Kommentar

William Klein: Horn & Hardart, Lexington Avenue (1954-55)

I Leonard Cohens «Democracy»- en av hans få sanger som jeg er bare middels begeistret for, for øvrig – finnes tekstlinjen «It’s coming to America first.» Påstanden vekker gjenklang hos oss tilårskomne for vi har opplevd samme sak gang etter gang; nye ord, ting og tankemåter oppstår eller slår gjennom i USA først, for siden å spre seg til også vårt land enten de er verdifulle eller ikke.

Det jeg har i tankene i vår aktuelle sammenheng er Jonas Gahr Støres identifisering på et Ap-møte for en måneds tid siden av «uanstendighetens utmarker» som stedet hvor Listhaug-typiske, onde tanker hadde sitt utspring. Et lignende ord eller begrep slo oss med kraft under presidentvalgkampen i USA høsten 2016.

Den store favoritten den gang hos alle de rettenkende innen amerikanske og norske medier, Hillary Clinton, tok under en tilstelning for rike medlemmer av LGBT-bevegelsen bladet fra munnen og omtalte sine meningsmotstandere som «deplorables» eller «begrædelige» som jeg oversatte det med. Noen år tidligere hadde vi forresten et beslektet eksempel fra England da sosialdemokraten Gordon Brown kalte en vanlig, bekymret Labour-kvinne for «that bigoted woman» etter at deres korte samtale var over og han trodde mikrofonen var avslått.

Men la oss holde oss til Norge og nåtiden: Vi som er motstandere av samfunnsheterogeniseringen, som ikke aksepterer at «flerkultur skal vi få enten vi liker det eller ikke,» men håper at Listhaug og FrP skal klare å snu utviklingen i en klokere retning, vi har nå fått Støres stempel i pannen: Vi er uanstendige, en utgruppe som rett nok må tolereres mens vi ennå lever, men hvis meninger absolutt ikke skal regnes med. Dertil er vi for forstokket i motstanden mot det nye, for lite innsiktsfulle i «hva som er best for oss alle.»

Og fremfor alt: Vi er for hatefulle når vi legger vekt på å påpeke hva konsekvensene har vært av politikernes handlinger i stedet for å fascineres av hvor vakkert deres nye løfter glinser.

Hva er det da som gjelder som «anstendig» i følge mediene, Hareide, Støre og en samlet politisk-etisk venstreside? Hva er det vi ikke har forstått, vi som trodde oss å være noenlunde bra mennesker med god peiling på hva folk flest oppfatter som alminnelig anstendighet, altså slikt som at man skal være ærlig, ikke tale usant for derigjennom å stille seg selv i ufortjent flatterende lys, ikke baktale noen eller forstille seg, men rakrygget stå for eget syn og egne meninger selv når det går en kule varmt?

Til oppramsingen kunne sikkert vært lagt mye mer, men sannheten er uansett at anstendige (ja, nettopp!) folk flest meget vel vet hvordan man skal oppføre seg, selv om de ikke snakker så høyt om saken. Gjelder det samme for de ovennevnte morallærerne? La oss ta for oss KrFs bannerfører først, han leder jo tross alt et selverklært kristelig parti som burde ha et spesielt avklart forhold til nettopp disse spørsmålene. Han, om noen, opptrer vel anstendig overfor andre? Jeg tillater meg å bli en smule emosjonell og personlig i gjennomgangen, og så får enhver bedømme praksis etter eget skjønn.

Fariséerne, Hareide, kjenner du så vel som alle vi andre som vokste opp med rikelig kristendomsundervisning, igjen som erkeeksempelet på utenpåklistret liksom-anstendighet. Når du under Listhaug-krisen til stadighet påpekte at du «tilga Listhaug, men ikke hadde tillit til henne,» så brukte du, enten du skjønte det eller ikke, fariséisk metode for å gjøre deg lekker overfor KrFs kjernevelgere og andre kristne: «Hør, den gode mannen evner å tilgi, så fint!»

