Kommentar

Mange fenomener, også sykdommer, opptrer mer eller mindre konstant opp gjennom menneskenes historie. Disse er våre nødvendige følgesvenner gitt at naturen og biologien er som de er. Andre viser betydelig frekvensvariasjon. Denne kan være reell, eller tidsånden ser til at mens det stundom anses opportunt å registrere nettopp disse hendelsene eller sykdommene og gi dem bestemte navn, så velger man andre ganger å overse dem eller de rubriseres på nye måter. Eksempelvis var kopper en vanlig sykdom i sin tid, men er det ikke lenger. Koppevirus er utryddet, derav frekvensnedgangen. En annen sjelden gjest i våre dager er hysterisk besvimelse og lammelse. For hundre år siden var dette vanlige fenomener, derimot, hyppige sykdommer som herr doktor Freud studerte og baserte sin neuroselære på. I hvilken grad frekvensnedgangen er virkelig eller reflekterer at samme grunnleggende sykdom nå finner andre manifestasjonsformer, kan diskuteres.

Fobier – sykelig angst for et eller annet – er også et tegn på nevrotisk lidelse slik fenomenet oppfattes både innen det klassisk freudianske forståelsesuniverset og ellers. Uansett hvordan man forklarer dem, så tyder de ikke på sunnhet. I senere år er fobier blitt vanlige igjen, men nå som politiske sykdommer, en type avvik som de litt eldre av oss husker best fra Sovjetunionen og andre totalitære stater der dissidenter ble brennemerket med slike merkelapper som ledd i statens maktutøvelse. Hva i vår tid er det jeg tenker på mer spesifikt? Jo, islamofobi, xenofobi og beslektede foreteelser som har én viktig fellesnevner: de beskriver avstandtagen fra viktige elementer i normsettet som preger Det Nye Norge, det flerkulturelle samfunnet som vesentlige samfunnsaktører fra kronprinsen og nedover (kanskje kongen med, her er jeg litt usikker) har bestemt skal omfattes med velvilje, og hvis utbredelse skal søkes fremmet på alle de måter. Jeg vil svært gjerne si litt mer om fenomenet, både hva dets værensstatus angår og hva gjelder utbredelsen og diagnostikken.

Parallelt med den betydelige fobiforekomsten i samtiden påstås det at vi omgis av et økende hat i vårt fedreland. Deler av hatet har nok alltid vært der, men det skal ha tiltatt i utbredelse så vel som intensitet. Særlig merkbart er det blitt på den nye arena der vår tids uvaskede masser fritt vræler ut sin mismøye, i følge De Fiine, altså på internett. Hatets retning og utspring skal være gjenkjennbare og bunne i de ovennevnte fobiene; bak står den ufjelge høyresiden mens det er kvinner, utlendinger, det akademisk-mediale Norge og – aller mest stemmende til vemod synes de bekymrede – selveste Arbeiderpartiet som rammes. Ikke minst har dette partis tidligere sekretær, valgvinner i hovedstaden Raymond Johansen, stått frem som diagnostiker cum terapeut og galant svinget ridderlansen mot de hatende, men sannelig er ikke retorikken blitt så allmenn at selv Høyres Erna Solberg gir sitt besyv med. De ulike gode menneskene, inklusive den forrige og den nåværende Ap-lederen, ynder å fremstille det som om de kjemper for å redusere høyreekstremistisk hat mot det de med betydelig frekkhet kaller norske verdier, mens det jeg og mange andre ser manifestert, er sterk uvilje mot Ap-staten man har omdannet og redusert vårt fedreland til, ikke mot Norge.

Det viktigste slagtreet som brukes i forsøkene på å diskredittere meninger til høyre for Høyre, og følgelig sekundært dem som måtte gi uttrykk for slike, er at man klistrer dem opp mot massemorderen Anders Behring Breivik. Man gjør ham så «normal» som mulig, så lik andre på høyresiden som det går an. Derved rammer man alle kritikere av det flerkulturelle Norge: Se, slike er dere innerst inne, dere er alle høyreekstremister og dette er den ytterste konsekvensen av deres meninger, av deres hat; Utøya-massakren er endestasjonen for uviljen og motstanden mot antirasistisk likhetsarbeid i den moderne globale landsbyen.

