Kommentar

Det har neppe gått noen hus forbi at tittelordet er et av de mest positivt ladete i det moderne, sosialdemokratiske norske språket, sammen med andre godlydsord som ”raus,” ”robust” og ”dugnad.” Jeg skal la de tre siste ligge, men se litt nærmere på mangfoldet. Hvorfor og hvordan er det bra, hvis nå mangfoldsentusiastene har rett i det de hevder? Dessuten: Har vi virkelig et økende mangfold i Norge og verden, totalt så vel som innen ulike viktige saksområder?
I Mark Twains ”The Tragedy of Puddn’head Wilson” finnes, blant et utall andre glitrende sitater, også følgende: “Behold, the fool saith, “Put not all thine eggs in the one basket” – which is but a manner of saying, “Scatter your money and your attention” – but the wise man saith, “Put all your eggs in the one basket and – WATCH THAT BASKET!”” Oppfordringen lyder som en alvorlig avsporing fra temaet, men er det ikke, for rådet (godt eller ikke; selv tenderer jeg stort sett mot å holde med ”the fool” snarere enn ”the wise man” som det vil fremgå etterhvert) griper rett inn i kjernen av diskusjonen om hvordan man skal skape ikke bare gode overlevelsesstrategier når det butter mot, men også optimalisere adferdsmønstre i gode tider. Det er i dette skjæringspunktet (klare seg unna det verste/oppnå det beste) vurderingen av mangfoldets fordeler og ulemper hører hjemme.
All diskusjon rundt den funksjonelle balansen mellom ensidighet og diversitet berører spørsmålet om i hvilken grad man skal våge å være optimalt tilpasset de nå eksisterende miljøforholdene på den ene siden, satt opp mot tryggheten ved å bære med seg en del elementer som nok er suboptimale eller til og med unyttige i dag, men som kanskje gjør at man kan klare seg bedre om viktige endringer skjer i morgen. Dette er hardcore Darwinistisk tenkning, så la oss for å klargjøre resonnementet se på et par biologiske eksempler fra medisinen.

 

Tenk deg en koloni bakterier som har klart å slå seg ned i et skadet og svekket vev, og som nå deler seg og lager en riktig blomstrende infeksjon. Noen bakterier er bedre tilpasset de aktuelle livsbetingelsene enn andre; de vil dele seg raskere og etterhvert ta over populasjonen. Men for å optimalisere tilpasningen til situasjonen som den er (jeg bruker nå bevisst et hensikt-basert språk – en teleologiforklaring – for å lette forståelsen, selv om jeg meget vel vet at bakterier ikke ”tenker” i slike baner), har de mest vellykkede kvittet seg med alt som er unyttig for stunden, eksempelvis ekstra genetisk utrustning som gir dem evne til å motstå antibiotika. Dette medfører at når den syke begynner å ta penicillin, dør de tidligere så vellykkede og høyspesialiserte bakteriene unna. Om det ikke lenger finnes noen resistente bakterieslektninger igjen i lesjonen når den brå endringen i miljøet inntrer (fordi de altså var utkonkurrert av sine mer vellykkede fettere og kusiner mens alt ennå gikk som hakka møkk og himmelen var blå og uten farer eller skyer sett fra bakterienes ståsted), så er det ”end of story:” Infeksjonen er vellykket behandlet (vertens eller pasientens perspektiv) eller det hele endte i tragisk massedød (bakterienes perspektiv); velg selv hvem du vil assosiere deg med.

 

Tilsvarende gjelder for kreftsykdom og cellegiftbehandling som fremviser flere evolusjonære paralleller med infeksjoner og antibiotika. Det er gjerne ikke de mest åpent aggressive kreftcellene, de som hyppig deler seg (og derigjennom eksponerer seg for cytostatikas virkninger) som er det største problemet behandlingsmessig, men heller de som ligger ”i dvale” – med feltjakka godt kneppet igjen og aldri med hodet stikkende opp over enkeltmannsgropa, skulle man kunne si – som typisk er umulige å få has på. Disse cellene besitter evner og ferdigheter som først kommer til sin rett når miljøforholdene drastisk endrer seg, når omgivelsene plutselig blir giftige (cytostatika for kreftceller, antibiotika for bakterier), men som i beste fall var tilsynelatende unyttig last å drasse på i opprinnelsessituasjonen.

