Kommentar

Grigory Mikhailovich Shegal (1889-1956) On the escalator, Moscow Metro 1941-1943

 Overskriften er ikke et resultat av ordblindhet eller sinnsforvirring. Derimot er spørsmålet ment å illustrere den svarte humoren som hadde slike framifrå vilkår i Sovjetunionen, den første stat som satte seg fore å bygge et rikt og lykkelig samfunn på grunnlag av den vitenskapelige sosialismens prinsipper. Forsøket gikk bare sånn noenlunde; folk fikk langt fra det de ble lovet. Menneskene som led under eksperimentet, forsvarte seg som best de kunne, stort sett ved hjelp av infame vittigheter og annet som fremkalte latter, en like velkjent som rasjonell strategi i møtet med totalitær undertrykkelse. Bare slik klarte man å holde det traurige på armlengdes avstand.

Dynamikken i den offisielle sovjetiske løgnaktigheten manifesterte seg på tusen måter, ikke minst ved at makthaverne stadig omskrev historien for derigjennom å sette sin dagsaktuelle politikk i mer flatterende lys. Så langt gikk de at bilder ble systematisk retusjert og artikler og bøker fjernet dersom de inneholdt rosende omtale av noen som var havnet i unåde. Man endret og omskrev altså stoff som var blitt til mens de nyslåtte «forræderne» og «folkefiendene» ennå nøt tillit og popularitet innen det allmektige kommunistpartiets ledelse. Hvem som deretter stod for tur, som neste gang kunne bli rammet, visste ingen. På andre områder hadde den opplyste allmennhet likevel en rimelig bra idé om hvordan fremtiden ville bli – dette kunne man ekstrapolere seg til via kunnskap om tekniske nyvinninger samtidig som man visste at partiskrytet fortsatt og alltid ville skjønnmale virkeligheten – mens man derimot aldri kunne være sikker på hvordan fortiden ville nytolkes. Gårsdagens høyt oppsatte kunne i morgen vise seg å ha vært verre enn verst, skyldige i at alle de fine planene ikke ble oppfylt og at tilværelsen følgelig slett ikke ble rosenrød.

Jeg kom i tanker om denne spesielle formen for historieomskriving da jeg leste artikkelen «Trygghetsalarm på jobb – på biblioteket.»Helsingborgs bibliotek var ingen trygg arbeidsplass lenger, gikk det frem, hvorfor tiltak var truffet for å beskytte personalet til tross for at selve sjefsbibliotekaren overfor offentligheten nedtonet farene og forklarte situasjonen på sedvanlig svensk-korrekt maner: «Här möts många olika människor på en liten yta så det är klart att det uppstår friktioner men så har det alltid varit.» Som Skaug like presist som relevant påpekte: Det er blitt typisk for europeiske samfunn å fordreie fortiden for å slippe å bli forlegne på nåtidens vegne.

Det var aldri nødvendig med profesjonelle vakter på biblioteket før i tiden, som det heller ikke fantes slike behov på sykehus, fødestuer, trygdekontor eller under brannutrykning. Samfunnsstoda er på flere områder forandret og forverret, det er den ublide sannhet, til tross for at skjønnmalende apologeter av alle de slag gjør sitt beste for å forvrenge bildet av nåtiden ved å retusjere relieffet, altså historien. Biblioteksjefens lett gjennomskuelige forsøk på historieforfalskning føyer seg inn i en lang og lite ærerik tradisjon, en fuskevane som ingenlunde er begrenset til Sovjetunionen og lignende samfunn, eller til Sverige, men som påtreffes også i vår midte, i Norge. Noen eksempler kan være oppklarende.

Det faller naturlig å begynne med den norske krigshistorien, eller snarere med hvordan den etter hvert ble som den ble. Når vi som stat og folk var skammelig uforberedte på det som skjedde 9. april 1940, så var dette til tross for tallrike advarsler om hva som var i kjømda. Felttoget i Norge de neste to månedene var dessuten en komplett fiasko sett fra norsk side, om enn med noen få og bemerkelsesverdige unntak. Under den påfølgende okkupasjonen var det videre slett ikke så at de aller fleste ydet motstand mot tyskerne, noen til og med aktiv sådan, slik den offisielle fortellingen har skapt bilde av; nei, nordmenn flest satt på gjerdet og gjorde ingen ting før det hele var over. Hvis uttrykket «look to Norway» hadde noen reell betydning overhodet, så burde det være som avskrekkende eksempel, for vår innsats (handelsflåtens krig utgjorde et strålende unntak!) var heller pinlig. Etterpå omskrev vi imidlertid historien slik vi ennå gjør det (filmene om Max Manus og Jan Baalsrud er moderne eksempler), og da blir det hele selvsagt seende bedre ut. 

Siden vi holder på med andre verdenskrig: Hva kjempet soldatene fra de ulike allierte statene for dengang? Ulike ting, naturligvis, men étt moment gikk igjen: Man kjempet for sine respektive fedreland enten det gjaldt Sovjetunionen, Storbritannia, USA eller de mange små deltagerne. Man kjempet ikke primært for demokrati, alminnelige menneskerettigheter eller andre moderne flaggsaker, men for hjemlandet, nasjonen. Også av denne grunn har det etter århundreskiftet kommet til flere ugreie sammenstøt mellom gamle norske motstandsmenn og dem som målbærer moderne politiske én verden-teorier (Erik Gjems-Onstad og Jan Høeg er eksempler), for de førstnevnte erfarte at det de hadde kjempet for, nå var skjøvet til side og erstattet av noe helt annet som aldri var viktig mens det virkelig kostet å slåss mot nazismen. Motivbildet for de stridende er omskrevet, forandret til det ugjenkjennelige, og dette har neppe skjedd ubevisst.

