Kommentar

Lurer du iblant på hvorfor du havner i opposisjon til dem som har makten? Jeg tenker ofte på saken for egen del, og innimellom blir jeg både kei og lei over ikke oftere å kunne akseptere som sant og akseptabelt det flertallet rundt meg finner er selvsagt, både i det nære yrkeslivet og på den store verdensscenen. Det ville vært både enklere og hyggeligere om jeg hadde vært mer føyelig, det ville gitt en følelse av samhold og enighet som nå ofte mangler. Hvorfor er det slik, spør jeg meg selv, er det kanskje så at jeg har en eller annen grunnleggende karakterdefekt som leder til underutviklet aksepteringsevne? Jeg synes jo ikke selv at jeg er spesielt kranglevoren – ikke mer enn mange andre, iallfall – så hva er det?

Om det rettmessig bør kalles en defekt, tror jeg vel ikke, men at et karaktertrekk disponerende for uenighet med flertallssynet finnes der nede i sjeledypet et sted, det har jeg kommet til at faktisk er den rimeligste forklaringen. Man kan for enkelhets skyld kalle det et slags «kjettergen,» dog uten at man skal bli altfor naturvitenskapelig hva gjelder hvordan man ser dette «genet» for seg på DNA-nivå.

Det virker videre åpenbart at uansett hva ”kjettergenet” måtte bestå av, så er det ingen ny mutasjon i menneskenes historie, for det fantes godt om dissidenter av alle de slag også før i tiden. Av dette slutter jeg at ”genet” kanskje har vært forbundet med i alle fall noen seleksjonsmessig gunstige egenskaper, hvilke de nå måtte være. Men la dette ligge for øyeblikket, la oss i stedet se på noen eksempler som illustrerer den type adferd vi her snakker om. Det finnes som antydet et enormt tilfang av slike beretninger, så vi får nøye oss med enkelte utvalgte smaksprøver.

Kjetter er opprinnelig et religiøst ord for en som ikke holder seg til den rette lære, hvilket i praksis vil si at personen er uenig med dem som har makten og følgelig bestemmer over rett og galt. I tillegg gjelder at kjetteren ikke holder tyst med sin uenighet, men lufter den. Selv om jeg her velger å operere med det man skulle kunne kalle et ”utvidet kjetterbegrep” som inkluderer all tung opposisjonsvirksomhet, altså også verdslig sådan, så er det avgjort rimelig å begynne med eksempler fra religionens område. Det første som da rinner meg i hu, er domsprofetene i Det gamle testamente som fortalte folket og makthaverne alt annet enn behagelige sannheter i tiden forut for bortførelsen til Babylon rundt 600 år før Kristi fødsel. Ikke ble de populære blant sine egne av det de sa, Amos og Jeremias og karene, men rett fikk de til slutt. Og i følge Skriften ville det gått langt bedre med Israels og Judeas folk enn det gjorde om de hadde hørt på advarslene.

Hele Det nye testamente kan man se på som en kjetterhistorie dersom man velger å anlegge et slikt perspektiv, og da selvfølgelig relativt til jødedommen, i og med at Mesteren til slutt ble hovedpersonen i en ny verdensreligion. Før det var kommet så langt skulle man selvsagt opp mange riktig bratte bakker, for å si det forsiktig, men dette er så kjent stoff at jeg lar det ligge.

På denne siden av vår tidsregning finner vi et utall av klassiske kjetterkonflikter, ikke minst flere varianter av det som ga selve navnet til tematikken, nemlig den kristne kirkens (hvis ledende menn meget raskt fant seg til rette i rollen som makthavere, det skal de ha…) kamp mot katharene. Kathar er ordet som hos oss er blitt til kjetter, det er gresk og betyr «de rene.» Katharsis (skjærsilden der sjelens renselse i flammene finner sted) har samme rot og det har også kvinnenavnet Katarina i alle sine varianter. Katharene var gnostikere, tilhengere av en dualistisk trosretning sterk nok til å utfordre kirken i kampen om folks gunst gjennom flere hundre år og i store deler av landområdet rundt Middelhavet.

