Kommentar

Lanseringen av antologien ”Makt – Myter – Media: Det er verre enn du tror” er tidligere omtalt her på document.no av Hans Rustad. Jeg kjøpte boken umiddelbart og holder på å lese den. Det er spennende stoff, til tider bitende kritisk overfor det forfatterne kaller Ap-adelen og dens hjelpere innen media. Noen av temaene de ulike bidragsyterne tar opp kjenner jeg godt fra egen erfaring og lesning og synes der at dekningen stort sett er etterrettelig, andre er for meg nye. Min oppfordring til alle er å lese boken og gjøre seg opp sin egen mening om det den legger fram. Det er viktige ting som omhandles, stoff til ettertanke.

Da jeg gjennom Rustads omtale var blitt gjort kjent med at boken var på trappene, leste jeg også det som ble skrevet om den i avisene, det lille jeg kunne finne. Det er denne straksreaksjonen fra det mediale etablissementet jeg gjerne vil si litt om, i første rekke konsentrert rundt John Olav Egelands anmeldelse i Dagbladet, ”Utenforskapets opprør,” som jeg fant særlig typisk for makt-Norges refleksreaksjoner på denne type kritikk. Andre omtaler jeg har fått med meg er Per Anders Madsens ”Misnøyens katalog” i Aftenposten, Olav Kobbeltveits ”Avmektig brøl frå høgre” i BA (Bergensavisen; tidligere Bergens Arbeiderblad) og Terje Valestrands ”Odfjell bak opprør” i BT (Bergens Tidende). Titlene sier det meste om holdningen.

At to av de tidlige omtalene var å finne i bergensaviser, er neppe tilfeldig. Det er finnes nemlig en tydelig vestlandsovervekt i perspektivene i ”Makt – myter – media,” hvilket i sin tur reflekterer en regional ubalanse i Norge som man hittil ikke har brydd seg så mye om, men som kan bli mer enn betydningsfull i fremtiden. Sagt enkelt består den i at Vestlandet er blått, mens Østlandet er rødt. Næringsmessig forholder det seg slik at man langs kysten og i havet utenfor produserer verdiene, deretter overføres disse til Oslo for fordeling, for ikke å si omfordeling. I alle fall er det sånn jeg ser situasjonen når jeg velger å legge nyansene til side, mens mange andre, fra Jens Stoltenberg og nedover, anlegger et annet og alternativt perspektiv på virkelighetsbeskrivelsen. Uansett er dette en dimensjon i norsk samfunnsliv som fortjener større oppmerksomhet, bare ikke av meg og iallfall ikke her og nå.

 

La oss i stedet vende tilbake til bokomtalen i Dagbladet. Egeland begynner med en prinsipiell betraktning over hva som holder samfunnet sammen i det han skriver: ”Tillit er limet i den norske, sosialdemokratiske samfunnsmodellen. Troen på at systemet over tid produserer rettferdighet og likeverd. Et tillitsfullt samfunn er også et stabilt fellesskap. Samtidig har det en pris: kravet til lydighet og konformitet. Forventningen om at du deler de vedtatte verdiene. Men når alle er i samme båt, blir bevegelsesfriheten begrenset. Det er alltid de samme som ror og noen andre som styrer. Her er kilden til den norske misnøyen: Opplevelsen av at andre har tatt kontroll over livet ditt. At dine livsprosjekter motarbeides eller ignoreres av politikere og byråkrater.”

 

Dette er et menings- og assosiasjonsrikt utsagn, et som inneholder flere interessante påstander. Noen av dem forekommer meg likevel uforståelige. Mener Egeland virkelig at et samfunn som vårt ”krever lydighet og konformitet?” I beg to differ, som det heter, for det er da virkelig ikke slik jeg har oppfattet samfunnsstrukturen og politikken i Norge, hverken den det er enighet om eller alt det andre. På samme måte fremstår påstanden om at det ”alltid er de samme som ror og noen andre som styrer” som fortegnet og i strid med både realitet og ideal slik jeg har forstått saken; det finnes godt om eksempler på vellykkede klassereiser som resulterte i at dyktige rorsmenn ble til kapteiner. Er ikke nettopp denne sosiale mobiliteten i Norge noe vi alle er enige om og glade for enten vi stemmer så eller så ved valgene? Jeg kan naturligvis ha oppfattet utsagnet feilaktig, men inntrykket er at Egeland ikke riktig hadde kontroll på tankene eller hendene da han skrev det han skrev.