Ugjerningene 22. juli 2011 er et fantastisk våpen, og det brukes. Mange, ikke minst redaktør Rustad, har påpekt det dypt urimelige i Breivik-stemplingen, og jeg er enig. Men vær ikke i tvil, vi kommer til å måtte leve med den så lenge venstresynet på verden er hegemonisk i dette landet, og formodentlig også en stund etterpå.

Hva består så det angivelige hatet mot Arbeiderpartiet av? Jeg har jo selv skrevet ytterst kritisk om partiet og store deler av dets vesen og historie ved mer enn én anledning, så en viss introspektorisk innsikt i materien burde jeg besitte.

Etter min oppfatning bunner uviljen i uenighet og forakt mer enn i hat, og så får det nå være opp til hver enkelt om de vil tro meg eller ikke. Dessuten skal man huske at samtidens ramsalte karakteristikker av meningsmotstandere suser i begge eller alle retninger, slett ikke bare mot dem som befinner seg i Arbeiderpartiets favn eller nærmeste grenseland. La meg i sammenhengen trekke frem bare to eksempler på at tunge Ap-aktører har formulert seg på det man diplomatisk kan kalle en mindre lødig måte: Tidligere justisminister Anne Holt kalte sine meningsmotstandere på nettet for «grums» og «kakerlakker.» Det er ikke urimelig å rubrisere karakteristikken som hatefull. Stabssjef for Oslo Arbeiderparti, Silje Grytten, smelte for ikke lenge siden til overfor Nettavisen med følgende advarsel angående «hatprat på nett»:

«Hvorfor er alle saker åpne for rasistkommentarfeltet? De fleste folk i Norge tilhører ikke denne urnorske trollhaugen, men samtlige kommentarfelt gjør det. Kan de ikke heller ta en del av denne dritten på de lukkede hatkos-klubbene sine og la oss andre være i fred. Dette er bare søppel i den offentlige debatten som ikke gjør noen klokere, det gir ingen verdi, men skaper bare grums, vemmelse og sårer mange. Hva er poenget med dette Nettavisen og Gunnar Stavrum?»

Tro endelig ikke at denne type språk er begrenset til folk med partiboka i orden; for ikke lenge siden begikk også et sentralstyremedlem i Venstre, Rebekka Borsch, en kronikk i Dagbladet som vi enkle menn fra landet kunne fristes til å kalle et skatologisk potpurri i mangel på noe mer velvillig. Under tittelen «Sprer den høyrepopulistiske, nedrige møkka si over landet» raste hun mot Fremskrittspartiets Per Sandberg. La meg nøye meg med å si at det var uvanlig kraftig kost.

I forlengelsen av ovenstående kom litt før valget en miljøpartist ut av det blokknøytrale skapet og erklærte i en Dagblad-artikkel – om bare på egne eller også på partiets vegne er uklart – at «Vi vil ikke ha Ernas Norge.» Ærlighet er forfriskende, men kan med rimelighet antas å invitere til toveis utveksling av meninger. Jeg tillater meg derfor å bruke «jeg vil ikke ha»-språk for å klargjøre for dette landets Raymond Johansen’er hva det er som ligger til grunn for det de oppfatter som hat og fobier:

Jeg vil ikke ha at dere endrer det Norge jeg kjente, vokste opp i og elsket til et flerkulturelt, rotløst samfunn uten stolthet over egen kultur og historie, og der det norske ikke lenger representerer den selvsagte normen for all vår tenkning og alle våre løsninger. Skjønner dere det, politikere i Ap og andre partier, dere som i klåfingrethet og med ønske om å være gode og fremskrittsvennlig internasjonale i all deres adferd har vært fødselshjelpere for omveltningene? Jeg, og vi, vil ikke ha endringene dere har tvunget frem! Vi synes dere ødelegger noe av det som er mest dyrebart for oss, altså det Grytten fedrelandsforaktende kalte «den urnorske trollhaugen,» noe av det som gjorde landet vårt stolt og gav det egenart i familien av nasjoner. Dette dreier seg ingenlunde om noen uvitenhetsredsel for andre kulturer eller andre samfunn – mange flerkulturmotstandere har betydelig personlig erfaring fra andre land – men vi vil ikke ha vårt Norge endret til noe ugjenkjennelig og ubestemmelig, til noe som ikke er norsk lenger.

