Kommentar

Dagens tema kan, bedømt etter overskriften, synes å ligge langt, langt ute. Det står heller ikke til å nekte at noe av tenkningen vi skal gjennom, kan være av det litt vanskeligere slaget eller i alle fall uvant. Til gjengjeld er stoffet både forsømt og dagsaktuelt. Vi begynner i periferien med det generelle, men ha bare litt tålmodighet, så skal vi bore oss inn til et sentralt punkt i det postmoderne samfunns selvforståelse.

Hva betyr det at ting er, at de finnes? Spørsmålet er hverken trivielt eller umulig å diskutere på en innsiktsfull måte, men det er meget stort og meget vanskelig. Jeg skal gripe fatt i bare en liten flik av det, nemlig via dr. Samuel Johnsons (et engelsk flogvit fra 1700-tallet) respons på den samtidige biskop Berkeleys immaterialistiske filosofi (at ingen stofflige objekter finnes, alt er åndelige idéer og forestillinger): «I refute it thus,» sa Johnson og sparket til en stor stein. Rett nok har hans motbevis av Berkeleys eksklusive åndelighet betydelige teoretiske skavanker (Johnsons handling og påstand er til og med udødeliggjort som en av mange logiske feilslutninger og navngitt «argumentum ad lapidem» eller «argument til steinen»), men den robuste og praktiske folkeligheten i hans svar på altfor stor hang til filosofisk flisespikkeri har alltid stått for meg som befriende.

La oss ta et annet og beslektet, men mer begrenset, spørsmål: Hva er en sykdom? Et beinbrudd er greit, et magesår likeså, og det samme er grovt sett kreft og lungebetennelse, men hva med mange grensetilstander som disponerer for alvorlig uhelse lengre frem i tid? Er folk som føler seg tipptopp, men som kanskje har lett forhøyet kolesterol eller blodtrykk, friske eller syke? Legemiddelindustrien vil gjerne ha dem klassifisert som sistnevnte, iallfall vil de at personene skal behandles med forebyggende medisin mot dette noe som truer en gang i fremtiden; det er gode penger i slikt. Hva med folk som lider av mindre avvik i følelseslivet, oftest i form av ugladhet, er de friske eller syke? Eller på den andre siden av spekteret, de som åpenbart ikke er friske, men der viften av manifestasjoner de er rammet av medfører en sekke- eller syndromdiagnose som noen ganger kan, men andre ganger ikke kan henføres til en bestemt påvirkning: Er dette syndromet én sykdom eller flere? Hva skal kort sagt til hos «the powers that be» for å få gjennomslag for at en gitt tilstand er en sykdom?

Antallet mer eller mindre interessante sykdommer som har kommet og gått opp gjennom historien, er betydelig. Forståelsen av hvordan de oppstod og best skulle behandles har alltid reflektert den rådende tidsånden og samtidig bidratt til å skape den. Hos oss blir i dag ingen syke lenger fordi de er besatt av onde ånder, ei heller er årelating en vanlig behandlingsmetode. I noen grad er det utvilsomt at sykdommer virkelig har variert i frekvens i historisk tid, og det på måter som vi forstår, men andre ganger står vi uten eller med bare dårlige forklaringer på hvorfor svingninger i folks uhelse finner sted.

Et litt morsomt eksempel på sistnevnte var de hysteriske besvimelsene som var så vanlige i Freuds verden, altså for rundt hundre år siden. Senere gikk datidens hysteri over til å bli kalt konversjonsneurose og deretter ytterligere andre like meningsfattige navn, men faktum er at det uansett er blitt vesentlig sjeldnere at folk besvimer av det. Den gang var det særlig finere fruentimmere som betimelig falt i uvett når utsatt for en eller annen ugrei situasjon, men sannelig kunne det hende med noen følsomme menn også. Freud fikk mye pepper da han begynte å diagnostisere hysteri også hos de sistnevnte, for selve ordroten – hyster – er det greske ordet for livmor. Opprinnelig trodde man visstnok at livmoren fór rundt i kroppen på kvinner hvorpå de reagerte med hysteriske besvimelser, men siden innså man det anatomisk umulige i en slik teori og endret den til å mene at det var dunster fra samme organ som skapte anfallet. Den logiske antidoten ble da å bekjempe dunstene med motild; slik kom luktesaltet i bruk. Menn hadde jo ingen livmor og følgelig skulle de ikke etter denne teorien kunne reagere med følelsesinduserte besvimelser, derav latterliggjøringen i samtiden av Freuds diagnostiseringspraksis.

En psykiatrisk sykdom som for et og et halv hundre år siden var relativt vanlig, var abuli eller manglende vilje og initiativ. Dagens medisinere kjenner ikke diagnosen og det er vel ingen grunn til at vi skal gjøre det heller, annet enn som en historisk raritet og enda en påminnelse om at oppfatningen om friskt og sykt varierer over tid også uten at reelle sykdomsendringer ligger til grunn. Det finnes mange lignende historiske eksempler.

Til gjengjeld har vi i dag nye sykdommer eller «sykdommer» som i samsvar med tidsånden klistres på adferd eller tanker som nå ikke finnes akseptable, ikke minst diagnoser som xenofobi og en mer spesifikk variant av samme, islamofobi. Man mener nok ikke, om man går de fleste brukerne av begrepene hardt på klingen, at det her dreier seg om en riktig sykdom i klassisk medisinsk forstand, men ordene brennemerker likevel som de også er ment å brennemerke. Språk er makt, og maktspråk som tar medisinen til hjelp, er utpreget kraftfullt. Slik får man sagt det man gjerne vil si, slik får man gjort meningsmotstanderen liten og svekket hans troverdighet uten å ta stygge ord i sin munn. Det hele er et eksempel på en fortreffelig form for «ad hominem argumentasjon», altså en variant av det vi på vanlig norsk kalles personangrep.

For tar man seg bryet med å tenke etter, så skjønner man at en forsiktig holdning overfor alt fremmed ikke er uttrykk for redsel og slett ikke den sykelige redsel som fobi-begrepet innebærer, men snarere en dyp, allmenn og livsnødvendig egenskap ved alle biologiske vesener, inklusive menneskene. Evnen til å skille mellom selv og ikke-selv er fundamental både på individ- og gruppenivå. Å benekte dette er å gå mot naturens orden hvilket sjelden er en klok strategi.

Ved siden av at fobier i nåtiden altså i følge noen er blitt langt vanligere enn de var den gang godtfolk stort sett kjente angst overfor nøytrale ting som lukkede rom (klaustrofobi), åpne plasser (agorafobi) eller til nød genuint skumle saker som edderkopper (arachnofobi), så har vår samtid også blitt rammet av en epidemi av hat og hån i følge både enkelte politikere og mediefolk. Svenske sportsjournalister har vært svært så opptatt av at en viss norsk skiløper fra Mosvika angivelig både håner og hater deres kjente og kjære utøvere og til og med dem selv, om enn eksemplene oftest later en hel del tilbake å ønske slik jeg evner å forstå dem. Det omseggripende hatet er imidlertid ikke bare eller ens først og fremst noe sportsfenomen, later det til, det vokser og vokser i omfang slik verden tolkes i svenske avisredaksjoner, og en smitteeffekt over Kjølen finner også sted der deres norske kolleger gjør så godt de kan for å følge opp kampen for det gode og mot det onde. Hatbrott finner nemlig stadig sted der borte, og da snakker vi ikke først og fremst om voldtekter, nedslagninger, drap og annen vold som er blitt langt vanligere enn før i det kulturelt berikede Sverige. For forøverne av slike misgjerninger gjelder fremdeles fullt rettsvern, ser det ut til. Nei, vi snakker om folk som har slengt med leppa og sagt uoverveide, ja, i blant bent frem riktig dumme ting på såkalte hatsajter, det vil si nettsteder der man ikke deler svensk konsensusoppfatning om innvandringspolitikken. Slike mennesker kjeppjages så av pressen, «outes» på en måte som aldri ville blitt voldsforbrytere til del, og stilles ut i den offentlige mediale gapestokken til spott og spe i godhetens og toleransens navn. Den svenske jakten på hatbrottslingar er et underlig skue, men visst prøver man å følge opp her hjemme også. Dagbladet, for eksempel, viser stor vilje til å gjentrykke «avsløringene» og er passende rystet over hvor hatefulle «rasistene» kan være der borte, øst for grensen.

Samme avis er heller ikke knipske med spalteplass og klapp på skulderen når Jonas Gahr Støre begår litt offentlig hoderysten over det ufattelige i at hans parti, altså Arbeiderpartiet, blir utsatt for et slikt massivt og uberettiget hat fra så mange hold i det norske samfunnet. Dagbla’ er også meget samarbeidsvillig – skulle man våge å bruke det gode svenske ordet inställsam? – når partistjerneskuddet og hovedrepresentanten for Det Nye Norge, Hadja Tadjik, ommatt og ommatt får mulighet til å fortelle hvor dårlig behandlet hun blir; til og med har en fremtredende Frp-representant trykket «like» på påstander om henne som er alt annet enn lødige. Det blir store og fuktige øyne av slikt, riktig snadder for en avis vel vant med å fremheve hvor usle norske menn kan være i alminnelighet og overfor kvinner av utenlandsk opphav i særdeleshet. At fokus derved flyttes over fra islamistiske halshogginger og annen genuin voldsbruk, er åpenbart enten en bivirkning til å leve med eller bent frem kjekt for Dagbladet og «kretsen rundt dem.» Norske mediers prioriteringer blant tidens spørsmål hører ikke til blant tingene jeg føler jeg har ens sånn noenlunde kontroll på.

La meg i all sarkastisk vennlighet hjelpe Støre og Tadjik og alle andre som føler at de utsettes for et urimelig og uberettiget hat rettet mot nettopp Arbeiderpartiet, med følgende parallelldiagnose til islamofobien: misapisme. Skriver man det slik, mis-Ap-isme, turde det bli lettere forståelig; «mis» stammer fra det greske ordet for hat og gjenfinnes i flere vesteuropeiske ord som misantropi og misogyni. Vær så god, Jonas og Hadja, slit nyordet med helsa.

Mens jeg er i gang med neologistiske morgenøvelser – alltid en farlig sysle dersom man senere skulle komme i psykiateres klør, for øvrig – så kan jeg godt introdusere enda et gresk-medisinsk nyord, og nå skriver jeg i dypeste alvor: misalithia. «Alithia» (trykk på andre stavelse) er gresk for sannhet og jeg har halvt i bakhodet en plan om å skrive noe om hvordan ordet er konstruert, men det får vente. Misalithia skulle altså bli «hatet mot sannheten» som jeg mener har utviklet seg til vår tids alvorligste samfunnssykdom. Elendigheten henger selvsagt sammen med postmodernismens fokus på hvilken effekt utsagn har snarere enn hvorvidt de er sanne (egentlig gir sannhetskravet ingen mening i følge disse relativistene, alt er bare «alternative fortellinger på et marked»).

En skjerpet variant av samme høres ikke minst fra de talsmenn for den nye offentlige godheten som står med én fot i det moderne kristenliv, den andre trygt plantet på den politiske venstresiden: Det viktigste for dem er å fremstå som «rause, inkluderende og tolerante.» Utbyggingen av multikulturalismen i en nasjonalstat som Norge til å bli selve bæreplanken ikke bare i det sekulære samfunnet, men også i kirken, ville aldri vært mulig uten å utvise betydelig pedagogisk kløkt og smidighet overfor et uforberedt folk. «Du skal ikke bedrive ord,» advarte Øverland engang mot uærlig tale i sin omskrivning av det sjette bud, men det er nettopp det man har gjort og gjør.

Du verden som jeg savner samfunnsdebattanter som Scharffenberg og Øverland og en del andre fra forgangen tid som ikke gikk av veien for å snakke så sant de kunne, uten noen form for «sminking av brura.» Avstår man fra å tale og leve i sannhet, så tar man skade på sin sjel. Glemmer vi dette i Norge, vil det gå oss ille.

Les også

Hat og fobier -
Tidens tungetale -
Fobier & nakenhet -
Fornektelse -
Vårt europeiske hus -
Førjulsneologismer -
Hva ordvalget betyr -

Les også