Jens Bjørneboe var min ungdoms yndlingsforfatter. I en av hans essaysamlinger finnes gjengitt en fiktiv samtale mellom Giordano Bruno – en av vitenskapens største martyrer og helgener; han døde på bålet i 1600 fordi han ikke ville rette seg etter kirkens pålegg om hva man hadde lov å mene og si om fysikkens sannheter – og en like fiktiv som geskjeftig cand.psychol. Hansen som prøvde å snakke den viljesterke sannhetssøkeren til rette. Tatt etter minnet var Hansens poeng at Bruno var alvorlig mistilpasset, faktisk fullstendig ute av stand til å fungere adekvat innenfor samtidens erkjennelsesrammer. Og skulle ikke da en norskutdannet psykolog, kanskje dessuten med flere vekttall i konfliktteori, om slikt fantes allerede på Bjørneboes tid, gjøre sitt ytterste for å snakke stabeisen til rette?

Man kan si mye som er mindre flatterende om Bjørneboe og sikkert en del om Bruno også – det er godt mulig at ingen av dem ville vært gode samarbeidspartnere i hverken professorkollegiet eller den lokale velforeningen –, men samtidig er det ikke til å stikke under stol at begge har hatt vesentlig større «impact» (et av de «viktigste» ordene innen akademisk klatring og dessuten – bokstavelig talt, i parentes bemerket – et jeg misliker dypt og inderlig) enn konfliktløser Hansen. Selvsagt kan man ikke opptre med piggene ut og avskrudde sosiale antenner i alle sammenhenger, selv jeg skjønner såpass, men samtidig er det avgjørende at jaget etter konsensus ikke alltid får bestemme grensene for den aksepterte samtalen innen offentligheten, i hvert fall ikke dersom samfunnet påstår seg å være liberalt. Det har nemlig hendt mer enn én gang i vår felles historie at den som hevdet avvikende synspunkter – vi har alt nevnt Bruno innen vitenskapen, og selv om vi dessuten, for godt mål, også slenger innpå enn viss Martin Luther fra religionens verden, ville vi fortsatt ha på lager et nærmest uendelig antall sannhetsvitner som denne gang får forbli anonyme –, likevel til sist gikk av med seieren i kampen om hva som finnes og ikke finnes innen vår felles virkelighet. Noen ganger skjedde dette mens personen selv fremdeles var i live, men andre ganger løyet motstanden først etter at den uenige var gått ut av tiden. Hvor kommer denne voldsomme streben etter enighet fra? Har den blitt mer eller mindre fremtredende med årene?

For å ta det siste først: Slik jeg har erfart utviklingen i mitt hjemland, så er kravet om enighet innen offentligheten (i hvert fall mellom dem som forventer å bli betraktet som gode, altså mennesker med hjertelag for andre enn seg selv og sine) blitt sterkere og sterkere, om enn med betydelig variasjon mellom saksfeltene. På noen områder (ikke minst innen det danskene kaller udlændingepolitikken) er frihetsgraden større nå enn mot slutten av forrige årtusen, men hva gjelder slikt som kjønnsidentitet og kampen for at ingen skal kjenne seg krenket, så er aksepten for andre meninger enn de offisielt bejublete skrumpet alvorlig inn. Du kan fort miste jobben i Norge om du er lærer eller lignende og uttaler deg kritisk om eksempelvis pride-bevegelsens påståtte velsignelse, og samme meningstvang gjør seg gjeldende tilnærmet rund baut. Vi kan trygt gå ut fra at ikke alle digniteter som går i tog og gjør seg til med flaggvifting, dans og annen «spontan glede» fordi de liksom skal hylle «alles rett til å elske alle», gjør seg til med lett hjerte. Men de har lært å tilpasse seg, for derigjennom å øke sin sosiale suksess. Ivrig og lydig følger de rådene fra Hansens nåtidige kolleger og andre tidsåndsryttere, om at det er slik gode samfunnsmennesker skal opptre.

Alt i alt og ganske særlig dersom vi ser norsk konsensus-praksis i relasjon til hvordan man formelt hyller mangfold i samfunnet (dette skulle vel i teorien også inkludere hva folk mener, skulle det ikke?), så er det bemerkelsesverdig hvor massivt trykket er om å oppnå enighet innad i folket og støtte til den politiske konsensus utviklet innen triangelet Løvebakken–Akersgata–Marienlyst. Kravet kjennes bestemt sterkere i dag enn tilfellet var for et halvt århundre siden, hvilket leder til spørsmålene: Hvorfor har dette skjedd? Hva er grunnene?