Feiringen av vår grunnlovsdag, 17. mai, bærer et lignende, men enda tydeligere, preg av at man endrer historien for å tekkes den nye tids favorittenkemåter. Hvert år når jeg står i flokken utenfor vår lokale skole og hører på taler av rektor og en av sjuendeklassingene, så er det samme grauten som kommer: De takker for at vi lever i et demokrati der alle er like mye verdt, samt for at vårt samfunn er inkluderende, tolerant og ser til at universelle menneskerettigheter regulerer forholdet menneskene imellom. Ord som «gjestfritt» og «raust» går typisk igjen i beskrivelsen av hva vi feirer. Derimot hører man mindre om at vi er et «fritt, udelelig og uavhendelig rike.» Kort sagt: Det spesifikke ved akkurat Norge og vår nasjons historiske reise forblir unevnt mens likhetene med alle andre betones. I beste fall er dette et tankeløst misbruk av nasjonaldagen, i verste fall er det bevisst propaganda.

Man kunne anføre et utall andre eksempler på mer eller mindre det samme; fortiden omskrives slik at nåtidens beslutninger og politikk fortoner seg klokere og mer forståelige enn tilfellet ville vært dersom tolkningsrammene ikke ble «tilrettelagt» så omsorgsfullt som de blir. Folk flest «hjelpes frem» til det rette synet hvilket er nødvendig om makthaverne skal kunne fortsette sitt spill. La meg bare nevne to ytterligere områder der det er vanskelig å tro annet enn at sminkingen utføres med vitende og vilje: Hva presentasjonen av immigrasjonsdata angår (ikke minst Christian Skaug har på document.no innlagt seg betydelige fortjenester ved til stadighet å gå SSB-påstander etter i sømmene) og når det gjelder forskjønnet kriminalstatistikk (en flott gjennomgang av norske og «norske» drapstall ble nylig publisert av Nina Hjerpset-Østlie på rights.no). 

Hva kan alminnelige mennesker gjøre med dette? Jo, litt kan vi bidra med for vår egen skyld, men sannelig kan vi også gjøre en hel del for andre. Ikke minst viktig er at Ola og Kari Nordmann kaster av seg sin historisk betingete, tillitsfulle naivitet og slutter å være like godtroende overfor NRK, SSB og hundre andre kunnskapskilder som de gjennom alle år har vært. I stedet må de venne seg til å tenke etter om det virkelig holder vann, det de får servert. Noen ganger er det sant, naturligvis, det de store mediene melder, jeg sier ikke at man skal mistro alt, men gjennomgående har altså nordmenn vært alt for blåøyd godtroende overfor «øvrigheta.» Dette må vi rett og slett legge av oss. Det kler ikke noen å la seg lure omatt og omattatte.

Et godt utgangspunkt – nå kommer vi inn på vår rolle overfor andre – er å legge til grunn for meningsdannelse bare slikt som vi faktisk selv vet er sant, typisk fordi vi har levd en stund og med egne øyne sett hva som skjedde den gang for lenge siden. Det skal mer til å hevde en usannhet for dem som nå måtte ha politisk interesse av slikt, hvis de erfarer at flere med selvsett kunnskap om saken, motsier påstanden. Her spiller erfaring en uomtvistelig og avgjørende rolle, og gamle mennesker har nå engang i samsvar med tidens og naturens logikk mer av akkurat dette enn tilfellet er for ungsauer. Med andre ord: Si fra om hvordan dette eller hint var «den gang da» når forvrengninger av historien fremholdes som selvsagte sannheter; ofte er det ikke mer som skal til for at de unge begynner å tenke over om det rent faktisk holder stikk, det de er blitt fortalt på skolen og andre steder. Selvsagt behøver man ikke å gå plagsomt besserwissende til verks, hverken i familiekretsen eller andre steder, for ingen generasjon har monopol på å tolke sin egen samtid, men selv ungdommer innser stundom at iblant vet de gamle best. Tidsvitner kan bidra med mye, men de må våge å løfte opp røsten og delgi andre sine erfaringer.

Naturligvis er det ikke alltid hverken enkelt eller takknemlig å fremme alternative syn på et gitt sakskompleks overfor noen som «vet alt.» Det er tankevekkende og ikke så lite fryktinngytende at selve ordet «vitner» på gresk er «martyres;» sistnevnte har jo på vårt språk utviklet et litt annet meningsinnhold med tiden. Å være tidsvitne og minne Makta om ubehagelige sannheter kan medføre både ubehag og fare. Dette er man tvunget til å forholde seg til, for igjen: Det lønner seg ikke å være naiv. Selv har jeg blant annet valgt å skrive pseudonymt, mens andre velger andre løsninger. Flere taler «Roma midt imot» med blottet bryst og uten å legge bånd på seg.

Enhver får finne sin egen vei. Mitt hovedpoeng er at vi alle kan bidra med noe for å korrigere virkelighetsbildet skapt av dem som har interesse av å fortegne fortiden for derved å fremme sitt eget politiske syn. Vær så snill ikke å la dem slippe unna med løgnaktigheter. Alle kan yde sitt, jeg gjentar det enda en gang, uansett hvor lite det kan synes, og alle monner drar. Av mange små skjerver kan formuer oppstå, bekker små kan bli til en stor å og en liten sannhet servert på rett måte kan bidra til å knuse selv de mest pompøse vrangforestillinger.

Les også

-
-
-
-
-