Kommentar

La oss begynne langt fra målet – ikke tematisk, men så definitivt historisk og geografisk – med en halvveis paradoksal vits fra Sovjetunionens velmaktsdager: «Fremtiden kjenner vi. Fortiden, derimot, er ukjent, for den forandrer seg hele tiden!» Poenget bak hjertesukket var ikke først og fremst å få oppleve gleden ved en finurlig formulering, men å uttrykke dissidentær misnøye med den stadige endringen som fant sted innen offisiell kommunistisk historieskrivning i takt med hvordan partiinterne maktkamper utviklet seg. Tidligere kamerater som var falt i unåde, ble retusjert vekk fra bilder, sider med rosende omtale av dem ble skåret ut at bøker og så videre. Gårsdagens helter kunne fort bli skurker og vice versa. Hva historisk sannhet angikk, levde Stalin-epokens mennesker i en meget dynamisk tid.

Jeg kom i tanker om dette i forbindelse med alt oppstusset som fulgte etter at en «white suprematist» for ikke lenge siden bildrepte en ung kvinne i forbindelse med en demonstrasjon i Charlottesville, Virginia. Opptøyene forut for drapet hadde kommet i stand etter at det var besluttet å fjerne en statue av Robert E Lee, generalen som ledet sørstatsstyrkene under den amerikanske borgerkrigen for halvannet hundre år siden. Blant andre Hans Rustad har tidligere omtalt saken her inne under den utmerkede tittelen: «Trump – hvem sin tur er det neste gang – George Washington?»

Det kan ikke være tvil om at episoden – rivningen, ikke bildrapet – er del av en maktfull bølge av «renselsesprosesser,» en veritabel katharsis som skjærer gjennom samtiden resulterende i fjerning av statuer og bilder av folk man i dag ikke synes hadde etisk stuerene oppfatninger og tanker, samt omskriving eller det som verre er av bøker hvis innhold på et eller annet vis anses for å være krenkende. Også dette utslaget av politisk korrekthet begynte først i USA og ganske særlig ved «rettenkende» liberale universiteter på øst- og vestkysten – protesterende studenter ved Stanford University, California, som for 30 år siden taktfast skanderte «Hey hey, ho ho, Western culture’s [alternativt «civ» for civilization; man refererte til et studieprogram ved universitetet] got to go» trekkes ofte frem som en starthendelse – men fenomenet er nå utbredt over hele det vi en gang kalte den frie verden, inklusive Skandinavia. Selv var jeg i disse spalter inne på denne nye formen for billedknusing  for noen måneder siden, men vinklingen i dag er litt annerledes.

Hva er det som skjer? Er vi i ferd med å svikte selve grunnidéene bak tanke- og talefriheten? Det er vanskelig å besvare spørsmålet annet enn bekreftende, skjønt tematikken fortjener så absolutt å settes inn i en bredere politisk kontekst. Noe vil man bli av med, bli kvitt, så pass er åpenbart, men samtidig holdes annet – ikke minst altomfattende forståelse av og rettigheter for nærmest enhver minoritet bare den ikke har tilhold på høyresiden; kroniske angrep mot kjernefamilien og mann-kvinne tosomhet som det normale grunnlaget for seksualitet og formering; aksept av fri migrasjon, i særdeleshet for muslimer hvis religion omfattes med langt større forståelse enn den fortsatt allment foraktede kristendommen – frem som den nye tids kjerneverdier.

Én ting er klart: Man vil gi færre europeisk-ættede menn oppmerksomhet som særlig minneverdige, både som historisk viktige personer og innen litteratur og vitenskap, og i stedet vil man hylle kvinner og mennesker tilhørende ulike etniske og kulturelle minoriteter. Bilder tas ned fra veggene i berømte universiteters korridorer og festlokaler av hvite menn med suksess, for ingen er gjenstand for mer intens forakt fra de nye himmelstormernes side, og statuer fjernes som i fortellingen ovenfor om general Lee i Charlottesville, eventuelt skiftes de ut med andre. Et lite, blodferskt eksempel fra vår egen andedam – der forholdene ennå ikke er på langt nær så ille som i USA hva denne typen politisk korrekthet  angår, men vi kommer raskt etter, nær ingen tvil – kan tjene som illustrerende: 7. august uttalte idéhistoriker Dag Herbjørnsrud, som i det siste har vært særdeles aktiv i kampen mot Det Onde og for Det Gode, seg enda en gang om hva unge studenter bør undervises i innen filosofihistorie når de begynner på universitetet. Det nåværende pensum er alt for eurosentrisk og legger for liten vekt på kvinnelige filosofers bidrag, var hans konklusjon i Klassekampen. 16. august tok medisineren Stig Sophus Frøland til elegant motmæle i samme avis (jeg kan dessverre ikke se at elektroniske lenker finnes til meningsutvekslingen) og påpekte det selvfølgelige: Det er i all hovedsak hvite, europeiske menn som har drevet filosofien fremover gjennom snart to og et halvt tusen år, dette er realiteten. Skulle man da av ideologisk-politiske grunner late som noe annet, skrive om historien for å gjøre den mer smigrende for andre grupper mennesker? Åpenbart mener mange politiske aktivister nettopp dét, nå også innen vår norske kulturkrets.