 

At tillit er et ekstremt viktig element i byggingen av en vellykket stat, er jeg enig med Egeland i, men ikke at denne hos oss bygger på en sosialdemokratisk fellesforståelse. Den dominerende faktoren for tilliten i det norske samfunnet, en tillit som gjennom tiår etter tiår har omfavnet borgerlige så vel som dem på venstresiden, var følelsen av å tilhøre det samme nasjonale fellesskap. Dette fellesskapet har også båret i seg vissheten om at det i Norge finnes en vilje til sosial rettferdighet, i alle fall som et felles mål; dette har bidratt til samholdskraft nordmenn imellom. Ordet ”samholdskraft” ble visstnok først brukt politisk av Quisling og hans menn hvilket gjorde at det ble støtt ut i de uakseptable ords mørke av Jonas Gahr Støre og medarbeidere straks de ble oppmerksom på forholdet; Støre ledet i sammenhengen et utvalg som jaktet ord med evne til å signalisere grunnelementene i Arbeiderpartiets program, og hadde funnet fram til ”samholdskraft” som særlig godt og dekkende. Etter min mening var dette en klar overreaksjon fra utvalgsmedlemmenes side; å ekskludere et godt ord fra nåtidig bruk bare fordi Nasjonal Samling hadde forkjærlighet for det under krigen, er å gi Quislings bevegelse unødig stor makt. For enkelte sosialister – Støre og de øvrige medlemmene i programutvalget var åpenbart ikke blant disse, hvilket tjener dem til ære – smaker kan hende ”samholdskraft” litt for mye av fedrelandskjærlighet og patriotisme, begreper som man gjerne har et noe anstrengt forhold til på den fløyen, men det refererer uansett til en levende kraft som det er farlig å kaste vrak på i ethvert samfunn. Tillit byggende på nasjonal samhørighet og samhold er noe ganske annet enn ditto begrunnet i å være medlem av et sosialistisk VI, hvor mye enn Arbeiderpartiet i senere tid har latt som om de to er overlappende inntil det identiske.

Intet er så ødeleggende for tillit som at man ikke er sannferdig i viktige spørsmål, og da er vi direkte inne på tematikken i ”Makt – Myter – Media” igjen. La meg ta et eneste eksempel, nemlig hvordan Arbeiderpartiet ikke har talt sant om det som skjedde i Norge før, under og etter krigen, et tema det særlig er Frode Fanebust, bokens redaktør, som legger fram. Feilfremstillingen har bidratt til å forskjønne den egne rollen i betydelig grad, hvilket er påpekt annetsteds av såvel Fanebust som mange andre fra den umiddelbare etterkrigstid av og fremover. Man har systematisk ”sminka brura,” altså seg selv for derved å gjøre seg så lekker som mulig overfor det norske folk. I betydelig grad og lenge har man lykkes, men sprekkene i kosmetikkmasken oppdages av flere og flere etter hvert. Mangel på ærlighet, erkjennelsen av at makthaverne unnlater å si ting som de er, har gjennom tiår slitt på samholdet i det norske samfunnet.

Burde jeg i sammenhengen påpeke konkret hvilke saker den overleverte, nærmest offisielle,  før-, under- og etterkrigshistorien som Arbeiderpartiets støttespillere har vært særdeles instrumentelle i å skape, feilfremstiller det egne partiets innsats? Plassen tillater ikke dette her, men jeg har tidligere vært inne på hvordan man behandlet Austlid og Fleischer , Toralv Fanebust (Frodes farfar) og Svein Blindheim. Andre med mer direkte sakkunnskap har også gjort det og sikkert både bedre og grundigere. Dessuten ville det neppe påvirke debattanter av Egelands kaliber om de fikk seg forelagt flere faktaopplysninger, for hans strategi i anmeldelsen av ”Makt – Myter – Media” er å ikke ”nedverdige” seg til å vurdere sannhetsgehalten i enkeltkritikkene, ikke engang ved å gå inn i noen av de større sakskompleksene som trekkes fram. I stedet gir han sveipende karakteristikker av boken, av genren han mener den inngår i, og av bidragsyterne. Greit, det er hans privilegium, men ville det ikke vært mer redelig og informativt også å ta stilling til om bokens innhold står for en grundig faktagranskning? Er det hold i de viktigste kritiske vurderingene av Arbeiderpartiets etterkrigsrolle i Norge eller er de grunnløse? Dette unnlater Egeland og andre å drøfte, for boken tilhører det man på venstresiden alt har forhåndsdefinert som ”høyrekonspirasjoner.” Da beskjeftiger man seg ikke med innholdet, tydeligvis, med påstandene som fremsettes. Boken er allerede i utgangspunktet, a priori, utenfor den erkjennelsesrammen man har valgt å forholde seg til. Den er ”haram.” ”Virkeligheten” blir unektelig mer velordnet og håndterbar når man tillater seg å gå fram på den måten.

