Kommentar

Kulturkamp er et annet ord for at samfunnseliten ikke forstår hva som foregår rundt dem og går til paniske angrep på dem som gjør det. Angrepene har komikkens skjær over seg. I stedet for forståelse karakterdrap og brun utpensling.

Dagbladet er et organ som senser at noe foregår. Avisen vil gjerne ha regien, men mangler de intellektuelle forutsetninger. Det blir i stedet melodrama. Dagbladet er en døende avis, symbolisert ved Marte Michelet og Jens P. Heyerdahl.

Dagbladet er kommet i den situasjon at avisens journalister ikke lenger har forutsetninger for å forstå noe annet enn sine egne selvinnlysende sannheter, jfr. Astrid Dypviks og Marte Michelets artikkel Den nye kulturkampen der de stempler Asle Toje som «høyreorientert», for i neste øyeblikk å finne noen som plasserer ham i den rette sammenheng, dvs. den brune. At det er Rune Slagstad er en smule overraskende, men det sier mye om hvor sterkt angrepet det politisk korrekte er.

Hvis det finnes ett ord som dekker reaksjonene på den smule utfordring som er kommet fra Asle Toje, Aslak Nore og Jon Hustad (ikke nevnt av Dagbladet, men hører utvilsomt hjemme blant nytenkerne), så er det nostalgisk.

Det kommer tydeligst til uttrykk i John O. Egelands lørdagskommentar med den celinske tittel «Reisen til en ny natt». Det er pinlig lesning. Egeland har funnet ut at nytenkerne ikke bare angriper kulturradikalismen, men også humanismen. Det er selve fundamentet for samfunnet som trues fordi folk som forlagsredaktør Halvor Fosli og Harald Eia våger å peke på noen opplagte sannheter: Stor innvandring gir en følelse av identitetstap, og sosiobiologien har gjort store fremskritt som norske smaksdommere ikke ønsker å høre om.

Mer skal det ikke til før man varsler et nytt sivilisatorisk sammenbrudd. Situasjonen er så alvorlig at man må bemanne barrikadene, skriver Egeland. Han har hørt disse tonene før.

Foreløpig mangler fortroppen i den nye kulturkampen noe helhetlig syn eller politisk metode. Den må de få anledning til å vise fram før vi andre gjør mer enn å bemanne barrikadene. Hva som kommer ut når egget klekkes, er det likevel grunn til å frykte. Det ligner egget til enn drake.

Det skal altså ikke mer til enn at noen få enkeltindivider våger å tenke nytt før man slår alarm. Disse personene, som ikke en gang kjenner hverandre, blir til et «de», og egget de er i ferd med å klekke ligner egget til en drake! Var det noen som snakket om politistaten? Den synes å trives i beste velgående blant den kulturelle eliten, for dette er ikke noe annet enn manifest paranoia.

Det nytenkerne står for er noe så enkelt som common sense, sunn fornuft, villighet til å tenke nytt i en ny virkelighet. La oss si at vi er inspirert av sunn norsk pragmatisme, og finner noe av den åpenhet vi savner i USA. Et pluralistisk samfunn må praktisere ytringsfrihet for å overleve, det må også ha visse verdier som det forsvarer. Det trengs en ny norsk patriotisme.

Feil ord

Jeg er uenig med Toje på ett punkt: ordet kulturradikalisme. Det er et ord som har avgått ved døden. Det sier ikke folk noen ting lenger. Den politiske korrekthet som kveler Norge, har bl.a. sine røtter i -68, og -68 var noe annet og mer enn «kulturradikalisme». Det er historien om et fascinerende spill: antiautoritær autoritetstilbedelse, voldsforherligelse- og romantikk, antiintellektuell intellektualisme, bak samfunnskritikken – en grenseløs hybris, menneskelig selvsentrerthet og opphøyelse av libido til realitetsprinsipp.

Denne ideologien viste seg kommersielt drivverdig. Den lever av myter og de nye globale kommunikasjonsmidlene. Kommunikasjonsmidler innebærer en enorm maktforøkning for dem som forvalter dem, og det ble 68-erne etter at de bestemte seg for å gjøre karriere. Det ga økt hybris. Samtidig ga den nye makten en følelse av grenseløst fremtidshåp, og en kapital som kunne omsettes i forståelse for og sympati med alle som gjør opprør og med de svake. Man hadde råd til å være nådeløs i kritikken av egne samfunn, og grenseløst tolerant for de svake og krenkede. De var ikke mennesker, de var ofre.

