Kommentar

I performance-kunst inngår publikums reaksjoner som en del av kunstverket. Lars Vilks gjør det samme, med sin politiske kunst. Men den kunstverdenen som opprinnelig begynte med performance som samfunnskritikk, forstår ikke hva han mener eller trekker seg tilbake i frykt. Den later som den ikke forstår det prinsipielle:

Man kan ikke velge når man vil lukke opp øyet. Det må være «på» hele tiden.

Hvis ikke blir man blind, eller man mister evnen, enten det er som kunstner eller journalist.

For «utøvende» yrker er en slik selektiv bruk av synsevnen ødeleggende.

Det blir en slags selvpåført impotens.

Boken Makt, Myter, Media er ingen vanlig bok. Dvs. det ville vel bidragsyterne gjerne at den skulle være. Redaktør Frode Fanebust forsikret på pressekonferansen at han aldri hadde påtatt seg vervet hvis boken hadde beveget seg for langt mot høyre. Selv var han Venstre-mann.

Men det hjelper ikke. Mottagelsen i Oslo-avisene er negativ og til dels drepende.

Hva kan det komme av?

Boken tråkker på noen tær, den provoserer. Det er nesten uforståelig. Boken er en samling artikler om Norge etter krigen. Få vil benekte at Norge befinner seg i et slags hamskifte. Har vi ikke fått tredd begrepet Det nye Norge ned over hodene? Dagens Næringsliv omtaler det gamle under navnet «enhetskulturen». Det er snodig. Hvor får de disse ordene fra? Før snakket man om embetsmannsstaten. Det er en kjent størrelse. Nå dukker det nye betegnelser opp som gjør krav på gyldighet, som om de var selvforklarende. (Hvis det da ikke er lydighet de ber om – ordene?)

Enhetskultur? Hvilken enhet?

Er ikke dette språket en type mystifisering. Det er vanskelig å forholde seg, for måten det dukker opp på og det insinuante budskapet er utydelig. Kanskje mangel på presis innhold er noe av poenget. Ordene skal utløse assosiasjoner som gjør mottaker til fortolker basert på vage indikasjoner.

Mye av den offentlige samtalen i Norge foregår på en slik vag, dobbel måte: det viktigste sies ikke.

Vil nyspråket kunne bli tema for artium norsk stil? Av typen: – Hva legger du i begrep som Det nye Norge, enhetskultur, homogen kultur, mangfold?

Hvorfor ser man aldri en forfatter dissekere dette språket? Tusener har sittet på universitetene og lest Gadamer, hermeneutikk, postmodernisme, avkledd språk dets mystifiseringer. På litt ulike måter fra radikalisme til postmodernisme, den første ville avkle makten, den andre ordene.

Er det tilfeldig at Georg Johannessen var fra Bergen?

Boken Makt, Myter, Media åpner med et dikt av Jens Bjørneboe og slutter med et sitat av Georg Johannessen.

Det er nok mer Vestlandet enn et romantisk-anarkistisk opprør a la Bjørneboe i boken.

Kystkulturen er annerledes. Som Dan Oddfjell skriver: Når du står på broa i storm må du vite hva du skal gjøre.

Men vestlendingene har ikke stort de skal stille opp med overfor Oslo-kulturen. Som idag er en forholdsvis liten gruppe mennesker i medier, marketing, akademia og reklame. Helt avskåret fra de enorme forandringene man kan se ved bare å gå gjennom byen. For disse menneskene er alt annet bare kulisse. Det handler fortsatt bare om dem selv.

Det er en verden på hell. Opplaget faller og inntjeningen synker. Likevel later dissse synserne som om alt er som før. De feller sine dommer uten pardon. Det er patetisk og forunderlig.

Vestlendingene kom til byen med de beste hensikter. De ville gi noen gode råd. De er bekymret for den samlingen som fortsatt kalles Norge.

Men de kjeppjages tilbake til Bergen med stemplet «høyreradikal», signert John Olav Egeland i Dagbladet.

Han er verst. Desidert. Som avisens nestor skriver han med en viss tyngde. Men han gjør det bare hvis hans ord er i forlengelse av det beste i Dagbladets tradisjon. Hvis hans ord representerer noe helt annet, noe som er stikk i strid med denne tradisjonen, er det Dagbladet som har et problem.

Egelands kommentar er et bevis på at det står ytterst dårlig til i avisen. Den makter ikke å forstå noen av de interessante og betydelige motsetningene i vårt samfunn.

Samfunn i sterk endring vil nødvendigvis innebære sterke motsetninger. Men sosialdemokratiet har aldri likte store uenigheter. Det foretrekker enighet. På bakrommet må man gjerne stikke hverandre ned, men utad skal det være glatt fasade. Jens Stoltenberg hos Reiulf Steen, i rullestol, på pleiehjemmet. På Dagsrevyen.

Denne enigheten passer svært dårlig med det samfunnet Norge er blitt. Likevel forsøker man å sette tommeskruene på.

Flere av bidragsyterne til boken skriver anonymt. Egeland latterliggjør dette som tøvete. Ingen behøver å skrive anonymt i Norge.