 

Egelands personlige holdning til bidragsyterne til ”Makt – Myter – Media” skinner tydelig gjennom i bokanmeldelsen og er lærerik for den naive leser som måtte ha gått ut fra at alle forfattere skal omtales med et minimum av ”fairness,” i alle fall i utgangspunktet; man har her å gjøre med en blanding av ulike mengder overbærende medlidenhet og forakt. Fremfor alt er anmelderen hoderystende over den manglende samfunnsinnsikt bokens forfattere legger for dagen og som gir seg konspiratoriske utslag grensende mot det paranoide. Således skriver han om det forhold at flere av kapittelforfatterne skriver pseudonymt: ”Noen av de giftigste artiklene er skrevet av personer som gjemmer seg bak et pseudonym, angivelig fordi de er redde for å miste sine jobber i det offentlige. Det påskuddet mangler enhver troverdighet.”

 

Når Egeland skriver dette, så kan jeg ikke skjønne annet enn at han gjør det mot bedre vitende; alternativet, at vi bare er uenige på vurderingsnivå, mister enhver troverdighet for å låne hans egne ord. For det er simpelthen ikke tenkelig at han er uvitende om at Ole Jørgen Anfindsen og Anders Ulstein i nær fortid begge har mistet sine stillinger på grunn av opposisjonell virksomhet, og da nota bene opposisjon av utelukkende verbal natur, ikke slik der bruk av stein, kølle eller pistol inngår. Hvorfor later han som noe annet? Eller skjuler journalisten med de tekkelige radikale meningene seg bak fikenbladet at hverken Veritas eller Actis, de to nevntes tidligere arbeidsgivere, er å regne som ”offentlige” bedrifter og følgelig har lettere for å sparke ansatte som gir uttrykk for meninger utenfor konsensus i Norge? Hvis så er tilfelle, må det da være tillatt å nevne en viss stenograf på Stortinget som mistet jobben etter såkalt ”hets” (den nye standardbetegnelsen i de kretser for uvelkommen kritikk av dem på toppen, later det til) av AUFs Eskil Pedersen; er Stortinget offentlig nok for Egeland? Eller politimannen som helt nylig kalte statsminister Stoltenberg et krapyl på facebook, noe som i følge avisenes fremstilling av saken fikk politimesteren til å avskjedige ham?

 

Kanskje var det flere elementer med i bildet i disse sakene – i alle fall i de to sistnevnte, jeg kan av gode grunner ikke vite dette – men summa summarum endte i alle fall de angjeldende frittalende samfunnskritikerne opp uten jobb, hvilket ikke akkurat er i tråd med ånden i Grunnlovens paragraf 100, ytringsfrihetsparagrafen. Og for hver som faktisk mister jobben på grunn av mer eller mindre saklig, mer eller mindre sleivete kritikk mot Arbeiderparti-staten, så finnes det mange, mange flere som har fått erfare fløyelsosialismens likerettende mekanismer når noen ”setter seg selv utenfor.” Det er ikke all samfunnsmakt som utøves i henhold til skrevne regler og lover, hvilket neppe kan komme som noen overraskelse på en Dagblad-journalist.

 

Enhver får spekulere for egen regning på hvorfor en mann som Egeland velger å se bort fra at det kan koste opposisjonelle dyrt å være for kritiske overfor hovedfortellingen om det moderne norske samfunnet: at Arbeiderpartiet tålmodig har lagt stein på stein og mot kronisk motstand fra de borgerlige har lykkes i å skape den moderne velferdsstaten, det beste samfunn som noen gang har eksistert på Guds grønne jord. Selv er jeg ikke spesielt opptatt av å ”omvende” hverken ham eller andre til å begynne å se forrige århundres norgeshistorie gjennom mer Ap-kritiske briller, selv om jeg er overbevist om at et slikt skifte ville gi en riktigere forståelse av hva som skjedde og skjer.

 

Det jeg derimot ikke finner meg i, er at Egeland og andre representanter for det radikale borgerskap fortsetter å insistere på at det er deres samfunnsforståelse som er den eneste riktige, den som skal formidles gjennom NRK og i avisene. Slike meningsmonopoler kan man opprettholde i ensrettede samfunn, og et slikt skal Norge ikke være. Denne samfunnsklassens eksklusive definisjonsmakt skal brytes. ”Makt – Myter – Medier” er ett bidrag til å revidere – i ordets beste betydning – den ensidige fortellingen om hvordan Norge ble en moderne stat og et moderne samfunn; andre har vært publisert før og nye vil helt sikkert komme.

 

Opposisjonelle bøker av denne typen bidrar til et genuint meningsmessig mangfold i landet ved å fortelle en alternativ historie som mange mener er mer sannferdig enn den selvangivelsen maktmenneskene autoriserer. At ikke journalister som Egeland evner å begeistres over et slikt faktum, er enda et tegn på at norsk presse for lengst har opphørt å være en viktig formidler av samfunnskritikk. Da kan vi godt klare oss uten den i forsøkene på å forstå oss selv og landet vi lever i og elsker.