La oss begynne med to uttrykk jeg husker med glede fra barndommen. Begge har fått fornyet aktualitet, om enn på annet vis enn jeg kunne forestilt meg da jeg først hørte dem. Det første har av rimtekniske grunner språklig innlandspreg: «Dom som sier at dom er dumme, dom er dumme, dom!». Det andre lyder: «Den som først ble fisen var, han er fisens far!» Sistnevnte finnes også i andre varianter og på andre språk, i hvert fall engelsk, uten at dette betyr stort fra eller til. Ei heller er det viktig at ingen opphavsmann kan identifiseres bak de to kondensatene av folkelig visdom. Det som derimot er betydningsfullt, er at begge kan tolkes inn i samme forståelsesramme, nemlig den som overskriften antyder.

Man trenger ikke store erfaringsbakgrunnen for å ha opplevd at anklager om dumhet – samme hvordan vokallyden uttales eller skrives – fort kan antyde at den som fremmer påstanden, selv lider av underlødig tankeevne. Det andre uttrykket er ikke mindre reflektorisk tydelig: Påstanden om at noen har lettet sitt indre gasstrykk på sosialt uakseptabelt vis, er ofte det som på offentlig lurvespråk kalles «proaktiv»; man tar tyren ved hornene og kommer derved i forkant av eventuelle anklager. Ved å være den første til å gjøre oppmerksom på at noe ubehagelig og udannet har skjedd, rettes indirekte mistankens søkelys mot andre tilstedeværende, slik at en selv slipper unna. I begge situasjonene er projisering nøkkelordet.

Det var Sigmund Freud som stod for populariseringen av begrepet projeksjon eller projisering som en bærekraftig psykologisk forsvarsmekanisme i menneskers omgang med hverandre: Vi «tilskriver andre egne uakseptable følelser, impulser eller tanker, for eksempel ved å hevde at andre vil en vondt eller de legger hindringer i veien for oss, fremfor å godta eget sinne mot andre eller egen manglende evne til å gjennomføre noe». Ytterligere forenklet gjør vi, som de to nevnte munnhellene bærer bud om, vårt beste for å legge skylden på andre for defekter eller uakseptabel opptreden som egentlig finnes mest uttalt hos oss selv. 

Nå er det rett nok ifølge nåtidens vitenskapsfilosofi så som så med det erkjennelsesteoretiske fundamentet under psykoanalysen, men dette betyr ingenlunde at ikke flere av sankt Sigmunds knivskarpe beskrivelser av sjelelig underfundighet og duplisitet holder vann. Dét gjør de nemlig, og som indirekte bevis i sakens anledning (andre aksepterer ikke slik bevisførsel, men i mine artikler er den helt ok; noen privilegier skal en skribent tross alt ha i egne skrifter!) kan trekkes frem at store mengder innsiktsfull skjønnlitteratur har benyttet seg av nettopp psykoanalytisk tankegang og symbolbruk i forsøkene på å forstå «den menneskelige tilstand». Tilbøyeligheten til å skyve over på andre skyld man egentlig selv bærer, er såre menneskelig og har formodentlig funnets til alle tider; både før, mens og etter at Freud trasket seg gjennom livet langs Wiens gater.

Da er vi kommet over til nåtiden, for det var naturligvis politisk projeksjon i dagens Norge jeg egentlig ønsket å si noe om etter denne langdryge innledningen. Hva er samtidsprojeksjonens dominerende karakteristika, og hvordan er den av spesiell interesse for nettopp Document-lesere?

Et standardargument mot vår krets er at vi har plassert oss selv i et ekkokammer. Angivelig lukker vi ute andre perspektiver på virkeligheten enn dem som preger høyrepopulistiske miljøer: Vi er skeptiske til innvandring fra MENA og den afro-islamske verden for øvrig, vi var (og mange er fortsatt) enøyde i støtten til først Brexit og deretter den amerikanske Trump-ismen, kort sagt er vi sneversynte nasjonalister, i bunn og grunn historiske dinosaurer som nekter å leve i samsvar med menneskerettighetenes nåtidsfordringer til internasjonal solidaritet. Trolig er vi rasister også, forresten, i alle fall i den moderne betydningen av ordet, der man kan være rasist mot nærmest hva som helst, også om objektet ikke har den minste likhet med menneskelige raser slik biologien hittil har oppfattet dem. Summa summarum er vi alt annet enn vidsynte, ifølge kritikken, snarere det stikk motsatte.

Hvor stor andel av den norske medieverden utgjøres av såkalte alternative høyremedier som Document, Resett og noen få andre? Jeg vet ikke, men antar at vi står for langt mindre enn 1 %, i hvert fall om man legger til grunn størrelsen på økonomien mediebedriftene omsetter (NRK er naturligvis i denne sammenhengen kolossen fremfor noen, med sine mer enn 6 milliarder årlige budsjettkroner), og i denne typen balansekrav er størrelsen definitivt ikke betydningsløs. Dersom vi altså tar utgangspunkt i ressursene ulike medier rår over, hvilken av de to sidene skulle man forvente dekket begge/alle politiske perspektiver innen den politiske debatten, og dét på en noenlunde upartisk måte? Hovedstrømsmediene, naturligvis, mens de få og små opposisjonelle aktørene kun eksisterer fordi de store og statsstøttede ikke har brydd seg med eller maktet å reflektere alternative syn på virkeligheten vi alle lever i. For å konkretisere: Aftenposten har ikke oppstått som en respons på Document.no’s snevre perspektiv på norsk virkelighet; selv blinde iakttagere kan se at det motsatte er tilfellet.

