Kommentar

Bildet: Leonardo da Vinci, tegning
Jeg har hørt det påstått mange ganger, senest under en NRK-morgen like før jul: Den nye høyrebevegelsen som snur opp ned på aksepterte politiske sannheter på begge sider av Atlanteren, er et opprør mot det moderne, også kjent som det moderne prosjektet eller moderniteten. Nå er undertegnede ingen autorisert talsmann for noe som helst og slett ikke for alt-right, en gruppering som utvilsomt favner de mest brokete kolleksjoner av mennesker og oppfatninger om verden og hvorfor, men jeg har da gjennom årene tenkt og skrevet en del som formodentlig oppfattes som høyrepropaganda av de politisk korrekte, og etter min mening henger antimodernitetsanklagen ikke på greip, iallfall ikke på rett greip. La oss se litt på hvor langs den historiske utviklingssaksen opprøret mot samfunnets maktelite passer inn, spesielt med henblikk på i hvilken grad det moderne eller andre tankemessige moteretninger virker anstøtelige på oss uvaskede horder av «hvite, middelaldrende, lavtutdannede menn på landsbygda» som visstnok utgjør protestens kjernetropper.

Ordet moderne brukes ofte slurvete om alt som er nytt, men i idémessig sammenheng er betydningen vesentlig mer spesifikk, særlig hvis man holder seg til de avledete formene moderniteten eller modernismen. Da viser man tilbake til bruddet som skjedde på 1700-tallet og fremover med tradisjonelle oppfatninger av tilværelsen, synssett som i bunn og grunn var overleveringer eller levninger fra middelalderen. Selvsagt hadde det moderne paradigmet som etter hvert vokste frem, mange fasetter, men viktigst var etter mitt syn at det representerte en i prinsippet rasjonell kultur bygget på en grunnfestet overbevisning om at klar tenkning og vitenskap var veien å gå til både å forstå verden og å forbedre den. Grunnpremisset fortjener å formuleres eksplisitt: Verden kunne forstås, i alle fall viktige sider ved den var forståelige, og den kunne forbedres.

Er dette i motstrid med alt-right tilhengernes grunnoppfatninger? Overhodet ikke, iallfall ikke med det som jeg legger til grunn eller «bekjenner meg til.» Nok fantes en gang i tiden en konservativ opposisjon mot modernismens fremvekst, målbåret av kvinner og menn med en inngrodd, genuint reaksjonær overbevisning om at intet måtte endres ved det tradisjonelle samfunnets maktpyramider der Gud, Kongen og gamle vaner gav alle retningsanvisninger for menneskenes livsførsel som noen måtte behøve, men da skal man faktisk tilbake helt til det gudegitte eneveldets dager rundt om i Europa, og dét er etterhånden svært lenge siden. Nåtidens konservative har derimot en i utgangspunktet avslappet holdning til både moderne kunst – inklusive slikt som av radikale sosialister, inklusive såkalte nasjonalsosialister på 1930-tallet i Tyskland, ble kalt «entartet» – og endringer i samfunnsstrukturer nødvendig- eller naturliggjort av teknologiske fremskritt; i hvert fall er dette innstillingen til både meg og de fleste av mine venner som av politisk-ideologiske grunner finner seg dårlig til rette i det rådende samfunnsklimaet. Sånn sett er vi for moderne konservative å regne, og jeg nekter for at begrepet inneholder selv det aller minste av selvmotsigelse.

Det som vekker anstøt hos oss, er ikke modernismen, men derimot postmodernismen som under tiårene etter andre verdenskrig gradvis har sneket seg inn i maktens korridorer, gjennomsyret utdanningsinstitusjonene og som nå utgjør grunnlaget for den vestlige verdens samtidskonsensus. Hva slags «ufesk» er dette? Jeg kunne lenket til mye godt stoff om temaet, men velger å følge tidens skikk og la en Wikipedia-artikkel angi retningen:

«Postmodernismen er en bevegelse på 1900-tallet innen kunst, litteratur, arkitektur, og litterær kritikk som var et oppbrudd for modernismen. Postmodernisme artikulerte at verden er i en tilstand av vedvarende ufullstendighet og konstant uløselig. Postmodernisme fremmet oppfatningen om radikal pluralisme; at det er mange veier for kunnskap, og mange sannheter i et faktum. Fra et postmodernistisk perspektiv er kunnskap artikulert fra ulike perspektiver, med alle dets usikkerheter, kompleksiteter og paradokser.