Stunden er ikke her og nå inne til å argumentere for dette Norge først-synet; det er gjort mange ganger før og av mennesker med svært ulik analytisk kraft så vel som språklig formuleringsevne. Hos noen vil argumentasjonen eller meningsuttrykket være vel underbygd, hos andre mindre så; slik er det med alle standpunkter. Det maktpåliggende i sammenhengen er følgende: Slutt å late som om motstanden mot endring av Norge i flerkulturell retning er et utslag av vankunne, av kognitiv eller etisk sneverhet eller, hva fobi-stempelet indikerer, en sykelig holdning til samfunnsfenomener. Det er intet mindre enn simpelt å gi skinn av at politisk uenighet har sin bakgrunn i sinnslidelse, så hold opp med språkbruken som nettopp innebærer en slik anklage! Politisk meningsbrytning blir til sist umulig dersom ordvalget preges av en slik mangel på respekt for motstanderens ståsted, og det er vel ikke et slikt debattmessig sammenbrudd dere ønsker å fremkalle? I så fall følger man en politikk som åpner for gateslagsmål, som er neste trinn etter at meningsutveksling er blitt umuliggjort, og etter dette stadiet kan enda verre ting skje.

Min forakt for og uenighet med Arbeiderpartiet griper tilbake til partiets lange historie av uærlighet allerede under mellomkrigstiden, og etter krigen har man manifestert en enestående såkalt styringsvilje som snarere er maktbrynde. Dette har tiltrukket enda flere nyttepolitikere på alle nivåer enn det man finner i andre partier, slike som lever etter «what’s in it for me»-prinsippet, og man har da også vist betydelig vilje til å belønne de egne på ulike måter. Videre har partiet et kollektivistisk grunnsyn som medfører klientifisering av menneskene i samfunnet, samt en innskoling av ungdommen til å bli ytelsesmottakere og undersåtter snarere enn selvstendige borgere, hvilket er stikk i strid med min holdning til hvordan forholdet mellom enkeltmenneskene og staten bør være.

Det finnes tusen andre punkter der jeg og Arbeiderpartiet står på hver vår side i kampen om folks støtte og sjeler. Selvsagt vet jeg at deres syn har vunnet frem mens mitt har vært tapende i den grad tilslutningen ved valgene måler slikt. Dét er som det er, jeg kan og må leve med det, men jeg synes altså at det er i overkant stakkarslig å karakterisere meg og andre ideologiske meningsmotstandere som patologiske hatere, individer hvis meninger bør bekjempes med rose- og fakkeltog, mer SFO og andre pedagogiske tiltak for å få oss sosialisert inn i det nye Norge som takknemlige sosialdemokrater av «alle skal med»-typen.

Når dagens Ap-folk okker og veer seg over utidig språkbruk på nettet og andre steder, så minner de om tidligere tiders Høire-kvinner som ble fælne over at «arbeiderne bannet» i stedet for å tale pent. Slutt med sutringen og psykologiseringen, Raymond og andre, innrøm i stedet at meningene om hva som er riktig politisk kurs for fedrelandet, varierer, kanskje mer enn de har gjort på svært lenge. Du og dine kan ennå kjenne varmen av å ha vært politisk ledende gjennom lang tid, men det er ikke gitt at fremtiden blir som fortiden var.

La meg oppsummere: Det finnes ingen bølge av fobisk angst og hat, betegnelsene er utslag av propagandistisk hersketeknikk. Hadde man lagt for dagen den grunnleggende anstendighet det innebærer å behandle politiske motstandere som nettopp dét, uten å misbruke psykiatrien med nærliggende fagområder for å styrke egen maktstilling, så ville det renset luften. De stadige forsøkene på stigmatisering av annerledes tenkende er bare pinlige.

Les også

KOR rørande … -
Lys og mørke -
Politisk forakt -
Bedre eller verre? -
Nasjonalkonservativ -
Oss og dem -
Høyres prosentregning -
Tidsperspektiv -

Les også