Det mest ekstreme utslag av oikofobi, stedelig selvhat, har funnet sted i Portland, Oregon. Her fra demoen 21. juli. Foto: Noah Berger/AP/Scanpix
Hva er de dominerende karakteristika ved den politiske tidsånden? Flere, selvfølgelig, men overskriftens tre substantiver treffer etter min mening bra når hovedtrekk ved postmoderne vesteuropeiske og nordamerikanske samfunn skal rommes innen få ord.
Vi skal naturligvis komme nærmere inn på hvordan selvforakten eller selvhatet manifesterer seg, men jeg vil alt nå introdusere også et annet begrep for det samme fenomenet, nemlig Roger Scrutons oikofobi som er gresk for hatefull frykt-forakt rettet mot hjemstavnen, mot vår «heimlege strand». At aggresjonen og forakten i et samfunn ikke rettes utover, men mot oss selv og det som var vårt, er en biologisk og historisk sett like uvanlig som pussig foreteelse; fenomenet fortjener alt søkelys som kan rettes mot det.
Projisering er et begrep som særlig kjennes fra psykologisk-psykiatrisk litteratur. Ikke minst utgjorde det et viktig forklaringselement i freudianismens verktøykasse selv om fenomenet selvsagt var erkjent lenge før. Både Det nye testamente («å se flisen i nestens øye, men ikke bjelken i sitt eget») og Talmud inneholder gode eksempler med åpenbar overføringsverdi til nåtiden. Politisk interessant blir imidlertid hatet, forakten og beskyldningene når man innser at det ligger en retningsspesifikk systematikk bak. Nylig hadde Olav Drange Moen en gjennomgang av hvordan den norske politisk-mediale makteliten beskylder sine motstandere for akkurat det samme som de selv driver med, men da sentrert rundt konspirasjonsteorier. Den anbefales.
Hvem står for verst politisk forakt og hat i Norge? Å sammenligne ting ingen kan se enn si måle, blir fort en solipsistisk syssel der muligheten for å motbevise påstander knapt finnes. Slikt holder vi oss helst unna. Men når man kan se adferdskonsekvenser av følelsen, stiller saken seg annerledes, da har man tak i tegn som kan graderes og vurderes selv om hat-forakten eventuelt modereres av mer eller mindre selvkontroll. Er det venstresiden eller høyresiden (jeg vet, begrepene er smertefullt utdaterte, men la oss likevel enda en gang se gjennom fingrene med den manglende presisjonen) som reagerer med raseriutbrudd, eggkasting, brøling eller det som enda verre er i møtet med sine meningsmotstandere?
Jeg orker ikke å lage noen pseudovitenskapelig «måling» av fenomenet selv om jeg antagelig burde gjort nettopp dét gitt at jeg sang kvantifiseringens pris i avsnittet ovenfor, men enhver kan se inn i sin egen livs- og samfunnserfaring og der finne ut om de er enige i følgende: Det tydelige, ekstroverte, foraktfulle samfunnshatet i Vesten er mer utbredt blant dem som er mot høyresiden enn mot venstresiden. Med venstresiden menes her og nå globalistene, inklusive dem som anser at «fremmede er venner vi ennå ikke har møtt», eller på annet vis hengir seg til godhetssignalering som viser at de er «på parti med fremtiden»; dere vet meget godt hva jeg snakker om. Disse rettroende har lett for å brøle, demonstrere og lage offentlige opptøyer dersom noe skjer som de finner politisk forkastelig; aller mest i det store utlandet, men sannelig her hjemme også. Typiske medlemmer av høyresiden, derimot, er slike som mener at nasjonalstaten bør styrkes, ikke svekkes. De skriker ikke, kaster ikke egg på dem de ikke liker og sparker og slår hverken talere eller politibiler.
La meg ta et par tyrer ved hornene i forlengelse av påstanden ovenfor, nemlig morderne Behring Breivik og Manshaus: Er ikke disse to bevis for at høyreterror alltid er hovedtrusselen, ikke de påstått reaktive voldshandlingene fra antirasistene i Antifa med tilliggende herligheter? Nei, de er ikke dét; du finner knapt større motstand mot de to nevnte herrenes «intellektuelle (tangentene vrir seg i protest ved bruken av et slikt ord i en slik sammenheng) univers» enn det du gjør blant norske patrioter som er mot stortingspartienes globalisme og innvandringspolitikk, men like forbasket fungerer Behring Breivik og Manshaus som stråmenn venstresiden angriper når deres politiske motstandere skal svertes. Jeg gjentar: De nevnte mordernes ugjerninger hefter ikke ved ekte, staute nordmenns bestrebelser for å beskytte sin nasjon og sitt folk mot skadelig politikk. Jeg finner meg helt enkelt ikke lenger i å utsettes for slik ubegrunnet baksnakking på et ikke-eksisterende etisk-logisk grunnlag.
