Kommentar

Man Ray La Fortune (1938)

Du har sikkert sett tittelen mange ganger, men da med spørsmålstegnet erstattet av et rungende utropstegn. Hva er det egentlig som påstås? Fremfor alt: Er det sant?

Vi ser straks at utsagnet ikledd utropstegn er absolutt i sin virkelighetsbeskrivelse. Det ytrer seg ikke bare om det meste eller en på annen måte avgrenset delmengde av verden, men om alt som hevdes å stå i forhold til om ikke alt annet, så iallfall noe, hvilket er hva «relativt» betyr. Dette medfører imidlertid at vi har å gjøre med et postulat som skamløst slår seg selv på kjeften, for om alt virkelig er relativt, så må vel dette gjelde også påstanden selv? Når vi er kommet så langt om ikke før, innser vi at lendet er en logisk sumpmark preget av usikkerhet snarere enn klare sammenhenger. Vi befinner oss farlig nært det klassiske løgnerparadokset, alle paradoksers mor, som i sin enkleste form lyder: «Alt jeg sier er løgn.» Er en slik påstand sann eller det motsatte? Er den logisk mulig eller ikke?

Vi skal snart over på mer allmenninteressante sider ved relativitetspåstanden, men først vil jeg en svipptur innom en fysisk-historisk misforståelse i utkanten av «alt er relativt.» Mange tolker nemlig uttrykket som en slags folkelig sammenfatning av Einsteins relativitetsteori, for var det ikke nettopp noe slikt hin store fysiker sa, bare underbygget med formler og målinger og annet som er vanskelig å forstå for vanlige folk?

Absolutt ikke, til og med var det så forbina at Einstein tvert imot viste og beviste at en av fysikkens mest grunnleggende størrelser nettopp ikke var relativ; lyshastigheten er den samme enten man beveger seg med eller mot lyset mens man måler seg frem til 300 000 km per sekund. Visst var det mye annet han også gjorde, forrige århundres mest berømte vitenskapsmann, inklusive slikt som er vesentlig vanskeligere tilgjengelig enn noe av det ovenfor nevnte, men det har alltid stått for meg som helt usedvanlig misvisende at akkurat «relativitetsteorien» ble stående som navnet på mannens mest berømte oppdagelse av hvordan kosmos fungerer. Lyshastigheten er absolutt, ikke relativ, og Einstein er følgelig komplett uegnet som guru eller vitenskapelig alibi for allmenne «alt er relativt»-utsagn. 

Snarere skal vi søke oss til andre og betydelig eldre vismenn, til antikkens sofister, for å finne de første intellektuelle sporene bak påstanden.  Mens Sokrates og hans elever strevet med å skjønne hva begreper som «det sanne» og «det vakre» betydde, og ikke minst hvordan vi skal leve våre liv ansluttet til kjernen i slike kvaliteter, var de samtidige profesjonelle visdomslærerne, sofistene, opptatt med å forklare at konklusjoner om disse våre viktigste anliggender ikke er uangripelige, absolutte. Tvert imot er alt perspektivavhengig, hevdet Protagoras med kolleger: «Det som er sant i Athen, trenger ikke å være det i Theben.» Sofistene var altså de første konsekvent relativistiske tenkerne, og i deres kjølvann fulgte mange etter opp til og inkluderende vår egen tid. 

Etter krigen har særlig postmodernistene båret den relativistiske tradisjonen videre. Så stor suksess har tankeretningen hatt at den er blitt hegemonisk; utsagn av typen «alt er relativt» fremkaller oftest liten reaksjon lenger, de oppfattes tvert imot av mange som uttrykkende en triviell, selvsagt sannhet. Denne siste relativismevarianten har en nyere siderot i Wiener-skolens kritikk mot alt som smakte av metafysikk rundt forrige århundreskifte, og som de logiske positivistene mente var snikksnakk, for noen tiår senere var det vitenskap i sin alminnelighet, også innen realfagene, som ble plukket fra hverandre. Andre tankeretninger og fagfelt ønsket nå en plass i solen og økt prestisje; inklusive mange nykonstruerte samfunns- og humanistiske fag med prefikset sosial. Om disse skulle opp og frem, måtte uvegerlig andre jekkes ned. Man fikk hundrevis av nye universitetsfag med én ting til felles, nemlig at deres innhold var fjernt fra slikt som før ble bedømt som sikkert, tidløst eller logisk nødvendig. I stedet la de frem et økende antall «fortellinger på et marked» som kjempet om oppmerksomhet og samfunnsdominans. Det ble etter hvert «am strengsten verboten» å antyde at noen av disse nykommerne skulle anses som mindre viktige eller verdige enn klassikere som fysikk, matematikk, studiet av gammelgresk eller annet med årtusenlange tradisjoner, da ville det virkelig tatt fyr et visst sted! Tilsvarende ble store årlige studenterkull uteksaminert med mastergrader innen konfliktforskning, menneskerettigheter, kriminologi og annet tidsriktig og fint; disse unge menneskene gikk ut i samfunnet og forventet seg stillinger i samsvar med sitt påstått høye kompetansenivå innen sine respektive fagfelt. Slik vokste pseudovitenskapeligheten seg stor og mektig uten at andre enn ytterst få i det offentlige rom våget å ytre tvil om samfunnsnytten av kjønnsforskere eller hva de nå kaltes, alle sammen. Et dilldallsamfunn vokste frem innen akademia parallelt med samme innen offentlig administrasjon. 