Men hva i all verden var det du hadde å tilgi? Intet, det hele var et patetisk skuespill, hverken mer eller mindre. Og et godt råd for fremtiden fra en ikke-troende: Forskuttér vennligst aldri mer Vår Herres vurderinger av hva som representerer sann kristendom eller ikke, når du omtaler politiske meningsmotstandere! Det tilkommer hverken deg, meg, avisen Vårt Land eller andre å gjøre slikt, og spesielt støtende blir praksisen når den utøves av dem som så markant foregir å stå for nettopp kristne prinsipper.

Men la oss forlate Hareide og heller konsentrere oss om Jonas Gahr Støre siden det tross alt var han som særlig gjorde seg høy og mørk i omtalen av Listhaug. Er Ap-formannen selv uplettet når han så frikostig kaster sten på andre?

Da Støre skulle vise seg dominant overfor Solberg under siste valgkamp og bryskt avbrøt henne med ordene «nå må du høre på hva landets neste statsminister har å si,» oppførte han seg da høflig? Nei, han var uhøflig, etter mitt syn faktisk frekk inntil det uanstendige. Mønsteret gjentok seg flere ganger, så her var det ikke snakk om et enkelt uhell, at man i kampens hete forsnakket seg. Riktig grelt ble det hele da sannheten kom på bordet i form av valgresultatet: Støres karskhet innebar intet mindre enn en famøs selvovervurdering, for han og partiet viste seg å bli valgets klare tapere.

Skjønt kanskje kan man innvende at frekkhet ikke nødvendigvis reflekterer uanstendighet, iallfall om det ikke er del av noen adferdsmessig systematikk. Tenk da tilbake på følgende to episoder som ikke bare stiller alvorlige spørsmål ved mannens evne til å snakke sant, men også ved hans vilje til å stå opp for frihet og anstendighet, mot ufrihet, falskhet og tvang. 

Den første var Støres opptreden under karikaturstriden  der han ikke unnså seg for å tildele redaktør Selbekk rollen som offerlam, en «expendable» som kunne skyves ut og bort for å stilne muslimenes vrede. Det han da gjorde var uanstendig i tillegg til å være ryggesløst og feigt, intet mindre. At en mann som har opptrådt på denne måten, utpekes til leder av Arbeiderpartiet, sier sitt. Han kan umulig ha vår tillit når det gjelder Norges forhold til arabiske og andre muslimske land.

Dette blir desto tydeligere om man minnes hvordan selvsamme Støre i sin tid forsøkte å manipulere sannheten da han ble tatt med anstendighetsbuksene nede etter å ha svart benektende på et TV2-spørsmål om han, utenriksministeren, hadde hatt samtaler med palestinske Hamas.

Slik kontakt med, og derved i hvert fall indirekte støtte til, terroristorganisasjoner er ikke hverken ansvarlig eller klok politikk, spesielt ikke når den foregår i regi av et fjernt, lite og sikkerhetspolitisk svakt lands regjering. Særlig anstendig er det ikke heller. Når han dertil snakket direkte usant om hva som hadde funnet sted, så er det enda sterkere ord enn uanstendig som byr seg frem som de mest naturlige når situasjonen skal beskrives.

Ytterligere eksempler kunne nevnes og dét i hopetall dersom også andre «gode menneskers» oppførsel og adferd på venstresiden i norsk politikk trekkes frem. Like fullt påberoper de seg å være anstendige mens vi som er kritiske til den rådende globaliseringen med dertil hørende heterogenisering av vårt fedreland, får høre at vi befolker «uanstendighetens utmark.» Hva gir Støre og disse andre rett til å slenge ut av seg slike karakteristikker av meningsmotstanderne?