Egeland/Dagbladet har en gang i tiden stått for liberalitet, for ytringsfrihet. Nå skriver Egeland at samfunnet for å fungere krever konsensus, konformitet og lydighet!

Tillit er limet i den norske sosialdemokratiske velferdsstaten. Troen på at systemet over tid produserer rettferdighet og likeverd. Et tillitsfullt samfunn er også et stabilt fellesskap. Samtidig har det en pris: kravet til lydighet og konformitet. Forventningen om at du deler de vedtatte verdiene.

Sperrer du øynene opp? Står dette i Dagbladet? Derfra er man vant til litt av hvert de senere år. Men hyllest av en autoritær stat er ikke hva vi er vant til. Bortsett fra Marte Michelet, men hun står i en annen tradisjon.

Smak på ordet: «vedtatte verdier». Blir verdier vedtatt? Da får ordet «forventning» en helt annen betydning. Autoritær.

Med slike premisser er det ikke rart at begrepet sanksjoner dukker opp. Det følger logisk.

Men når alle er i samme båt, blir bevegelsesfriheten begrenset. Det er alltid de samme som ror og noen andre som styrer. Her er kilden til den norske misnøyen: Opplevelsen av at andre har tatt kontroll over livet ditt. At dine livsprosjekter motarbeides eller ignoreres av politikere og byråkrater.

Her dukker de gamle bildene opp: av samfunnet som et skip der noen må ro og andre er eslet til å kommandere. Disse metaforene – at vi må sitte stille for at ikke båten skal kantre, er politisk listige og farlige. De virker selvforklarende. Men selvsagt er de ikke naturgitte, selv om de er hentet fra den fysiske verden.

Navigare necesse est! Det er nødvendig å navigere for å leve. Men samfunnet er ikke en båt der noen må ro og vi må bevege oss forsiktig. Slik snakker en som har søkt tilflukt i det autoritære.

Etter disse premissene kan Egeland gå i gang med å kaste de over bord som ikke vil sitte stille: vestlendingene.

Denne misnøyen er en frodig beitemark for høyreradikale krefter. I går kom det ei bok som viser fram det meste av floraen på markene der utenforskapet gror. Boka er en artikkelsamling av Frode Fanebust og har den megetsigende tittelen «Makt, Myter, Media. Det er mye verre enn du tror.» Tekstene er springende og fragmentariske. Noen av de giftigste artiklene er skrevet av personer som gjemmer seg bak et pseudonym, angivelig fordi de er redde for å miste sine jobber i det offentlige. Det påskuddet mangler enhver troverdighet.

Noen av de giftigste artiklene er skrevet av mennesker som Egeland godt vet hvem er og som han ellers aldri ville omtalt på denne måten, og hvis bidrag han heller ikke ville omtalt slik hvis de hadde underskrevet med riktig navn. Det er Egelands antipatier som fremkaller slik eder og galle.

Den kategoriske og brutale dommen sier en del om Egeland: Har han kanskje tenkt over at mange mennesker godt forstår hvorfor de må opptre anonymt og at Egeland med sin latterliggjøring egentlig diskrediterer seg selv og avisen?

Har han forstått at Dagbladet ikke lenger regjerer eller har noe mandat til å utstede sertifikat, men må konkurrere med andre på likefot? At troverdigheten må vinnes. Hos leserne. Hver dag. Som skal bestemme om avisen er verdt 20 kroner.

Egeland går et skritt lenger. Han ikke bare latterliggjør at noen i kongeriket skulle ha behov for å oppre anonymt med kritikk. Han diagnostiserer dem. De befinner seg i grenseland mellom patologi og politikk.

Det problematiske er at utenforskapet har noen egne myter. Først og fremst forestillingen at politiske avvikere systematisk og bevisst nektes adgang til offentlige mikrofoner. Det skjer visstnok i en stille allianse mellom den sosialdemokratiske eliten (i boka omtalt som adelen) og deres lydige tjenere i mediene. Den forestillingen gjør det også mulig å ikle seg offerrollen. En mer nærliggende forklaring, at den store majoritet ikk vil ha høyreradikal politikk, har dårlig grobunn i disse miljøene.

Egelands tekst preges av lede og verdenstretthet. Men ikke mer enn at han greier å lange ut med noen spark.

Politiske avvikere…… Forestillingen om .. Opplevelsen av… ikle seg offerrollen. 

Dette er et stykke politisk psykiatri, og det munner ut i den logiske konklusjon: høyreradikal, som har fått en en eim av diagnose. Uforbederlig.

Egelands minner om en figur i Tadeusz Konwickis roman Den lille Apokalypse (dansk 1984).

Den beskriver leden som oppstår hos intellektuelle og skribenter som overgir seg til det nye system som har overtatt Polen. Det oppstår en slags sjelelig forråtnelse. Hovedpersonen drikker og for å gjøre det enkelt for seg setter han seg i badekaret. Der kan han drikke og spy samtidig.

 

Les også

-
-
-
-
-