Slik lyder postmodernistenes ord, skulle man kunne si, inklusive kommafeil, underlig tempus- og preposisjonsbruk så vel som andre språklige uklarheter; tekststykket skinner mot oss «warts and all» og er på sett og vis sin egen illustrasjon. Sammenfatningen kunne utvilsomt vært formulert tydeligere som alt antydet på en forsøksvis høflig måte, men hovedsaken turde likevel være så noenlunde klar. Om ikke, så kan man søke hjelp i følgende tilleggspoengtering fra samme artikkel: «Postmodernismen kan sies å hvile på to hovedforestillinger: For det første at menneskelig forståelse bare er mulig gjennom språket; for det andre at enhver forståelse vil være avhengig av sosial, historisk og kulturell konteks.» Endelig «presiseres» ytterligere: «Postmodernisme avviser all essensialisme og all totalisering.» Hva er det dette betyr, hva er de egentlig sier?

I hovedtematikken bak ordene ovenfor gjenkjennes det klassiske spørsmålet fra Sokrates’ tid for knappe to og et halvt tusen år siden: Finnes det en sannhet? Hvis ja, hvordan skal vi prøve å få del i den, og hvordan vet vi eventuelt at vi lykkes? Gjentatt med Pontius Pilatus-sus over formuleringen: Hva er sant?

Det avgjørende i sammenhengen er at postmodernistene åpent og freidig relativiserer sannheten, sier at den alltid er avhengig av ståsted og perspektiv eller, for å sitere en av Sokrates’ samtidige, sofisten Protagoras, må sees på bakgrunn av at «Mennesket er målestokken for alle ting.» I denne påstanden ligger gjemt postmodernismens avvisning av modernismen og grunnholdningen de fleste både «gamle» og «nye» konservative bekjenner seg til. Bruddet ledende til etterkrigstidens «sant for deg trenger ikke være sant for meg»-relativisme har hatt direkte politiske konsekvenser, og det er oftest i møtet med disse snarere enn i deres filosofiske grunnlag at den nå hurtigvoksende, nye høyrebevegelsen kommer i konflikt med sin politisk korrekte samtid. La oss ta for oss noen eksempler.

Et av tyngste credo-ene i samtiden, med derav følgende tabu mot enhver annerledes oppfatning, er at «miljø er alt mens genetikk er intet» når det gjelder å forklare de uomtvistelige ulikhetene alle ser rundt seg. Særlig er dette markant hva to typer forskjeller angår: mellom kvinner og menn og mellom ulike folkeslag.

Bare de mest ekstreme benekter at styrkeforskjeller finnes mellom kvinner og menn, men man må for alt i verden ikke la noen erkjennelse av fysiske ulikheter endre den nærmest mystiske, forhåndsfattede hovedkonklusjonen at mennesker av begge kjønn besitter samme grunnleggende kompetanse på alle områder. Eventuelle ulikheter berører bare uviktige ting, det overfladiske, for som barnesangen sier med forbilledlig klarhet: «Meget er forskjellig, men det er utenpå.» Skulle man likevel driste seg til å antyde noe annet, åpne for en annen konklusjon, så kun i retning av at kvinner muligens er mer gåverike enn hannkjønnsvesenene, enten det nå gjelder empati eller lesning eller hva det måtte være. Ingen målinger, ingen erfaringer må tillates å forstyrre idyllen. All yrkesmessig eller annen skjevfordeling («mamma arbeider i barnehage, pappa er mekaniker») anses som tegn på at man ennå ikke har nådd langt nok med likestillingstiltakene. Slik vil man også få kvinner inn i de mest maskuline yrkesfunksjonene i blant annet Forsvaret, igjen uten å ta hensyn til objektive fakta som at en mitraljøse faktisk veier det den veier uansett hvem som bærer den, tilhørende ammunisjon og annet utstyr. Man vet gjennom ideologisk overbevisning at menn og kvinner ikke bare er likeverdige i metafysisk mening, men like, hvorfor man systematisk betvinger virkeligheten på tusen arenaer rundt omkring. Falsifisering av denne konklusjonen eller overbevisningen (det burde stått hypotesen, men her dreier det seg om ideologisk eller trosbegrunnet «visshet») tillates ikke, hvilket er bevis for at man ikke har å gjøre med et synssett sprunget ut av vitenskap.