Det reelle hatet rettes altså mot en delvis fiktiv høyreside (jeg har ikke sett en nazist i Norge på flere tiår, har du?) fra «samfunnseliten» og deres gatekjempere i en aldeles strålende projisering som burde finne veien rett inn i lærebøkene: Hatet og forakten som antinasjonalistene kjenner mot nasjonalister (dere vet: de begrædelige fru Clinton strevde slik med, og vi enkle nordmenn innen «sammensuriet» fru Solberg har hatt som en klump rundt foten under sitt spenstige ritt mot et vellykket, fargerikt fellesskap), projiserer de over på oss. De later selv til å være ute av stand til å erkjenne sin forakt for annerledestenkende, sitt eget hat mot oss «som står i veien for fremskrittet». Isteden mener de at det er vår respons mot deres aktivisme som utgjør problemet, for hadde ikke vi sagt noe, så ville ikke integrasjonsproblemene, kriminalitetsproblemene og alt det andre problematiske ved flerkulturen vært der. Derfor strammes nå lovverket ytterligere inn (den nye §185 mot hatefull tale) og det lanseres handlingsplaner mot noe de kaller muslimhat. Kort sagt satses betydelige mengder både pæng og prestisje i kampen mot en påstått voksende rasistisk fare som truer det nye norske mangfoldet.
Stortingspartienes ønske om å endre Norge til et politisk korrekt, flerkulturelt samfunn later til å være selve hovedvisjonen for samfunnseliten i vårt land, og dét ganske uavhengig av om man bærer en H- eller en A-nål festet til jakkeslaget. At disse endringsvillige ikke skjønner forskjellen mellom en religiøs ideologi (eller ideologisk religion; bestem selv din foretrukne ordrekkefølge) og biologi i sin rasismedefinisjon, får vi antagelig bare leve med; de er ikke alene om å legge postmoderne «logikk» til grunn for virkelighetsforståelsen. Men disse er det som har makten og følgelig, i alle fall på Akersgate- og Marienlyst-nivå, bestemmer hvem som er de hatefulle og hvem ikke. De kjenner seg dessuten sikre på å vinne, for i deres verden bestemmes sannheten politisk. Der råder ingen tvil om at «Might is Right».
Men også denne politiske galskapen kommer til å ende opp på historiens skraphaug en gang. Fjolleriet vil måtte gi tapt, og da tar vettug vitenskap koblet med klokt bondevett over igjen. I mellomtiden får de bare fortsette å beskylde oss for uvilje og å «ganga so seint og so traatt» mot den politiske utopien de blendes av, samt kalle oss hatefulle og annet ufjelgt. Rent intellektuelt eier de ikke injurierende kraft.
Mer uforståelig enn projiseringen av eget hat over på meningsmotstanderne finner jeg den massive selvforakten og generelle oikofobien de ligger under for, de som strever så ivrig etter å endre nordmenns væremåte og tankesett samt fylle fedrelandet med innvandrere. La meg spesielt nevne tre gruppers jubel over å hjelpe en ny og fremmed religion, islam, inn i nordmenns hjerter, hjerner og skattekister: Hvordan i all verden kan det ha seg at kvinner, prester og folk med uvanlig kjønnslegning ser ut til å være særlig liberale i møtet med denne voldelige ørkentroen, så demonstrativt villige til å åpne sin favn, armkrok og pengepung for de nye skikkene og menneskene? Skjønner de intet av hva som foregår, hvilke farer de utsetter oss alle for, når og hvis Allah-tilbederne får samme makt her som de tidligere har oppnådd andre steder? Hvordan er det mulig å være så lite føre var i møtet med det ukjente, om ikke en selvdestruktiv tendens, et hat eller en forakt mot det egne, ligger til grunn?
Her har vi etter mitt ringe skjønn forlatt psykologien og den mentale projeksjonstegningen og kommet et godt stykke inn i psykiatrien. Ikke for mitt bare liv kan jeg forstå denne selvskadingen, ikke i et biologisk perspektiv og heller ikke i lys av det jeg har lært om tidligere kulturer som er gått under. At noe faller sammen som følge av nederlag mot sterkere makter, det er mulig å fatte, men bare å legge seg til å dø på grunn av selvforakt?
Andre har spurt meg og jeg har spurt andre hvordan mon slikt henger på greip, men i bunn og grunn står vi svarløse. Kanskje er forklaringen kognitiv, at det store flertallet rett og slett ikke skjønner hvilken galei man er havnet på, trass i alle advarsler og tegn i tiden på at det bærer galt av sted. Virkelighetsvegring er et kjent fenomen i ulike sammenhenger, også innen medisinen – man nekter å innse at et sykdomstegn er nettopp dét -, men neimen om jeg vet om fenomenet blir mer forståelig bare ved at det har fått et navn.
Man står sorgtung tilbake og lurer på hvorfor og hvordan folk kan være så tilsynelatende likeglade med sine etterkommeres skjebne. Jeg kan håpe at min dystre beskrivelse av tingenes tilstand og prognosen er grunnleggende feil, men dessverre tror jeg ikke at så er tilfellet.
Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her