Dette er en side ved vår europeiske historie som står meg nært, så nå skal jeg vokte meg for ikke å fortape meg i alt for mange detaljer, men skjebnen til alle disse grupperingene fra Bogomilene på Balkan til Albigenserne i Languedoc (eller langue d’oc, altså området syd i Frankrike der man sa «oc,» ikke «oui,» når man mente «ja»! Enhver likhet med d’oc-ument er selvsagt tilfeldig, men jeg humrer når jeg ser den…) stemmer til stille ettertenksomhet. De sistnevnte kjetterne ble slaktet ned under første del av 1200-tallet i det såkalte Albigenser-korstoget. Et kjent sitat fra epoken er «Drep dem alle, la Gud finne de sine!» hvilket var ordren da man inntok byen Béziers og noen lengre ned i rekkene spurte hvordan man skulle kunne skjelne mellom de gode og rettferdige (altså katolikkene) og de onde frafalne (altså katharene). Mange senere kommandører har gjort Arnaud Amalrics ord til sine i møtet med både kjettere og andre fiender, dessverre.

La meg forlate de strikte religiøse heresiene og gli mer over mot nåtidens kjettervirksomhet, enten straffen er blitt utmålt av kirkens autoriteter eller andre maktpersoner. Jeg vil trekke fram to av vitenskapens «helgener» i så måte, og gjøre det ved hjelp av omtalen de fikk av en av mine litterære ungdomshelter. Forfatteren jeg da har i tankene er Jens Bjørneboe, selv en opposisjonell som glefset i alle retninger under sin tid, mens de to kjetterske vitenskapsmennene han skrev om er Giordano Bruno og Ignaz Semmelweis.

Bruno ble brent på inkvisisjonens bål på Blomstertorget i Roma år 1600. At han neppe var noen enkel mann å ha med å gjøre, antydes av det faktum at han skaffet seg et betydelig antall mektige fiender. Han begynte som katolsk prest, men maktet til sist å bli utstøtt og fordømt av både katolikker, lutheranere og kalvinister. Bruno var en fremtredende vitenskapsmann og det er i dette perspektivet de aller fleste i vår tid velger å se hans martyrium, altså som en gjentagelse av Socrates’ død bare to tusen år senere. Men Bruno var i tillegg, som mange av renessansefilosofene, ikke minst astronomen Johannes Kepler, også magiker, tilhenger av Hermes Trismegistos’ lære som han var. Mye tyder på at det var dette som var særlig uspiselig for kirkens maktmenn.

Bjørneboes skarpe penn uttrykte det han mente om sannhetsvitner som Bruno på den ene siden, menn som sto for det de trodde på og ikke var villige til å gi etter for maktens og massens trykk, og andre som er mer opptatt av å nikke når ordene og ordrene kommer ovenfra. Forfatteren introduserer en fiktiv cand psychol Hansen som prøver å tale kjetteren til rette: «Skjønner De ikke at De er helt i utakt med Deres tid, mann? De forstår vel at De må kunne gi litt etter for bedre å komme i harmoni med det samfunn De lever i?” Sitatet er gjengitt etter hukommelsen og er sikkert ikke ordrett – trolig er det fra ”Norge, mitt Norge” eller en annen av Bjørneboes uforlignelige samfunnsrefsende antologier; bøkene er forsvunnet i en av mange flyttinger og jeg får ikke lett kontrollert hvor det stammer fra – men det gir uansett klart uttrykk for forfatterens grunnsyn: Det er menn som Bruno som står på den rette siden, ikke de utallige konsensus-orienterte cand psychol Hansener hvis bidrag til fremskrittet og sannheten er null bikkende mot negativt.

Ignaz Semmelweis het den unge, ungarske legen som midt på 1800-tallet oppdaget at man kunne forebygge barselfeber, en ofte dødelig bakteriell infeksjon som typisk rammet kvinner som nettopp hadde født, ved at legene vasket hendene i klorkalk etter at de hadde vært på disseksjonssalen og før de undersøkte de fødende. Reaksjonen fra samtidens førende medisinske autoriteter overfor oppkomlingen var foraktfull og hatsk, beskrevet av Bjørneboe med sedvanlig enøyd styrke i skuespillet bærende legens navn. Semmelweis ble sosialt utstøtt og gjennomled et nervøst sammenbrudd som følge av alt han ble utsatt for, men det var HAN som hadde rett. Til sist FIKK han rett også, om enn først etter sin død. Det er hans navn som huskes i dag, ikke de maktpersoner som nektet å akseptere forskningsfakta i kampen om rett og galt.