Helt sikkert er de mange, men et par overordnede kan trekkes frem som særlig interessante. Avstanden til den fysisk-praktiske verden er så stor at de aldri vil kunne oppnå status som årsaker i noen kausalitetskjede; vi har her å gjøre med eksklusivt menneskeskapte fenomener. 

Uviljen mot å aksle personlig ansvar, endog redselen for å gjøre det, er et utpreget trekk ved ikke bare den internasjonale Fagre Nye Verden, men også Det Nye Norge. I stedet later man som om kollektivt ansvar kan gjøres gjeldende overalt. I riktig gamle dager, sånn omtrent rundt andre verdenskrig, var situasjonen annerledes skarp, og man hadde ikke samme virkelighetsfjerne forhold til plikt og ansvar. Harry S. Truman, den lavmælte mannen som i 1945 overtok presidentembetet i USA etter giganten Franklin D. Roosevelts bortgang, hadde på sitt arbeidsbord et skilt med påskriften «The buck stops here». Han, arvtageren etter Presidenten med stor P, kunne ikke sende ansvaret videre, var budskapet, selv om man også den gang meget vel kjente til at ansvarsfraskrivelse var en tradisjonsrik og hyppig brukt metode innen politikken. Holdningen «the Man on Top» signaliserte gjennom skiltteksten, fremkalte respekt i en befolkning preget av krigens nødvendighetskrav. Siden har det blitt så som så med etterlevelsen av dette vi kunne kalt Trumans ansvarsprinsipp. Ikke alle steder er det like lett for den øverste sjefen å «ta ansvaret ved å bli sittende» når noe går alvorlig galt, for å låne en formulering fra norsk samtidshistorie. Uansett: Selv om uviljen mot å aksle personlig ansvar nok kan ha mange grunner, er tilbedelsen av kollektivt lederskap utvilsomt én av dem.

Også viktig for det stadig sterkere suget etter å oppnå konsensus – i det minste formelt, men helst også reelt – er vanskene vår tids mennesker har for å leve med uenighet, særlig kronisk sådan, og ganske spesielt uenighet som er uttalt nok til å defineres som et uløst problem. Mantraet later til å være at «noe er galt, og det må vi (altså velmenende, gode mennesker, ikke minst nordmenn) rette på!» Dels er holdningen enda en tidsriktig manifestasjon av vår mest arketypiske synd, hybris, men den reflekterer også nåtidsmenneskenes manglende vilje, evne og mot – kort sagt stamina – til å leve med uløste spenninger. De fleste tror at alt er løsbart, og dét til og med kvikt, bare sosialpsykologiske tiltak (dialog, dialog, dialog!) settes inn, støttet av nyvunnen norsk kunnskap innen konfliktteori, om nødvendig i prosesser godt smurt av velviljens oljemillioner. 

Men så enkel er ikke verden, og før eller siden vil også medlemmene av dagens samfunnselite komme til å få lære dette på kroppen. Ikke bare har selvstendige mennesker rett til å være uenige med dem, men på noen områder vil til og med dét skje at de uenige – dissidentene – kommer til å nå frem med sitt syn. De som i dag sitter med makten, vil ikke for evig beholde sin posisjon, for forandring ligger nå engang i tingenes natur.

Du kan ikke lure hele befolkningen hele tiden; selv ikke moderne psykologi i tett samarbeid med ditto kommunikasjonsteknologi muliggjør et slikt politisk karstykke. Så gjenstår det å se hvilke av vår tids bløffer og manipulasjoner som blir avkledd, samt hvilke avsløringer som bringer konsekvenser med seg for dem som spant og spinner historien for å lulle folk flest inn i falsk enighet. Historisk erfaring har vist at jo mer «øvrigheta» presser på for å tvinge gjenstridige borgere til å gå i takt, desto oftere oppstår uro i flokken. Skepsis er nå økende hos tenkende mennesker (det nettopp skrevne er en bevisst tautologi, for den egentlige betydningen av skepsis er nettopp tenkning, intet mindre), og før eller senere kommer dette til å medføre praktisk-politiske konsekvenser. Hvilke nåværende eller fremtidige organisatoriske grupperinger som vil vite å kapitalisere på folkets gryende misnøye, er ennå uklart. 

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.