Olavsfestivalen inviterte i 2016 innvandrere i Trondheim til konsert med muslimske artister i Erkebispegården. De fikk blant annet høre religiøs islamsk musikk med Noureddine Khourchid and the whirling dervishes of Damascus in Syria. Som hyllet Allah med den kristne nasjonalhelligdommen Nidarosdomen som bakgrunnskulisse. Foto: Bente Haarstad.

Ord med i bunn og grunn samme betydning kan ha ulik etisk klang, ulike verdiassosiasjoner knyttet til seg. Noen ganger er vi klar over forholdet og gjør til og med et poeng av det – uttrykket «egne barn og andres unger» er et bra eksempel, selv om SVs Kristin Halvorsen for noen år siden demonstrerte uenighet med hyppige appeller på vegne av «unga våre» –, men ofte tenker vi ikke over saken. Ordbruken, hvilket synonym som foretrekkes av hvem og når, har altså betydelig informasjonsverdi om talerens eller skribentens underliggende vurderinger. Ikke minst innen politikken er dette viktig; vi har å gjøre med et slags underbevisst kroppsspråk, om jeg får bruke en slik selvmotsigende metafor. Da skjønner leseren kanskje hva jeg vil inn på, for ordet «sammensurium» oppnådde jo betydelig oppmerksomhet for noen måneder siden.

Det var vår statsminister som aktualiserte ordbruken. Vi (nasjonal)konservative ble omtalt som «et sammensurium av folk» med meninger og holdninger som rett nok var ganske så forskjellige, men som hadde dét til felles at de var ufjelge på et eller annet vis. Senere, da hun erfarte hvilken forbitrelse mange potensielle Høyre-velgere følte ved karakteristikken, gjorde hun forsøk på å si «at det ikke var sånn ment», men uten riktig å bli trodd. Det er litt for mange ganger at Erna Solberg og andre fiiine mennesker har omtalt oss på lignende måter til at noen tror utsagnet kun var en tungeglipp. Hun mente nok det hun sa, og hun er ikke alene om å la negative generaliseringer gjøre jobben når kampen står om politisk makt. 

Dersom det overhodet finnes noen formalspråklig forskjell mellom «sammensurium» og «mangfold», så må den være minimal. Derimot er jeg temmelig sikker på at mens en negativ eim henger ved det første ordet, så avgir sistnevnte en duft av velbehag og anerkjennelse. Dette betyr imidlertid ikke at mangfoldet alltid hylles, selv ikke innenfor samme prinsipielle område av tilværelsen. La oss ta noen eksempler fra et felt som berører oss alle direkte, nemlig livsvitenskapene eller biologien. 

Det slår meg som i beste fall pussig at mens man er nærmest fra seg av begeistring for mangfold blant menneskene, så stilner jubelropene brått straks vi kommer over på annet artsinternt mangfold, for ikke å snakke om den som finnes mellom arter. På norske barneskoler forteller lærerne med tydelig stolthet hverandre, elever og foreldre at «på vår skole finnes barn fra så og så mange land»; slikt er standardretorikk i de kretser. Mangfold er en velsignelse, lyder mantraet, som det også gjelder at «forskjellene våre er det som gjør oss sterke». OK, dette kan man mene og gå inn for, men hva skjer med logikken bak resonnementet når man flytter blikket over til dyr og planter? Da argumenteres det nemlig uten enhver skam om «vårt spesielle ansvar for planter/dyr/fugler som tradisjonelt hører hjemme her» enten det nå er ulv, bjørn, ørn eller riktige sjeldenheter man har i tankene. Artsrasismen florerer (burde jeg kalt det faunerer gitt våre aktuelle eksempler?!), og ikke en kjeft tar til motmæle på vegne av «nyankomne sårbare grupper». Delvis skyldes dette kanskje at en del slike nykomlinger er alt annet enn nettopp sårbare (det blir i hvert fall flere og flere av dem; de tilkjemper seg stadig nye territorier) og dét helt uten tanke på om vi finner dem nyttige for fellesskapet eller ei. Iberiske igler eller snegler er en pest og plage, synes hageeiere (selv gidder jeg ikke ens prøve å drepe dem lenger, men dét er en annen sak), og kongekrabber (alternativt russer- eller kamtsjatkakrabber) er livsfarlige konkurrenter for stedegne arter langs den nordnorske, kystnære havbunnen. At krabbene smaker fortreffelig, mens iglene knapt har noen egenskaper som mennesker finner verdifulle, ser ikke ut til å spille stor rolle: Begge arter er fremmede, hører ikke hjemme her og bør følgelig utryddes, intet mindre. Like harde ord brukes om planter og sikkert andre arter også som jeg ikke tenker på i farten; de er fremmede og skal vekk, dermed basta.

