville styre tankene i, nemlig til en refleksjon over forestillingene vi nåtidsmennesker gjør oss om oss selv. Hvordan er egenoppfatningen sammenlignet med hvordan vi ser andre, og motsatt, hvordan tror vi at andre oppfatter oss? Dette er vanskelig stoff, samtidig som det er forbasket viktig. Dessuten må jeg bare innrømme at jeg ikke riktig har vært klar over hvilket variabelt selvbilde ulike mennesker faktisk sliter med eller nyter, inklusive hvor fordreid den enkeltes oppfatning av seg selv kan være, sammenlignet med hva omgivelsene mener er naturlig og rimelig. Også på dette området er mangfoldet nettopp mangfoldig, skulle man kunne si. 

Kan hende finnes dessuten blant leserne flere som ikke er vant til å resonnere langs disse tankebanene, og for noen av dem kan det til og med være så at de vil finne en viss trøst i at andre setter navn på problemer de trodde de var alene om. For både selvovervurdering og det motsatte er ugreie tilstander for den enkelte så vel som gruppen. Virkeligheten bør jo helst oppfattes uten altfor alvorlig fordreining. Ikke minst og sagt med innestemme: Slett ikke alle subjektive (mis)oppfatninger er sjarmerende.

Gjennom observasjon av barn og unge voksne i skolesituasjoner under mange tiår, som elev og student og senere som far og lærer, er jeg blitt slått av en betydelig endring hva gjelder gjennomsnittselevens vurdering av egne prestasjoner. Han eller hun synes i dag langt oftere at de leverer storveis besvarelser/prestasjoner – faglig eller ved opptreden på ulike tilstelninger – enn tilfellet var i gamle dager, da selvtvilen nesten alltid skinte igjennom. 

Trolig har dette med en forrykket balanse mellom ros og ris å gjøre, og da mener jeg naturligvis sistnevnte ord i overført betydning. Inntrykket er at mens man nå i ulike pedagogiske sammenhenger nesten utelukkende spiller på rosen, som man kan få mer eller mindre av etter som prestasjonene varierer, så har risen – altså kritikken i betydningen påpekninger av at noe ikke er så bra som det bør være – glidd i bakgrunnen som virkemiddel. Jeg har sittet på et utall skoleavslutninger og lyttet til hvor framifrå alt er, ikke minst hvor storartede de smås prestasjoner har vært, samtidig med at virkeligheten formelig skriker ut at slik er det ikke egentlig. Det kan godt være at det er pedagogisk effektivt i en eller annen betydning av ordet at man nå sånn jevnt over gir mye mer ros enn ris, men jeg lurer altså på om man ikke har havnet i grøfta på den andre siden av der vi var i min egen barn- og ungdom: Det finnes rundt omkring et betydelig antall små individer – og siden har jeg opplevd tilsvarende på universitetsnivå, så observasjonen gjelder ingenlunde bare for de minste – som tror seg å være langt bedre enn de faktisk er. Den optimale balansen er uklar, som alt nevnt, men etter min beste forståelse bommer vi i øyeblikket ganske stygt.

Samtidig, og for meg langt mer forbausende, møter man stundom på individer som lider av et motsatt feilaktig eller falskt selvbilde, kvinner og menn (eller barn og ungdommer) som oppfatter seg selv som mindreverdige nærmest uansett hvor hardt de anstrenger seg og hvor mye suksess de oppnår. Kanskje er det flere av hunkjønn i denne gruppen (det finnes visstnok sterkere insitamenter for å være flink pike enn flink gutt, har jeg latt meg fortelle), skjønt dette er langt fra sikkert.

Vi lever i en tid da det er vanlig å sette navn på alskens underlige fenomener, enten de er reelle eller fiktive, og også den ovenstående typen forvridd selvbilde har fått sin betegnelse: impostor syndrome eller bedragersyndromet/-fenomenet. Siden den karakteristiske adferden ble beskrevet for noe over 40 år siden, er mye blekk ofret på fenomenet, og man har inndelt og vridd på observasjonene for å få virkeligheten til å passe inn i de nysnekrete klassifikasjonsskuffene. Essensen er at en gruppe intelligente, samvittighetsfulle og gjennomgående høytpresterende mennesker finnes som aldri riktig stoler på at det de oppnår, er fortjent. Isteden kjenner de seg som bedragere; deres tilsynelatende fremragende kvalifikasjoner og resultater representerer egentlig et slags bedrag som før eller senere vil bli oppdaget. Selvbildet er med andre ord motsatt forstyrret av det som preger små «verdensmestre» som synes (har vennet seg til?) at de egne prestasjonene er framifrå. Imposterne blir derimot aldri fornøyd med det de gjør, for innerst inne føler de at all fremgangen er ufortjent, resultatet av et narrespill de selv ikke kan forklare eller forstå, og som omverdenen ennå ikke riktig har gjennomskuet.

Den kloke mannen fra Königsberg, Immanuel Kant, sa engang at det var to ting han og vi aldri vil kunne fatte: stjernehimmelen over oss og den moralske lov vi kjenner innvendig. Han hadde rett, som vanlig, skjønt jeg vil gjerne utvide siste del av undringsutsagnet til å gjelde også menneskenes etiske kompass og tenkning i største alminnelighet. Det er i sammenhengen viktig å merke seg at impostor-selvbildet ikke reflekterer psykisk sykdom; disse menneskene er ikke gale på noen måte, de får bare ikke emosjonell kontroll over den egne følelsen av uverdighet. For oss som står utenfor, som ikke har slike plager, er ubalansen vanskelig til umulig å forstå, men slik er det jo nesten alltid med fremmede demoners spilloppmakeri. Til syvende og sist lever vi alene med det meste som plager oss.

Dette betyr selvfølgelig ikke at man ikke skal være et empatisk medmenneske overfor dem som sliter med et uberettiget dårlig selvbilde, etter evne og naturligvis avhengig av hvor nært slike individer man av andre grunner står. Personlig har jeg vesentlig mer spontansympati med dem hvis forestilling om egen verdi er overdrevent kritisk, enn med godhetsposørene som enten virkelig tror urimelig godt om seg selv, eller aktivt forstiller seg og later som om de er vesentlig bedre enn det de virkelig er. Uansett lønner det seg å holde forstillelser og forestillinger vel adskilt, helst i separate skuffer. Menneskelig psykologi er vanskelig nok om man ikke dertil skal gå seg vill i begrepene vi velger å bruke.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her