Sakset/Fra hofta

Jørgen Sandemoses lange innlegg på document.no datert 20. januar, ”Bløffmakeren, LO-pampen og ypperstepresten: En tidstypisk trio i aksjon mot høyreekstremisme”, er en merkelig opplevelse. Sandemose gir i essens en fremvisning i hvordan man lager konspirasjonsteorier. Metoden omfatter en rusten spiker og en hel masse vann.

For å begynne med Sandemoses voldsomme spekulasjoner om undertegnede, som danner selve utgangspunktet for fabuleringene: Sandemose hadde sitt første innlegg på trykk i Aftenposten 30. november (”En ny innsikt reiser seg”). Sandemose gjør et stort nummer ut av at det deretter tok så mye som tre uker før mitt første motinnlegg kom på trykk, nemlig 21. desember (”Behov for andre innsikter”). Han leser mye inn i det lange oppholdet: ”Det var neppe noen tilfeldighet at reaksjonen kom så påfallende seint. Jeg regner med at Steen følte en eller annen forpliktelse til å markere seg, men at han helst ville at svaret skulle forbli ubemerket av adressaten.”

Nei, Sandemose. Dette var ingen tilsiktet forsinkelse fra min side. Jeg sendte inn mitt svar til Aftenposten allerede samme dag som Sandemoses innlegg sto på trykk, 30. november. Jeg purret på Aftenposten allerede dagen etter, 1. desember, med teksten: ”Nysgjerrig på om dere har fått sett på denne? Synes Sandemoses innlegg var såpass voldsomt at det fortjener et lite tilsvar…” Aftenposten takket deretter ja til innlegget, men brukte lang tid på å trykke det. 13. desember sendte jeg derfor en påminnelse til Aftenposten. I denne prosessen ble jeg for øvrig bedt om å kutte i innlegget to ganger.

Ideen om at jeg skulle ha forsøkt å opptre under Sandemoses radar av frykt for hans løsslupne spekulasjoner, er i seg selv ganske snurrig. Mer enn det: Når noen velger å ta slike spekulasjoner rett ut av luften og koke suppe på dem, sier det mye både om suppen og om kokken.

Sandemose skriver videre: ”At han [dvs. undertegnede] var nervøs for oppmerksomheten, antydes av at han lot Aftenposten trykke sin replikk uten å nevne hvor og når mitt innlegg hadde stått på trykk, og ikke engang dets tittel. Dermed hadde han selvsagt bedre muligheter for å unngå avsløring. For en avsløring truet, opplagt.”

Atter nei, Sandemose. Min første utgave, før Aftenposten ba meg kutte innlegget, så slik ut: ”Synet fremsettes 30. november av Jørgen Sandemose…” I kutteprosessen ble datoen borte; slik går det gjerne når en avis ber om at man må kutte et innlegg dramatisk. Når man svarer i samme avis, skulle det for øvrig være unødvendig å spesifisere hvor innlegget har stått. Noe forsøk på tilsløring var det i alle fall ikke.

Så til det faktiske innholdet i diskusjonen mellom Sandemose og meg:

I innlegget ”En ny innsikt reiser seg” 30. november skrev Sandemose blant annet: ”Ansvaret for terroren 22. juli ligger alene hos den som sprengte og skjøt, heter det. Greit, men hva med oss andre? I et samfunn er alle tanker og handlinger kjedet sammen. Det vi alle er ansvarlig for – noen mer, noen mindre – er å bringe en person til det punkt at han foretar seg det ene eller det andre.”

Videre: ”Hovedårsaken til at Behring Breivik hadde det fatale valget, er den politiske korrekthet, som i flere tiår har tilsidesatt, nedvurdert og hånet menigmanns berettigede følelse av at noe har vært galt i den statlige innvandringspolitikken. I realiteten har menigmann – ofte i arbeiderklassen – hatt rett i at det er skjebnesvangert å godta ghettoer, shariarett, vold og tilbakeliggende familie- og produksjonsforhold i et borgerlig samfunn. Denne praksis har sosialdemokratiske partier i Nord-Europa tankeløst gått i bresjen for.”