 

Man står altså overfor (igjen inntar vi kreftcellenes og bakterienes synssted) et vanskelig valg, en balanse mellom strømlinjeforming til en maksimalt nyttig og effektiv evneprofil tilpasset nåsituasjonen, eller å være rustet til å møte ulike farer og hindringer som rett nok kan oppstå, men som oftest ikke gjør det. Om vi velger dagligdagse eksempler fra menneskeverdenen for å illustrere poenget enda en gang: Hvor mye ekstrautsyr skal man ha med på fjellturen? Hvor dyre og omfattende forsikringer velger du å tegne for deg og din familie?

 

De dominerende tendenser i verden gjennom de siste par tiår har vært fremheving av multikultur som ideal eller visjon og økonomisk, kulturell og politisk globalisering som strategi. Det er åpenbart at dette bringer med seg mange og komplekse resultater som er vanskelige å overskue, men vi skal prøve å holde oss til mangfoldperspektivet og bare det.

 

Artsmangfoldet i den globale biotopen reduseres hurtig på grunn av at menneskene blir flere og på en lite skjønnsom måte legger under seg mer og mer av tidligere relativt urørt mark. Man er rett nok oppmerksom på problemet og forsøker å sette mot det man kan, men med begrenset suksess. Sagt på en annen måte: Vi reduserer den biologiske diversiteten rundt oss i nærsynt konsentrasjon på det som gir raske inntekter. Man kan se dette under ulike synsvinkler, religiøse så vel som evolusjonære og flere andre; jeg nøyer meg med å si at jeg synes vi som art (altså menneskene; å kalle oss homo sapiens virker ikke helt berettiget i denne konteksten) følger en uklok strategi i spørsmålet. Også om vi utelukkende ser saken fra vår side, altså antroposentrisk hvilket jeg synes er et unødig snevert etisk perspektiv, så representerer reduksjonen i artsmangfold en tilsvarende innsnevring av nyttemulighetene for fremtidige generasjoner. Arter som bukker under, kommer aldri tilbake. Vi, menneskene, har opptrådt uklokt, og vi fortsetter stort sett i samme tralten.

 

Menneskelig mangfold er av både biologisk og kulturell type. Det er kan hende ikke helt salongfähig å minne om at mennesket ikke BARE er et kulturprodukt og følgelig også er underlagt biologiens lover som alt levende er det, men så er det nå likevel enten man liker det i enkelte intellektuelle kretser eller ikke. Den som tror noe annet, vil før eller senere få seg en stygg påminnelse.

 

Menneskene formerte seg tidligere i geografiske isolater hvilket gav opphav til eller muliggjorde det biologiske mangfold som raser representerer (om ordet ”raser” får deg til å bli engstelig og se deg bekymret over skulderen i frykt for at noen skulle observere et så betent begrep i bruk, så kall dem gjerne ”etniske grupper” eller ”kontinentgrupper”), altså ulike grupper mennesker med særlige biologiske egenskaper som i sin tid gjorde dem tilpasset sine spesielle miljøforhold. I dag finnes ikke tilsvarende tydelige miljømessige utfordringer som kan drive det naturlige utvalget og dermed den humane evolusjonen like hardt som tidligere, og dessuten er den geografiske separasjonen mellom rasene ved å forsvinne. En gradvis blanding finner sted. De hovedsakelige etniske gruppene vil likevel bestå i all overskuelig fremtid, så hva biologien angår skjer det for tiden ingen vesentlig global endring i den humane mangfoldsbredden. I mange land der det etniske mangfoldet tidligere var beskjedent – Norge er et typisk eksempel – er det nå vesentlig større enn før på grunn av økt migrasjon, men sett i et verdensperspektiv er eventuelle endringer ubetydelige.

 

Anderledes er det med det kulturelle mangfoldet. Dette er globaliseringens mest massive og umiddelbare effekt: Kulturelle skilnader mellom ulike land og, innad i landene, mellom ulike regioner blir mindre og mindre. Tar vi Europa som eksempel, blir ”die Gleichschaltung” (likhetsgjøringen) direkte grell. Man ser på de samme filmene og TV-programmene, synger de samme popsangene, spiser langt på vei den samme maten og, fremfor alt, har i større grad enn noen gang før de samme meningene om hvordan ting burde være og er. Dette er tematikk som tilhører dette nettstedets mest sentrale interesse og jeg skal ikke komme inn på hvorfor det er blitt slik, men politikken til organisasjoner som FN og EU spiller åpenbart en rolle. Bak disse og mange andre og mindre internasjonale og nasjonale konstrukter finnes et liberalt-radikalt nett av oppfatninger og tankesett, et paradigme, som styrer hvilke spørsmål det er lovlig å stille og hvilke svar disse  spørsmålene kan få under den rådende internasjonale konsensus. Om dette kan man mene mye, og selv har jeg mange ganger uttrykt misnøye med meningstrykket, men at det leder til en reduksjon i meningsmessig og kulturelt mangfold, er åpenbart.