Hva gjør at samfunnets mektige oppfatter noen blandinger som uønskede sammensurier, mens andre typer mangfold hylles som forbedrende og forfinende? Selv har jeg aldri riktig forstått disse forskjellene, men vi kan da ta for oss noen forhold som åpenbart spiller rolle.

Helt klart later det til å foreligge et skille mellom mennesker og andre arter hva verdien av artsintern så vel som annet mangfold angår; tenk bare på hvilket ramaskrik det ville blitt dersom noen hadde våget å bruke argumenter fra kongekrabbedebatten om ulike menneskegruppers «rett» til å ha egne habitater der konkurransen fra fremmede er neglisjerbar. Rasisme- og nazismeropene hadde gjallet, og iallfall den første anklagen ville ikke vært ubegrunnet. Men hvorfor legge én standard til grunn for mennesker og en annen for andre arter?

Jeg vet selvsagt ikke. Trolig er likevel den tiltagende uviljen mot å akseptere homo sapiens sapiens som ikke kun et av disse konstruktene postmodernistene finner overalt, av betydning, isteden er vi også – endatil primært – noe så for dem pinlig primitivt som et biologisk vesen. Men greit, la oss enes om at vi består av både kropp og ånd/sjel (vennligst ikke problematiser sistnevnte begrep unødig, vi skjønner alle sånn omtrent hva det er snakk om enten denne flyktige halvdelen av mennesket er gudeskapt eller en emergent egenskap brakt frem av neurobiologisk evolusjon), så kanskje er det slik at tilstedeværelsen av de ikke-materielle delene av vår helhet er det som gjør mange for nettopp menneskelig mangfold, inklusive mest mulig blanding av samme?

Neppe, for ser vi hvilken holdning mangfoldsadvokatene stort sett legger for dagen når det gjelder en del rene abstrakter knyttet til menneskelig adferd – jeg tenker særlig på genuin meningsvariasjon –, så blir man definitivt ikke slått av noen «jo flere, desto bedre»-tenkning. Vi ser dette svært tydelig i norsk politisk debatt; synspunkter som markant avviker fra den eksisterende globalistisk-liberale konsensus, søkes dels tiet i hjel, dels undertrykket med alle tilgjengelige midler, inklusive en strammere og strammere lovgivning mot det de mektige kaller «hatefull tale rettet mot sårbare grupper». Hva som er tilstrekkelig hatefullt til å rammes av lovverket, er det de som bestemmer; både gamle og nye lover (§ 185;) bendes og gjøres til politisk verktøy i den pågående samfunnskampen om folkets hjerte og sjel. Egentlig koker det vel operasjonelt sett ned til en enkel sammenheng: Det hatefulle, det er slikt som de bestemmende hater, hverken mer eller mindre. Ett er i hvert fall sikkert: Et meningsmangfold i samfunnet inkluderende høyreavvikende synspunkter på fagfelt som migrasjonspolitikk, dét er fy-fy og uønsket. Hovedregelen er at mangfold er fint og fjongt kun så lenge det reflekterer variasjon rundt en kjerne av felles virkelighetsoppfatning. Sagt på en annen måte: Man kan si hva man vil, men bare dersom man er enig. Gjør man noe annet, så slår sanksjonene inn.

Hvem er disse som bestemmer hvilket mangfold som oppmuntres og hvilket som forbys? Det er selvfølgelig de med makt i samfunnet, enten formelt eller fordi de er deler av nettverk med utstrakt vilje og evne til selvhjelp og manipulering. Vennligst merk at jeg med denne påstanden ikke hevder at noen hemmelig sammensvergelse foreligger. Men samfunnsmakt er en realitet, og den som innbiller seg at kong Salomo og Jørgen Hattemaker behandles likt rundt omkring i korridorene og redaksjonene, at det er enkeltmenneskets meritter og kvaliteter som avgjør om det lyttes eller hyttes, han avslører seg som i beste fall naiv. Friheten er først og fremst en kvalitet de mektige og veltilpassede skal kunne nyte, ikke et privilegium for oss innen sammensuriet. 

Som de gamle radikalerne sa for et halvt århundre siden: «Maktens språk er de mektiges språk». De – usikkerheten om hvem det bestemte pronomenet peker tilbake på, er bevisst, for radikalernes arvtakere har målbevisst marsjert gjennom institusjonene og tatt over makten i nærmest perfekt samarbeid med den økonomiske eliten – bestemmer hva som er innafor og hva ikke. Slike fordeler gir man ikke fra seg uten videre, hverken i Norge eller andre land.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