Det denne nye generasjonen av samfunnsingeniører i virkeligheten gjør, er å tilkjenne historiens instrumentelle rolle som hjelpemiddel for å endre nåtiden og skape en annen fremtid, all verdi på bekostning av det som er sant, det som korresponderer med det faktiske. Sagt på den klareste måten jeg kan, men samtidig krast: De vrenger sannheten ut inn slik at den blir løgnaktig for deretter å bruke produktet i det de mener er godhetens tjeneste. Men som enhver vet som har lest sin Platon: Skiller man Det Sanne fra Det Gode, så opphører sistnevnte å være godt, for det usanne kan ikke i lengden bære godhet i sin favn, slikt strider mot metafysikkens grunnlov. Begynner du å lyve systematisk i stedet for å si som sant er, så ender det ille til slutt.

Respekten for det som var, for det som faktisk skjedde, altså for det sanne, kan ikke i lengden overleve dersom man lar usannheter, inklusive aldri så velmente sådanne, ta overhånd. Med et riktig trivielt eksempel: Jeg kan ikke tilskrive Norge en stor rolle i fotballens historie bare fordi jeg synes det er leit at vi har prestert så til de grader undermåls på området, det er rett og slett ikke slik ting funker. Mye galt og mye trist og mye som slett ikke er ærerikt finnes i historien til alle etniske grupper, nasjoner og land, men man kan ikke endre fakta ved å fortie eller omskrive dem på måter som i beste fall representerer forvridninger av hva som fant sted. Ingen historiske personer, hverken generaler eller borgerrettsforkjempere, var uten svake og endog foraktelige sider – de var tross alt mennesker, alle sammen – men dét skal da ikke frakjenne dem æren for den viktige rollen de en gang spilte, og som gjorde at de i sin tid ble støpt i bronse eller malt i olje? Å rive ned, destruere eller på annen måte fjerne artefakter som sammenfatter en bestemt periodes oppfatninger av gitte menneskers betydning, er å lyve om historien!

Likeledes er det historieforfalskning, intet mindre, å omskrive sanger og bøker for å gjøre dem mer «appetittelige» for nye generasjoners sartere mager. Slik sensurering av vår felles fortid hadde også sin moderne begynnelse (men glem aldri de kommunistiske forløperne nevnt innledningsvis!) innen vår kulturkrets i den politiske sensitivitetens hjemland, USA, der ikke minst klassikere som Huckleberry Finn har fått unngjelde for sitt tidstypiske språk. Hos oss har «rettingene» av Pippi Langstrømpe  og andre Astrid Lindgren-klassikere, både bøker og filmer, skapt oppmerksomhet. Også etterkrigstidens norske førsteprodusent av barneunderholdning, sosialdemokraten Thorbjørn Egner, er blitt tilsvarende «korrigert» for å bekjempe den angivelig allestedsnærværende og evige «rasismen» i det norske samfunnet.

Alle disse anmassende og tidvis aggressive (selv)sensurforsøkene er en del av den allment suicidale tendensen i vestverdenen i vår tid – en stenisk vilje til å nedgjøre sitt eget og ta på seg skyld for alt som galt er, både for det vi har gjort og alt vi unnlot å gjøre – mens andre gruppers ugjerninger (og vær aldri i tvil, bare de aller, aller svakeste er uten lik i lasten om vi ser menneskers aktivitet i historisk perspektiv) gjennomgående (bort)forklares og unnskyldes. Det er rimelig å se tilbøyeligheten som en post-kristen videreutvikling av arvesynden, denne «white man’s burden» som tynget våre forgjengere gjennom generasjoner. Hva som ligger enda lenger bak eller enda dypere, og som skulle kunne kalles en grunn eller endog en årsak til den kroniske selvplagingen, vet jeg ikke. Trolig skal forklaringen søkes på det sosialpsykiatriske plan snarere enn innen noe som kan fattes rasjonelt. Evolusjonært gunstig kan slik oppførsel iallfall ikke være.

Men étt vet jeg: Slik omskrivning og derved fornekting av historien er i bunn og grunn løgnaktig. Å leve i løgn er i lengden noe av det farligste et menneske kan hengi seg til, og det er uverdig like mye som skadelig. Dessuten er det unødvendig, for man kan godt ta avstand fra fortidens hendelser og holdninger samtidig som man erkjenner dem og prøver å forklare hvorfor ting ble som de ble. Om man dessuten klarer å innse at den egne samtiden ikke nødvendigvis er fortiden etisk overlegen, iallfall ikke alltid og på alle områder, er det riktig fint; da øker troverdigheten.

Unnlater man derimot å se historien så vel som vår egen tid i hvitøyet – både det gode og det onde, «warts and all» – er man unnfallende og feig. Gjør man seg ikke anstrengelser for å forstå, føyer man i tillegg latskap og kanskje også dumhet til synderegisteret. Vårt ansvar er å aksle voksenrollen, ikke bli barnaktige og late som om virkeligheten er en annen enn hva den faktisk var og er, både i fortid og nåtid.

Les også

Respekt for fortiden -
Den ukjente lærers grav? -
Aktiv arv -
Linsesliperen -
Kjøkkenhagene i Praha -