Én ting og én ting alene, nemlig at de sitter med makten i det norske samfunnet, delvis politisk, men særlig innen NGO-sjiktet, mediene og akademia. «Deep state» finnes ikke bare i USA, men like mye hos oss; en krypende, nettverksbasert konsensus hvis innhold sjelden trenger å bli gjort eksplisitt, for innbyggerne har internalisert tenkemåten helt siden barnehagen og har siden fått etterfylling av booster-doser helt opp til master-nivå ved universitetene. I den store verden kalles en slik tankeramme for et «mind set» eller et paradigme. Vi som er Ibsens landsmenn, kan benytte termen Bøygen når vi beskriver motstand av denne typen.

Men som det heter på verdensspråket: «Might is not right;» at en mektig sier noe, gjør ikke nødvendigvis utsagnet sant. Hverken Støre, Hareide eller andre «gode mennesker» på den politisk-moralske venstresiden har rett til å tillegge Listhaug, Tybring-Gedde, Lurås, Rustad eller oss andre nedrige motiver for våre oppfatninger, ikke for vår motstand mot islam, ikke vår uvilje mot å skape et flerkulturelt Norge og heller ikke i tusen andre samfunnsspørsmål.

Ganske spesielt kan de ikke på hverken moralsk, juridisk eller politisk grunnlag kreve at vi skal la være å rette søkelyset mot konsekvensene av Arbeiderpartiets ukloke politikk, mot skadevirkningene for vårt fedreland som denne har innebåret.

At dette partiets ungdomsorganisasjon for sju år siden ble utsatt for massedrap av en selvutnevnt ridder justitiarius (sic; Breiviks språklige form var i sannhet på nivå med realismen i hans «tenkning») hvis tilregnelighet var ytterst omstridt, for å si det meget mildt, en påstått etterkommer etter Harald Hårfagre (eller var det Sigurd Jorsalfare?) som siden fant det for godt å skifte navn til Fjotolf Hansen, er selvfølgelig svært, svært trist, men dette faktum kan ikke tillates å hindre at det gis uttrykk for politisk uenighet.

Å anklage meningsmotstandere for uanstendighet og for å fremelske nye breivikinger gjennom høvisk fremført politisk argumentasjon, av målgruppen ofte kalt «hat til Arbeiderpartiet,» er rett og slett … uanstendig, intet mindre.

Forsøkene på å brunbeise den demokratiske politiske høyresiden som Listhaug, jeg og mange andre tilhører, er svinaktige i sin uanstendighet. Vi tillegges motiver vi ikke har, og det påstås kausallinker som er like logisk utilstrekkelige som etisk forvrøvlete. Sammenhenger oppstår ikke fordi Støre og andre sier at de eksisterer; de nevnte herrer og damer besitter heldigvis ingen exnihilerende evne trass i at de stundom legger for dagen et nesten gudeaktig selvbilde.

Jeg ser ikke én god grunn til at noen skal akseptere status som uanstendig bare fordi Støre, Hareide, Dagbladet, Vårt Land og alle deres medløpere påstår det. La etisk gjørmebryting være de nevntes foretrukne konkurranseform, selv vil jeg heller se til konsekvensene av politiske beslutninger enn bedømme sinnelaget hos de bestemmende når veivalg diskuteres og avgjøres.

Det er nesten blitt slik at venstresidens produsenter av kallenavn ikke kan innrømmes injurierende kraft lenger, så ofte og massivt har de skjelt ut meningsmotstanderne for å være «etisk tilbakestående» på den ene eller andre måten. Kanskje må vi til sist konkludere om dem som det i sin tid ble sagt om en gruppe av deres forgjengere, at de gjør sitt beste og «dette er deres unnskyldning så vel som deres dom.» Uansett kommer de før eller senere til å bli feid ut av maktens kontorer av et folk som ikke lenger aksepterer tillitsvalgte som kronisk skader eget land.

Jeg har et lønnlig håp om å få være til stede, i det minste i ånden, når så skjer. Den tvers igjennom uanstendige, ja, tølperaktige, behandlingen av Listhaug nylig kommer trolig til å påskynde prosessen. Nedrige gjerninger får iblant ganske andre konsekvenser enn det som ble forutsett.

 

 
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her