Uenigheten mellom Sandemose og meg består deretter av to forhold:

Jeg mener at Sandemose tildeler ”eliten”, som han refererer til flere ganger i innlegget, det egentlige ansvaret for terrorangrepene. Sandemose tar riktignok et tilsynelatende litt nølende forbehold om at ”Ansvaret for terroren 22. juli ligger alene hos den som sprengte og skjøt, heter det”, men tegner deretter et bilde av ”eliten” som har skapt Breiviks handlingsalternativer og i essens drevet Breivik til å begå sine uhyrligheter. Jeg forbeholder meg retten til å mene at Sandemose slik tillegger ”eliten” det egentlige ansvaret. Jeg bruker ikke her plass til å gå inn på selve diskusjonstemaet, annet enn ved å si at jeg åpenbart er uenig i premisset om at en slik konstruert ”elite” har noe som helst ansvar for 22. juli. Jeg mener altså at det å drepe 77 uskyldige mennesker ikke er et av de ”handlingsalternativer” ”eliten” etterlot Breivik. Dette var et handlingsalternativ han står helt ansvarlig for selv, og jeg mener at å hevde noe annet er både ytterst uklokt og ganske uanstendig.

Jeg mener videre at Sandemose nokså tydelig impliserer Arbeiderpartiet i dette ansvaret, noe Sandemose iherdig − og ganske merkelig − benekter. Mer enn det: Han mener at jeg bedriver ”sitatforfalskning” når jeg trekker hans referanse til ”sosialdemokratiske partier i Nord-Europa” inn i dette. Hans påstander er for meg uforståelige. Sandemose tegner et elendighetsbilde av samfunnet som han tillegger eliten generelt og sosialdemokratiske partier spesielt ansvaret for, og han hevder at det var denne angivelige elendigheten som drev Breivik til sine ugjerninger. Hvordan i all verden skal man ellers forstå Sandemose? At mine innlegg representerer ”ren og skjær sitatforfalskning” og ”løgnaktigheter”, vitner om en uvanlig mangel på både kritisk distanse til egne skriverier og på evne til språklig måtehold.

Ideen om at jeg med disse innvendingene mot Sandemoses innlegg fremmet ”hat-ytringer”, er like merkelig som den er grov, og vitner om den samme tendensen hos Sandemose til hyperboler. Sandemose har ytret seg. Jeg har ytret meg tilbake. Det kalles debatt, enkelt og greit.

At Sandemose og jeg er svært uenige, er åpenbart, og åpenbart helt uproblematisk. Det som imidlertid er vanskelig, er å forstå hva det er ved min forståelse av ham som skulle være så urimelig. Jeg mistenker at Sandemose simpelthen lever dårlig opp til idealet om ”presist tenkt, presist uttrykt.” Hva han egentlig mener, kan åpenbart ikke leses ut av det han skriver. Dette er imidlertid Sandemoses problem, ikke mitt. Jeg forholder meg til det som faktisk sto på trykk. Når Sandemose nå insisterer på at han aldri har ment å tillegge Ap noe ansvar, skal jeg naturligvis ta Sandemoses ord på det – selv om det går imot hans tidligere ord, og ærlig talt gjør det vanskelig å forstå hva han holder på med.

Videre skriver Sandemose: ”Men enda verre er det at ARS driver en egen nettside hvor man trykker opp Steens løgnaktigheter uten å åpne for motforestillinger.” Her har han i det minste rett i at vi ikke har lagt ut hans innlegg. Vår hjemmeside er ikke en debattside, men et sted hvor vi samler egne bidrag, åpenbart med referanse til hva vi svarer på. Slik sett er ikke vår side som document.no, men heller som Human Rights Service sin side, hvis jeg skal velge eksempler som ikke helt deler våre perspektiv. Det er ingenting uryddig eller uredelig ved dette. Når vi legger ut egne artikler, viser vi til hvem vi svarer og hvor det har stått. ”Aftenposten” er i så måte ingen obskur referanse. I disse internettider kan man til og med søke opp ting via Google eller for den saks skyld Aftenpostens eget søkefelt; vi antar at folk er kjent med dette.

Derfra utvikler Sandemoses konspirasjonsteori seg fritt. Sandemose skriver: ”Kjernen i denne lille historien er utvilsomt påstanden om mitt angrep på Arbeiderpartiet: Steen, som undertegnet seg som tilsluttet ARS, var nok rett og slett ute etter å gjøre sine hoser grønne overfor Arbeiderpartiet og tilsluttede herligheter i Landsorganisasjonen (LO). ARS er nemlig avhengig av penger fra dette holdet…” Igjen en frisk spekulasjon som forblir feil uansett hvor sterkt Sandemose mener det hele er ”utvilsomt”. Ap ble altså trukket inn i denne debatten ikke fordi jeg ønsket det, men fordi Sandemose selv plasserte ”sosialdemokratiske partier i Nord-Europa” i årsaksrekken som ledet frem til Breivik. Han mener altså at det var på sin plass å fremheve disse partienes rolle i sitt innlegg, men at straks jeg viser til det, blir det sitatfusk. Hvis Sandemose mente at ”sosialdemokratiske partier i Nord-Europa” ikke var viktige i denne prosessen (i strid med inntrykket som etterlates av hans innlegg), hvorfor da bruke plass på å nevne dem i det hele tatt?

Ellers er det helt riktig at Antirasistisk Senter nå mottar støtte av flere forbund i LO, spesifikt til arbeid mot høyreekstremisme. Og ja: Vi setter naturligvis stor pris på denne støtten. Det utgjør imidlertid omkring 1/20 del av vårt samlede budsjett, og er slik sett ikke noe senteret er ”avhengig av”. At vi skulle forsøke å gjøre oss fortjent til støtten gjennom et par leserinnlegg som svar til Sandemose, er også ganske tåpelig. Som så ofte når folk spekulerer om løftige og luftige sammenhenger, ser man ikke de sammenhengene som ikke passer inn i konspirasjonsteoriene: Sandemose mener vi forsøker å gjøre oss vakre for Ap og LO, samtidig som et enkelt Google-søk vil vise at vi kritiserer Ap når anledningen tilsier det, spesielt i asylpolitikken. Mer enn det: Sandemose viser selv indirekte til et nokså skarpt innlegg jeg nylig hadde om papirløse i Dagbladet mot stortingsrepresentant Hadia Tajik, fra nettopp Ap. Folk ser gjerne det de vil se; Sandemose vil ikke engang se det han selv refererer til. Vår ”lojalitet til AP” er altså ikke større enn at vi kritiserer Ap når vi mener at det er på sin plass. Men vi finner det også naturlig å reagere når noen – i alle fall tilsynelatende – forsøker å føre opp ”eliten” (inklusive Ap) blant kreftene som skapte Breivik.

Sandemose fortsetter å fremsette så mange upresise og spekulative påstander om både det ene og det andre at det vil gå for langt å svare på alt. Han skriver eksempelvis noe slikt som dette: ”Tanken om at det foregår en islamisering av samfunnet er i virkeligheten ikke særlig utbredt, og er et oppkok som finnes bare i to typer hoder: Hos visse “høyreekstremister”, samt hos visse ærlige, men forsagte innvandrede muslimer, som føler seg avhengige av slike forestillinger for å opprettholde en viss selvfølelse i et kaldt samfunn.” Jaha – men finnes den ikke også hos FrP, når både partilederen og flere representanter gjennom et par-tre år nå har advart mot ”snikislamisering” og etter hvert mot åpen ”islamisering”? Eller mener Sandemose at FrP faller innenfor ”høyreekstremister”? Der står han i så fall alene; vi definerer i alle fall ikke FrP slik. Men igjen, en åpenbar feil fra Sandemose: Det er andre enn høyreekstremister og noen muslimer som mener at det foregår en islamisering. Norges nest største parti mener det også. Poenget fra min side er den nesten totale mangelen på presisjon som preger Sandemoses skriverier.

Sandemoses konspiratoriske fabuleringer utvikler seg etter hvert til ideer om at fagbevegelsen ønsker å virke snill mot muslimer i Norge slik at norske næringsinteresser kan ta for seg i muslimske land, og gjerne behandle muslimer der dårlig. Det er voldsomme spekulasjoner, for å si det mildt. La meg si det slik: Vær gjerne skeptisk til islam og muslimer, det er naturligvis lov. Men skal man kunne ha en debatt med noen som helst mening, må vi ha føttene plantet sånn mer eller mindre på samme klode. Jeg mistenker at de færreste vil ha jobbet seg gjennom denne delen av Sandemoses artikkel, og ser derfor ingen grunn til å gå nærmere inn på innholdet.

Kun en kort påpekning: Hvis det har vært noen ”hat-ytringer” i denne debatten, må det være Sandemoses voldsomme, usaklige angrep på min kollega Shoaib Sultan, som fremstilles som noe verre enn ”en elendig trell”. Fremstillingen av Sultan åpner også for noen spørsmål om Sandemoses menneskesyn.

I sum fremstår Sandemose som et én-manns-ekkokammer: Han fremsier en saftig serie med spekulasjoner, og nikker umiddelbart energisk samtykkende til egne teser. Bob Dylan begynte også som et enmannsorkester. Jeg tror ikke Sandemoses kunster vil bringe ham like langt.

Rune Berglund Steen, kommunikasjonsansvarlig, Antirasistisk Senter