Før jeg avslutter eksemplene på mer eller mindre religiøse, mer eller mindre vitenskapelige kjettere som har kjempet fram sannhet, innsikt og økt erkjennelse i vårt samfunn, er det rimelig også å nevne Salman Rushdie og skjebnen han fikk etter å ha skrevet ”Sataniske vers.” Historien tør være så velkjent for document.nos lesere at det ikke er nødvendig å dvele ved detaljene. Sett i retrospekt virker det sannsynlig at dødsdommen (fatwaen) mot Rushdie og hvordan denne ble mottatt vil komme til å fremstå som en merkepel i den nye omgangen av sivilisasjonsstrid mellom islam og Vesten som nå er rullet i gang. Mange fikk gjennom hendelsen øynene opp for at islam ikke var et likegyldig randfenomen av minimal betydning for den sekulære, moderne verden, og enda langt flere av oss burde ha skjønt det samme. Både mot andre religioner og, enda mer, mot apostater (frafalne) som Rushdie fremstår islam og mange muslimer med en aggresjon og et krav om underkastelse som er skremmende for sekulære mennesker. At man fremdeles i norsk offentlighet – fra Kongen og statsministeren og nedover – fortsetter å fremholde at alle de store religionene egentlig er varianter av det samme godhetens budskap, reflekterer en strutsementalitet som våre etterkommere kan komme til å måtte betale dyrt for.

La meg avslutte streiftoget gjennom rekken av kjente kjettere og deres skjebne med en litterær sådan som har en egen hedersplass i nordmenns hjerter, nemlig ”Kjerringa mot strømmen.” Den trassige som ikke vil følge tidens hovedretning, men som til makthavernes fortvilelse velger sin egen vei, er blitt et kjært symbol. Fortellingen om henne finnes dels i eventyrform – et sikkert tegn på at den reflekterer gammel og beprøvet innsikt – dels er den udødeliggjort av ordkunstneren André Bjerke, for øvrig før nevnte Bjørneboes fetter. Begge versjoner finnes tilgjengelig her. Diktversjonen slutter med følgende feiende flotte, typiske Bjerke-formulering: ”Hun er vår adel, hun er frihetsdrømmen hvis norske navn er: Kjerringa mot strømmen. Hun er av dem jeg gjerne skulle kjenne, det beste i oss er i slekt med henne.” Dette er ord som det gjør godt å lese i tider da frihet aktes lite.

Noen kjettere – enten de nå er primært religiøse, vitenskapelige eller politiske – har hatt rett og deres kamp mot løgn og forstillelse er i ettertid kronet med seier. For folk i min generasjon og med mine historisk-politiske interesser er det i sammenhengen særlig naturlig å tenke på dissidentene i Sovjetunionen og andre kommunistiske land. De var sanne helter i kampen mot en brutalt undertrykkende sekulær religion. Jeg er full av beundring for dem.

Andre kjettere har kjempet for feil sak. At man reiser seg mot overmakten, betyr ikke nødvendigvis at man har rett. Likeledes sier intensiteten av engasjementet lite eller ingenting om berettigelsen av det. Tvisynet skal man alltid ha med seg, også i den norske politiske virkeligheten anno 2013. Man kan selv ha feil, de andre kan ha rett; det er mulig. Uansett skal man vokte seg for å stille seg på såpekassen og gi hals i alle sammenhenger, i tide så vel som utide; den som alltid roper ulv, risikerer at ingen lytter. Men det kan også være motsatt, at de mange og mektige har feil mens representantene for en hundset opposisjon sier sannheten.

Risikoen for at den uenige ender opp som kverulant eller endog rettshavarist, finnes. Vi har godt om eksempler på slike i norsk moderne historie. Faren for systematisk unnfallenhet er likevel langt større, synes det meg. Det norske samfunn er ikke preget av hverken stor frimodighet eller civilcourage.

Man får selv velge sine kriger og, i dem, hvilke slag man vil utkjempe. Når og hvis vi velger striden, skal vi vite at mange ærlige og sannhetssøkende uenige mennesker, kjettere av beste kvalitet, har gått opp veien før oss. Det forplikter å ha så mye fint å slektes på, slike forbilder å lære av.