Det ligger i menneskelig tenkemåte at vi oppfatter verden rundt oss som bestående av motsetninger: dikotomier, tese versus antitese eller hva man nå velger å kalle slikt. Ofte beskrives situasjonen av ordpar som utgjør et slags speilbilde av hverandre, to like (men altså motsatt rettede) kvaliteter på hver sin side av et symmetriplan. Dette gir et umiddelbart inntrykk av at de to sidene også er kvantitativt likeverdige, hvilket skaper problemer når man forsøker å trenge lenger inn i materien for å forstå hva det hele dreier seg om.

Et typisk eksempel representeres av begrepsparet godhet versus ondskap selv om oppfatningen av de to kvalitetenes selvstendighetsstatus har endret seg betydelig under de siste tiårene. Mens man før, da kristendommen ennå var dominerende etisk retningsgiver i landet, så de to som omtrent likeverdige i og med at godhet stammet fra Gud, mens ondskap kom fra Djevelen, er sistnevnte i nåtiden blitt utsatt for et kraftig eksistensielt angrep fra dem som ønsker å sikre seg at «alle er med». Godheten blir altdominerende innen dette nye synet, mens ondskap reduseres til fravær av godhet, intet annet. Illustrerende for ondskapens mindre betydning er også at oppfatningen om to mulige livsutganger er forsvunnet fra offisiell norsk kristendom. Ikke bare er Helvete avskrevet som begrep og trussel (dette skjedde etter Hallesbys berømte radiopreken på 1950-tallet), men heller ikke Djevelen finnes lenger, og alle kommer til Himmelen. Slik lyder det nye og alt-inkluderende budskapet fra landets biskoper, en liksomraus omfavnelse som skal sikre at ingen såres eller krenkes.

Speilbildekvaliteten i ordparet lykke og ulykke er enda mer språklig åpenbar. Men er det virkelig tilfellet at de to ligner hverandre på en prikk bare med beliggenhet på hver sin side av symmetriplanet? Et kort dykk ned i verdenslitteraturen er tilstrekkelig for å innse at dette ikke stemmer.

Tolstojs «Anna Karenina» gir et benektende svar på likhets-spørsmålet allerede i bokens første avsnitt: «Alle lykkelige familier ligner hverandre, mens hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte,» skrev den store. Ulykken er altså, motsatt lykken, mangfoldig, mangefasettert og individuell i sitt vesen så vel som i mekanismene for hvordan den oppstår. Stien inn til lykken er med andre ord smalere, og kan hende kjedeligere, enn den brede vei som fører ulykke med seg. Forskjellen har sine årsaker og innebærer konsekvenser som ikke alle er åpenbare.

For å si det veldig enkelt og generelt, men likevel presist: Det er langt flere ting som er galt enn rett i verden. Dersom man tar seg bryet med å tenke etter, fremstår påstanden som intuitivt plausibel, endog selvsagt korrekt, men likevel er det skremmende mange som ikke trekker de rette konklusjonene stilt overfor spørsmålet om hva som må, eller ikke må, gjøres. 

Når en bro skal bygges, finnes det relativt få trygge, billige og effektive måter å gjøre dette på, mens det derimot finnes uendelig mange dumme, feilaktige fremgangsmåter som alle leder til et mislykket resultat. Dette kan forklares med henvisning til mange logisk-fysiske prinsipper, men jeg nøyer meg med å minne om at termodynamikkens lover (inne alle lukkede systemer, altså med mindre energi puttes inn utenfra, går man uvegerlig fra orden til kaos) gjelder overalt. Gode løsninger på «utfordringer» innen ethvert saksområde er alltid få sammenlignet med antallet mislykkede løsningsforsøk. Enkelt uttrykt er det lettere å ta feil enn ha rett; ulykker er mer mangfoldige enn lykkelige resultater og lykke generelt. La oss konkretisere og oppsummere budskapet gjennom en kritisk betraktning av to ord med lik grunnmening: change og mutasjon.

Førstnevnte, «Change!», var hovedparolen under Obamas marsj mot toppen av amerikansk politisk makt for 12–13 år siden. Det var noe 60-tallsaktig og opprørsk over kravene og ropene om forandring, og mange lot seg rive med; kun de færreste festet seg ved i hvilken retning og hvordan endringene måtte skje for at de skulle medføre en reell samfunnsforbedring. Slik er det typisk med karismatisk begavete ledere, de får massene med seg uten at skepsis (som egentlig betyr hverken mer eller mindre enn «tenkning») kommer i veien. En populistisk tilnærming – enten det dreier seg om venstre- eller høyrestandpunkter, enten motivet er religiøst eller sekulært – passer ikke sammen med kald ettertanke. Dionysiske vårslepp av oppdemmet politisk energi leder til rop om forandring, og så blir det de andres oppgave å redde stumpene etter at det nye mangfoldet som endringsiveren førte med seg, har ødelagt det gode som tross alt fantes. 

Fra medisinens verden kjenner vi godt ordet «mutasjon», som særlig brukes om stabile endringer av cellers arvemasse. I prinsippet kan slike tilfeldig oppståtte forandringer være både nyttige og unyttige (noen er også nøytrale), men skadelige mutasjoner er langt hyppigere enn dem som bringer godt med seg. Igjen ser vi at det er lettere å skade enn å gagne når forandringer gjøres. Det som alt finnes, har tross alt overlevd inntil nå, hvilket er intet mindre enn en evolusjonær bragd. Sannsynligheten for at et nytt «påfunn» på gennivå skal forbedre det eksisterende, er liten, men likevel blir dette resultatet en sjelden gang. Den nye genvarianten kan da sette seg fast i populasjonen og lede til at bærerne av den øker i relativt antall («survival of the fittest»); slik driver mutasjoner pluss evolusjon biologiens historie videre. Men hovedregelen er likevel uomtvistelig: Det dårlige er mer tallrikt, mer mangfoldig enn det gode også på dette området, noe som burde mane endringsivrige til intellektuell edruelighet. Hverken innen biologien, sosiologien eller politikken er det så at forandringer ofte bringer mer godt enn vondt med seg.

Siden jeg nå har brukt mye tid på å poengtere hvordan ulykken kan komme til oss alle på langt flere måter enn dens speilbilde og motsetning, lykken, gjør det, skal jeg helt til sist snu på steken og pirke litt i begrepet «mangfoldsulykke». Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har hørt lærere, politikere og andre formodentlig velmenende pådrivere av nåtidens samfunnsomforming ytre at «vårt mangfold er vår styrke», en liksomsannhet som selvfølgelig er direktelånt fra amerikansk: «our diversity is our strength». De nikker gjerne når de sier det, de rettroende, som for å understreke at her dreier det seg om dype greier.

Likt søsterordet ulykkesmangfold er også mangfoldsulykke bærer av dårlige nyheter for dem som blir stående igjen med regningen. Det bejublete mangfoldet kan nok innebære en viss forsikring mot uheldige konsekvenser av store og uventede miljøforandringer, men som erstatter for en veltilpasset befolkning med vanen inne til å ta hånd om nasjonens typiske problemer, kommer det sørgelig til kort. De som tror at mangfold er kilden til lykke, tar like mye feil som dem som går ut fra at andre typer raske og store endringer – inklusive demografiske sådanne – øker et samfunns bærekraft. 

Det er ordentlig synd at ikke folk flest straks gjennomskuer de retoriske knepene slike samfunnsingeniører benytter seg av. Kanskje innser de likevel lurespillet på et eller annet tidspunkt. Det er lov å nære et håp om at så vil skje innen det blir for sent, skjønt i øyeblikket fremstår muligheten som mer optimistisk enn realistisk.

 

Kjøp «Et vaklende Europa» av Carl Schiøtz Wibye her!

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.