 

Vi lever altså i en politisert tid der mangfold, og i særdeleshet den nye favorittkonstruksjonen ”robust mangfold,” fremholdes som idealet. Hva den biologiske eller genetiske delen av mangfoldet angår, så er situasjonen grei nok med hverken påfallende økning eller nedgang hvis vi går utover det regionale og nasjonale perspektivet, men på kulturområdet er det stort sprik mellom idealet og virkeligheten. Jo mer høylydt mangfoldet hylles, desto mindre uttalt blir det. Diskrepansen er vanskelig å godta for alle som fremdeles er henfalne til det gammeldagse synet at samsvar bør foreligge mellom ord og gjerning, mellom retorikk og realitet, iallfall som et mål å strebe mot. Slik er det tydeligvis ikke lenger; viktigst er at det lyder fint, det som sies, at ordene signaliserer universell godhet og velvilje.

 

Som vi var inne på innledningsvis, er den viktigste betydningen av mangfold (heterogenitet, diversitet) at den gir en populasjon robust motstandskraft mot brå endringer i livsbetingelsene. Har man ikke forskjeller, så finnes intet for det naturlige utvalg å gripe fatt i.

 

Man skal ha klart for seg at utvalget alltid spiller på fenotypen, altså det totale spektrum av manifesterte egenskaper hos et individ, en organisme. Genotypen, organismens totale arvemasse, er viktig bare i den grad den bidrar til endret fenotype, selv om det er den som først og fremst sørger for fenotypisk stabilitet fra den ene generasjonen til neste. Dette gjelder alle arter. Hos mennesket har vi likevel også et annet viktig prinsipp for overføring av kompetanse mellom generasjonene (om enn med sørgelig begrenset effekt kan man i blant få inntrykk av): ekstra-genetisk læring.

 

I betydelig grad ”nedarves” nemlig kulturelle egenskaper sosialt, som vi alle vet,  ved at synspunkter og ferdigheter gis videre fra voksne og gamle til barn og unge; også dette sørger for stabilitet innen arten. Sagt på en annen måte: Vi er både kulturvesener og biologiske vesener, og både biologi og kultur bidrar til valgene av kloke så vel som ukloke adferdsstrategier. Når vi steller oss slik at vi kraftig reduserer (i alle fall er det dette lederskapet i EU ser ut til å etterstrebe) mangfoldet i Europas mange separate (men selvsagt overlappende) kulturer til fordel for en tilnærmet monolittisk blandingskultur, så gjør vi følgelig minst to alvorlige feil.

 

Vi gjør vårt samfunn vesentlig mindre robust overfor eventuelle fremtidige endringer i livsbetingelsene, vi gjør oss selv mer sårbare. Dette er helt i tråd med diskusjonen ovenfor om trygghetsverdien ved ”ikke å legge alle sine egg i én kurv;” man tar derved som samfunn og kultur på seg en stor, og faktisk ganske unødig, risiko.

 

I den andre enden av prestasjonsskalaen, der fremgang og ikke fortapelse står i fokus, spiller likeledes evolusjonær tankegang inn; også vesentlige adferdsmessige forbedringer av en kultur, en populasjon eller en nasjon oppstår lettest om utvalget kan skje på basis av et frodig mangfold. Mot denne bakgrunnen blir det mer enn underlig at man entusiastisk gjennomfører den storstilte globaliseringen som nå pågår, og som uvegerlig medfører en strømlinjeforming av lokale kulturer til å bli mest mulig like den dominerende hovedretningen. I særdeleshet blir det rart dersom den nye kulturnormen ikke engang er en som har vist seg å lede til vellykkede samfunn tidligere. Men uansett gjelder at et ensidig fokus på universale verdier underminerer lokale levesett; annerledes kan det ikke være.

 

Mange synes å nære den oppfatning at evolusjon nok finner sted blant bakterier, insekter og kanskje til nød dyr, men at vi mennesker på en underlig måte er for avanserte for slikt, at vi har nådd et høyere stadium der slike primitive prinsipper ikke gjelder lenger. De tar feil, det er en misoppfatning, den biologiske siden ved vår natur lar seg ikke fjerne gjennom politiske vedtak. I likhet med genetisk bestemte egenskaper er også kulturuttrykk, som alle andre fenotyper, underkastet evolusjonens lover og prinsipper. Det kan umulig være klokt å legge til rette for det som skader oss, samtidig som man neglisjerer de kulturer som har brakt oss dit vi er i dag.

 

 

 

 

 

 

 

Les også

-
-
-
-
-
-
-
-

Les også