Den viltvoksende relativismen som preget postmodernismens tidsalder, må vurderes langs to akser med startpunkt i følgende fundamentale spørsmål: Er det sant at alt er relativt? Er det nyttig å skape en tro på at ingen absolutter finnes, at alt avhenger av alt og følgelig ikke kan vurderes «in splendig isolation?» For dem som måtte ha interesse av å knytte tematikken opp mot tradisjonelle filosofiske begreper, dreier det seg om observerte fenomeners værensstatus satt opp mot deres nytteverdi eller, på finspråk, ontologi versus instrumentalisme.

Vi har alt vært innom relativismens uheldige – jeg synes smått komiske – påstand om universell gyldighet: Kravet ble tilbakevist vitenskapelig ved påpekningen av at lyshastigheten ikke avhenger av observatørens fart og retning i forhold til lyset, og logisk ved å påpeke det grunnleggende paradoksale i å fremme en altomfattende påstand om at intet er altomfattende. Også andre eksempler kunne trekkes frem på at i forhold til-tenkning langt fra er nødvendig hverken innen naturvitenskapene eller den metafysiske verden, men nok får være nok. Det var og blir grav hybris av postmodernistene å tro at deres funderinger som rådde grunnen under ikke mer enn et knapt hundreår, i vår nærmeste fortid og inn i nåtiden, virkelig skulle lodde så dypt at all tidligere erkjennelseshistorikk ble gjort overflødig. Godt om også andre eksempler kjennes på lignende kognitive blindveier som et flertall har slått inn på og vært storlig begeistret for, og som det tok sin lille tid før man igjen fikk korrigert. Vi er ikke immune mot flokkdyrpreget mentalitet nå heller, hverken innen akademia eller samfunnet for øvrig.

Hva var den instrumentelle verdien av å opphøye relativismen til altomfattende lov, hva ledet tankesettet til? Mer skade enn gagn, er jeg redd.

Om det ikke finnes uomtvistelige sannheter lenger, trenger man heller ikke bruke barn og unges tid til å lære dem slikt stoff, med andre ord kan man legge mindre vekt på matematikk, fysikk, harde språkfag og annet vanskelig som «ødelegger hyggen» for elevene. Man fikk i stedet inn i skolen det jeg kaller «tullefag,» fra barndommens fingermaling og hele veien opp på universitetsnivå. Slikt har konsekvenser: Med mindre reell kunnskap innen allmennheten kan man bille dem mer inn uten at de har en selvstendig forståelsesbase hvorfra de selv kan vurdere hva som er propaganda og hva ikke. Slik skapes et lydigere, mindre kritisk folk som er fornøyd med brød og sirkus. 

Når man har svekket faglige så vel som etiske absolutters styringskraft i oppdragelse og utdannelse (blant førstnevnte slikt som er utvilsomt fagspesifikt korrekt, hvorav lyshastigheten og relativitetsteorien ble nevnt ovenfor; blant sistnevnte vanskelige eksistensielle kvaliteter som forestillinger om Gud og Fedrelandet eller strenge internaliserte regler for hvordan man skal oppføre seg), altså slikt som i tidligere tider var ment å gjøre «gagns menneske» av de unge, så skaper man en etisk-kognitiv risikosituasjon. Unnlater man å gi de unge et fast fundament som de siden selv kan tenke ut fra, gjerne så relativistisk som bare det, så skapes for svake sjeler grobunn for mental utydelighet og kaos. Tanker og følelser som etteraper Brownske bevegelser (vanndråper som hopper opp og rundt på en varmeplate) er intet å trakte etter hverken innen vitenskapelig kognisjon eller vurdering av verdispørsmål. Da tenkes det dårlig og i tillegg blir slike bokstavelig talt udannete individer ulykkelige. For de fleste går det galt dersom de ikke bibringes sin rundelige andel av menneskehetens kollektive egenforståelse, da holder de ikke ut når det begynner å storme i livet, noe alle før eller senere opplever.

Utøylet relativisme skader altså ikke bare vår evne til å forstå sammenhenger, men skaper ulykke for dem som rammes av moteretningen. Innerst inne dreier det seg om en form for selvskading både for den enkelte og samfunnet. Det er nemlig ikke slik i praksis at når en kvitter seg med alle beprøvete, gamle normer så vel som de samme normenes grunnlag, så står man totalfritt til å velge seg et annet og bedre verdigrunnlag. Nei, tror man ikke på Gud og Fedrelandet (du trenger ikke ta dette helt bokstavelig; la eventuelt de to ordene med stor bokstav stå for noe annet absolutt dersom du er ateist eller internasjonalist!), så kan man fort vekk komme til å tro på hva som helst. Frihet er ikke anarki på samme måte som sunn, moderat skepsis overfor vitenskapelige slutninger ikke må tillates å skjene over i en feilaktig tro på at intet er mer virkelig eller sant enn noe annet. Også på dette området er det forskjell på å barbere seg og skjære av seg nesa.

Vi har gjennom tiår nå befunnet oss i en gjørmesjø av relativisme (et siste, smått tragisk eksempel: Tenk på alt oppstusset det ble da Listhaug hevdet det komplett selvsagte, at ikke alle kulturer er like verdifulle!) og dette har påført oss skade. Ennå holder vi oss flytende på restene av gammel, protestantisk arbeidsmoral og samfunnsetikk som, koblet med teknologiske forbedringer frembrakt av en delvis bibeholdt realistkultur, oppveier mange av de uheldige virkningene av alt tøvet som folk, ikke minst ungdommer, serveres som tidsriktige sannheter. Vi må snu utviklingen før det er for sent. Kronisk selvskading er så langt unna «bærekraftig utvikling» som det kan få blitt.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her