Når dagens norske høyreopposisjonelle – vi som vil ha en moderat, kall det gjerne gammeldags, Norge først-politikk med samtidig stor personlig frihet og en innstilling hos politikerne som sier klart fra om at det norske folkets vel er deres primære anliggende, ikke høytflyvende drømmer om verdensfrelse mediert av Blindern-utdannede samfunnsøkonomer eller, enda verre, konfliktforskere – konsentrerer oss om å påpeke hva som er feilaktig i Stortingspartiets fremferd både ute og hjemme, ikke å fremlegge heldekkende budsjetter for en norsk totalpolitikk, så er dette en dyd av nødvendighet. Vi er ikke ideologi-drevne, men responderer på de andres feil, for det er de som har sittet i førersetet nærmest siden uminnelige tider. At vi da er «urimelig» opptatt av demografiske spørsmål og lignende, opphører å være urimelig straks man tar inn over seg den massive skjevhet i midler – støtte i form av både årsverk og penger – som står til rådighet for den rettroende norske politiske journalistikken. 

Vi i Document-kretsen (selv har jeg intet med redaksjonen å gjøre, men våger å formulere meg som jeg gjør i kraft av at jeg har bidratt med artikler til tidsskriftet i mer enn 10 år) beskyldes rett som det er for å berede veien for hat og for å innskrenke ytringsfriheten ved å skremme bort «de svakes stemmer fra den offentlige debatten». Er dette sant eller bevitner vi enda et grovt tilfelle av politisk projisering, at vi beskyldes for akkurat de samme etisk-politiske defektene som makthaverne selv er preget av? Sumaya Jirde Ali-saken var et typisk eksempel. Den unge, somalisk-ættede innflytteren ble løftet opp og frem innen norsk offentlighet ved hjelp av de lave forventningers rasisme, men var likevel åpenbart ikke fornøyd. Jeg har også tidligere omtalt hvor totalt urimelig damens beklagelser og rasismebeskyldninger har vært, ganske spesielt når de er blitt fremmet uten ens den ringeste antydning til beskjedenhet eller takknemlighet, men får bare konkludere med at slik er noen mennesker. Så er det opp til nordmenn å avgjøre hvor mye hun og hennes kolleger skal få boltre seg uten å bli karakterisert etter fortjeneste. Å reagere på malplassert opphaussing av enkeltindivider med ikke-norsk bakgrunn er nemlig hverken hatefullt eller rasistisk. Urimelig selvbevisste, historieløse, men samtidig oppmerksomhetshungrende mennesker bør faktisk få klare tilbakemeldinger om sin reelle status i samfunnet.

Hat og forakt, godhet og hjelpsomhet er etter all sannsynlighet fordelt noenlunde jevnt innen det politiske høyre-venstre-spekteret vi holder oss med også i vårt land; litt av hvert finnes i alle leire. Det hele minner meg om en gammel Ap-manns innsiktsfulle – men samtidig advarende – hjertesukk fra en gang i fortiden da en kjent politisk motstander var blitt tatt med buksa nede, bokstavelig talt: «La saken ligge, gutter, kjønnsdriften er likt fordelt mellom partiene!» Selv er jeg etter hvert grundig lei av at globalister av ulike slag tillegger «sånne som meg» personlige og sosiale egenskaper ut fra politiske ståsted, så la meg presisere noen enkle fakta: Langt fra alle norske nasjonalkonservative er gamle hvite menn med tilhold på bygda og like lav utdannelse som inntekt. At de fleste av oss rett nok er såkalt blendahvite (dette fjollete gjengangerordet ble senest brukt i Dagbladets ytterst lavpannete hjertesukk om det norske kvinnelandslaget i håndball, publisert dagen etter at de igjen hadde vunnet VM), burde ikke komme som noen overraskelse; vi lever tross alt i Norge, og fremdeles er andelen fargede i befolkningen ikke på langt nær like stor som moderne reklamesnutter ønsker å gi inntrykk av. Men for øvrig representerer vi nok «aille sju slaga» og vel så det, også vi dissidenter.

Så kjære meningsmotstandere, her kommer en juleoppfordring: Vennligst slutt med å tillegge oss sjelekvaliteter og hensikter som dere misliker og følgelig gjerne «ser» hos den politiske «fienden»! At dere forakter oss, får så være, men «dytt oss ikke meninger på hvis dårskap enhver kan forstå». 

Iblant blir det ovenfor beskrevne projeksjonsspillet nærmest komisk, som når woke-frelste aktivister beskylder andre for rasisme, samtidig som de selv åpenbart har gjenopplivet en form for (omvendt) rasediskriminering USA og Europa for øvrig for lengst har latt gå ut på dato. For å si det med et par andre idiomer: «Kast ikke stein når du sitter i glasshus» og «kritiser ikke nesten for å ha splint i øyet når du selv bærer en bjelke i samme sanseorgan!» Et visst minimum av etterrettelighet, gjerne ispedd basiskunnskap innen freudianisme, burde kunne forlanges selv i politiske debatter.

Les også

-
-
-
-
-

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar.