Sakset/Fra hofta

Jeg innrømmer det like godt først som sist: Jeg er svak for neologismer (nyord). Nå vet jeg jo at tendens til å finne opp nye ord er et minorkriterium i diagnostikken av schizofreni, så jeg legger vinn på å holde min svakhet i sjakk og lykkes etter egen mening iallfall sånn noenlunde. Men når andre trår til og skaper noen praktfulle eksemplarer, så kjenner jeg det rykker i lystsenteret og jeg blir urolig i kroppen. Nettopp dette var det som skjedde 13. desember i år da jeg gjennom selveste statskanalen kom underfund med to rykende ferske neologistiske innertiere skapt ganske uten hjelp av fremragende norske skiskyttere.

Det begynte med ”Dramaet i Drammen” — en naturlig moderne parallell til ”Thrilla’ in Manilla” og ”Rumble in the Jungle” for oss som er bokseinteresserte og gamle nok til å huske Mohammed Alis glansdager — nærmere bestemt juleavslutningen for 5. klasse på Øren skole. Skjønt det var akkurat juleavslutning de ikke hadde: I sin uendelige proaktive iver etter ikke å krenke noen eller støte noen ut (hvem vites ikke, men ”alle skal med!”), hadde rektor funnet ut at man i stedet skulle ha en såkalt ”vintermarkering”, i sannhet en neologisme god som noen. Ordet jul var forbudt og det samme var angivelig nisseluer og alt annet som kunne minne om det gamle Norge og dets tradisjoner. I stedet for ”O jul med din glede” sang man visstnok ”Tenke sjæl” hvilket sikkert må ha vært et både etisk, artistisk og epistemologisk høydepunkt.

Resultatet? Det ble heldigvis det man på udannet norsk kan kalle ”fyr i helvetet”. Noen protesterte, mediene fikk tak i saken, og NRK slo den stort opp. Rektor var passe beklemt da hun skulle svare for seg på Dagsrevyen. Hun prøvde seg rett nok med noen spede formuleringer om at ”alle skulle inkluderes, også religiøse minoriteter”, men innrømmet gjerne at det hele var en begivenhet hun helst skulle vært foruten. Tenk det, Hedda.

Ikke vet jeg om det virkelig var representanter fra de førnevnte minoritetene (refereres det her til de mange som ikke er medlem av Statskirken?) som hadde brust med fjæra i forkant av avslutningen, men jeg tviler faktisk sterkt på det. Gledelig var det i alle fall å konstatere at intervjuete representanter for Drammens tallrike muslimske minoritet var klare i talen om at skolens beslutning hadde vært tøvete og reflekterte misforstått sensitivitet; de hadde så visst intet imot at man feiret juleavslutning på tradisjonell norsk måte for skoleelevene. Deres reaksjon var altså forbilledlig. Så derfor, kjære norske rektorer, barnehageledere og andre: Kan dere være så snille å ikke dumme dere ut på lignende måte i fremtiden? Verken de fleste innvandrere eller de aller, aller fleste vaskeekte nordmenn liker slik stakkarsdom. Norsk flertallskultur og vanlige norske tradisjoner er ikke noe som skal gjemmes bort, det er noe som skal gis videre til barna dere er betrodd ansvaret for!

At julestrida nådde et foreløpig toppunkt samme dag, ble illustrert av alltid elokvente Jonas Gahr Støre, denne gang rett nok ikke akslende kappen som utenriksminister, men som fremtredende arbeiderpartipolitiker. Han var blitt intet mindre enn leder for partiets ”Utvalg for samholdskraft”, et nyoppfunnet begrep som angivelig skulle utgjøre den ene av tre grunnpilarer i Aps partiprogram fram mot stortingsvalget i 2013. Første gang jeg hørte ham, i NRKs Alltid Nyheter på morgenen, talte han varmt om samholdskraften som legemliggjørende partiets solidariske grunnholdning. Ordet er jo sett fra et neologismeperspektiv helt praktfullt, akkurat passe politikerbevisst oppstyltet i sin fusjon av to goder til noe enda bedre og større. Intet ved Gahr Støres opptreden tydet på at man her sto overfor en aksjon bevisst sponset av ”Supperådet” eller noen annen tradisjonsrik norsk kulturinstitusjon.

Men akk, så hadde Murphy vært ute med revestrekene igjen, viste det seg. Etter relativt kort tid kunne en eller annen historiekyndig journalist påpeke at det slett ikke var Arbeiderpartiets kronprins eller noen annen mer anonym roseutdelende politiker som hadde vært først ute med nyordet, men derimot den alt annet enn ukjente Vidkun Quisling, og det alt i 1941. Gahr Støre er jo en smart mann som umiddelbart gned vekk kaken fra ansiktet, innrømmet at man her hadde gjort noe riktig dumt, kort sagt hadde man levert et ordentlig retorisk mageplask, og han forkynte klart og tydelig at Arbeiderpartiet slett ikke kom til å bruke ordet ”samholdskraft” fremover likevel.

End of story? Jo, på en måte var det jo det i og med hovedpersonens raske og resolutte tilbaketog, og i løpet av de nærmeste minuttene hadde både jeg og tusenvis andre nordmenn tørket fliren av adventsfjeset. Men la meg nå legge av den fleipete tonen og forsøke å se litt bak de to historiene, se bak resultatene som sportreporterne bruker å si: Er det ikke noe vi kan lære her?

Den første er grei nok og jeg har alt sagt det: Nordmenn må slutte å være selvutslettende på egen kulturs og egne tradisjoners vegne. Det er intet sjarmfullt ved slik adferd og også innvandrere synes den er dum. All ære til sistnevnte for dette; de opptrer tydeligvis med mer sunt bondevett enn dumsnille nordmenn i slike sammenhenger.

Gahr Støre-historien er mer interessant, og da ikke bare fordi det var en toppolitiker snarere enn en stakkars rektor som tråkket i salaten. La meg først si klart fra at å antyde at Arbeiderpartiet skulle ha NS-tendenser på grunnlag av en slik uheldig førjulshistorie, for meg bare blir tøvete; slikt skal man helt enkelt holde seg for god til. Men historien forteller noe om det ”guilt by association”-spillet mange driver og som burde mane til ettertanke. Quisling ønsket med sin språklige konstruksjon å poengtere viktigheten av og fremme samhold i folket og Gahr Støre ønsker å fremme samhold i folket. Hva dette angår er jeg enig med begge, slikt samhold er åpenbart et gode enten man legger til ordet ”kraft” eller ikke; trolig er enigheten om påstanden eller innsikten komplett ukontroversiell og foreligger rund baut i samfunnet så vel som på Stortinget. Det forhold at Quisling sa en sannhet først (om det nå er slik det forholder seg, intellektuell opphavsrett har en tendens til å fortape seg jo lenger bakover man går i historien), gjør den ikke mindre sann. Litt minner dette om å ville ta avstand fra schäferhunder fordi Hitler elsket dem; man innser at slikt er dumt om man tenker etter.

Dersom man anstrenger seg enda litt til, ser man parallellen til mange andre typer rejeksjonsmekanismer for meninger og påstander: Det er eksempelvis ikke tilstrekkelig å påvise at Anders Behring Breivik har brukt et gitt ord, endog en neologisme, eller hevdet en viss mening i sitt ytterst ordrike og meningsrike såkalte manifest for at ordet eller meningen skal være brennemerket som verdiløst eller ondt. Trolig er ordtak som ”blind høne kan også finne et korn” og ”av barn og fulle folk skal man høre sannheten” ikke helt på sin plass i sammenhengen, men det hender jo faktisk innimellom at også gale eller moralsk forkvaklede folk kan si ting med hold i, ting som er riktige og vettuge. Kort sagt: Utsagn må vurderes på grunnlag av sine egne meritter, ikke ut fra hvem som kommer med dem.

Den 13. desember var våt og mørk og tung på våre kanter og burde, slik den utviklet seg, egentlig falt på en fredag og ikke en tirsdag. Utenriksministeren og en viss rektor i Drammen hadde ingen god dag på jobben, og jeg hadde ikke noen kjempedag selv heller, om sant skal sies. Vi får vel alle håpe på godt vær med julesnø i uken som kommer. Og i mellomtiden får vi passe på verken å skli på den verbale glattisen eller snuble i forkastede nyord som folk har kvittet seg med. Det er mange feller man skal unngå før Sølvguttene synger julen inn og klokkene kimer.