Man kan se østafrikanere og vestafrikanere vinne OL-gull i langdistanse- respektive sprintpregete løpsøvelser i tiår etter tiår, men ikke søren om dette leder politisk korrekte observatører i Europa eller USA til å trekke noen slutninger om systematiske ulikheter hva gjelder de to etniske gruppenes egnethet for løpstypene. Genetikk er noe som gjelder bare ikke-human biologi, later man som, eller til nød forskjeller mellom enkeltindivider, man må for all del ikke anlegge genetiske betraktninger på grupper av mennesker, og absolutt ikke dersom det er fordelingen av kognitive evner som legges under lupen. Grunnholdningen, og nå karikerer jeg bare litt, er at enhver ku kan læres opp til å danse ballett og enhver skoleelev kan bli matematiker gitt god nok trening, om bare «forholdene legges tilstrekkelig til rette.» Det hele er til å få hakeslepp av, men den meningsmessige konsensuspisken svinges hardt og holder kustus med alle som vil opp og frem i verden, eller som bare søker å unngå massiv sosial fordømmelse.

Ovenfor ble nevnt kun to forhold, men jeg tror de illustrerer hovedpoenget: Den nye høyrebevegelsen er et opprør mot den utstrakte postmoderne løgnaktigheten i samfunnet, mot at man ikke snakker sant om det som er, og like meget om det som ikke er. Motstanden er en for lengst overtidig illustrasjon av hva som skjer når fortielsen og løgnaktigheten blir for massiv; til sist gir noe etter. Man kan lure noen få i det uendelige og mange over kortere tid, men man kan ikke lure alle hele tiden. Til sist kommer protesten, motstanden.

Repressiv retorikk med bruk av nedsettende merkelapper av de verste slag på opponerende enkeltmennesker (rasist, nazist, fascist og mye annet) brukes skånselløst i et forsøk på å betvinge opprøret mot relativismen og den derav følgende politiserte tabumerkingen av slikt vanlige mennesker i mange ætteledd har kjent som sannhet, men maktelitens grep er ved å glippe. Folk tør etter hvert å si fra om at de ikke tror noe på at nasjoner og nasjonelle særtrekk kun er luftige ord, ikke realiteter. De tror heller ikke – de som overhodet orker å ta strevet med å reflektere langs slike baner; det vil aldri være et flertall – at man uten uheldige konsekvenser kan slippe inn i et på forhånd stort sett homogent samfunn et betydelig antall utlendinger med svært ulik kulturbakgrunn. Man kan insistere på å kalle dem nordmenn etter en stund, men dette medfører ikke at de har gjennomgått noen faktisk meningsmessig transformasjon og annammet urnordmennenes vaner og oppfatninger, ganske særlig som de i utgangpunktet tilhørte en suprematistisk religion/ideologi med klare herrefolkambisjoner. Tenkende mennesker med kjærlighet til eget land og egen kultur – og slike nordmenn finnes det ennå mange av – lar seg ikke evig innbille slikt tøv selv om ørene tutes fulle av det. Jeg håper inderlig de samme nordmennene snart begynner å si fra også ved valgurnene om at nok nå for lengst er nok.

Det kommer ikke til å bli noe enkelt retningsskifte bort fra den eksisterende samfunnskonsensus, men bruddet er helt nødvendig selv om det bærer i seg en tragisk kime. Sanne mennesker kan ikke i lengden leve uten å få tenke og tale sant. Intet menneskelig behov er mer fundamentalt for dem som reflekterer over tilværelsen slik homo sapiens sapiens «det kan seg søma.»