Hvis man skal problematisere dagens humanisme, er det ikke høyresiden som er tema, men globaliseringen. Globalisering forstått som skaping av store nye rom, med EU som fremste eksempel. Det trengtes en ideologi til erstatning for nasjonalismen. Det ble Den europeiske menneskerettserklæringen, EMK, og alle FNs konvensjoner. Humanismen er blitt et sett av rettigheter for enkeltindivider: Det er blitt et spørsmål om jus. Innvandreren, den familiesammenførte pakistaner og asylsøkeren skal ha garanterte rettigheter. I praksis fører det til at nesten ingen reiser hjem eller lar seg returnere. Det finnes alltid en ankemulighet, en mulighet til å bli værende. Da Erna Solberg forsøke å frata dem underhold, ble hun og regjeringen pålagt å skaffe dem det. I disse dager kreves det at de må få opphold etter en viss tid. Da er hele asylordningen avskaffet, som statssekretær Libe Rieber-Mohn ganske riktig påpeker. Da har man ikke lenger kontroll. Det er bare å bite seg fast så får man bli.

Godhetsindustrien er en korrekt betegnelse på denne lobbyen. Den er stor og mektig og velger konsekvent å tale «ofrenes» sak. NRK har nå valgt å gjøre de avvistes sak til sin. Det er mange tragiske historier å øse av. Men NRK ville selvfølgelig aldri funnet på å kringkaste en negativ historie, om en som lever her ikke som småtyv, men som voldtektsmann og raner. Den siden er definert ut, og bare det å stille spørsmålet er å bli utmeldt av debatten.

Det som nuller ut godhetsindustriens bønn om amnesti er kornete videobilder av rumenere som rundstjeler norske butikker, bensinstasjoner og gamle ved å gjemme seg i lokalene, fire seg ned fra taket eller stjele deres pin-koder. Disse opptakene, som Dagsrevyen har vist et par av, annullerer alt biskop Laila Riksaasen Dahl måtte si om vår manglende humanitet.

Asylsøkeren og særlig muslimen er blitt symbolet på den avviste, krenkede som den europeiske elite kan tilfredsstille sin narsissisme på. Det er, som Pascal Bruckner skriver, et sadomasochistisk forhold. Enten aggresjonen er passiv eller aktiv, er det aggresjon.

Gratis lunsj

Motstykket til asylsøkeren og muslimen er borgeren som krever personvern, er den ressurssterke europeiske eliten som krever full frihet til å dyrke sine interesser, enten det er porno eller fildeling. Man har innbilt ungdommen at samfunnet er en gratis lunsj, og man leker med tanken om å senke stemmerettsalderen til 16 år. Det er et stort potensial i å mobilisere nye grupper som stemmekveg eller mobb.

Selvfølgelig er det visse selvmotsigelser: Muslimene stemmer konsekvent «venstre», hvis de stemmer. Ungdommen derimot kan tenkes å gå til høyre, skarpt høyre. Det uroer eliten, og de har ikke noe svar utover brunskvetting.

Det finnes disse to stereotyper: asylsøkeren, spesielt muslimen, og personvern-borgeren. Den vanlige europeiske borger er et anonymt, hjemløst vesen. De politikere eller personer som våger å tale hans/hennes sak, blir utstøtt fra det gode selskap. Det gjør at en del politisk usympatiske taler deres sak, folk som enten søker utenforskapet eller konfrontasjonen.

Men la oss holde fast ved at det vanlige grå hverdagsmennesket idag frister en anonym tilværelse i Europa. De enslige menneskene fra den tredje verden som vil tale individets sak, og enkeltstående europeere som vil gjøre det samme, har svak beskyttelse. De er utsatt. Smaksdommerne nekter å se at gruppetenkningen plasserer dem mellom møllestener.

Denne mangel på representasjon gjorde at den vanlige europeer tok et langt steg mot høyre ved siste EU-valg. Tendensen var den samme over hele Europa. Nærmere én million briter stemte på et parti med fascistiske trekk, ikke fordi de er tiltrukket av fascismen, men fordi BNP er eneste alternativ.

Det er ikke velgerne som har sviktet Labour, det er Labour som har sviktet velgerne, skrev Daily Telegraph. I Norge har vi ikke en gang aviser som kan fortelle oss hva som skjer.

Arbeiderpartiet er inne i samme typen spiral, og ser ikke ut til å kunne manne seg opp til å snu. Det er en stor tragedie.

Men i det dagbladske univers ser det annerledes ut. Der har høyrebølgen for legst feid inn over oss. Det Toje og andre slår frempå om, fremstår derfor som et sprang ut i avgrunnen:

Parallelt har det på område etter område skjedd dramatiske endringer og sprang i politikkens begrunnelse. Disse endringene i samfunnets logikk har det fil felles at de avviser eller svekker liberale, radikale eller humanistiske begrunnelser eller løsninger.

Alle som ikke bærer maske kan se dette. I dag er det knapt noen som våger å snakke om hele og frie mennesker som skolevesenets fremste mål. Den gamle kunnskaps- og sorteringsskolen er på vei tilbake. I justissektoren er rehabilitering og nåde på raskt vikende front. Det nye høyre snakker i stedet åpent om det menneskelige behovet for hevn og om straff som forjent, ikke om straff som virker. Slik vil de rulle tilbake tusen års rettsutvikling. I forsvaret er den folkelige forankringen i verneplikten på vikende front for et nytt krigerideal. Alle kan se at det har foregått et markant taktskifte i innvandringspolitikken slik at bommene senkes og kravet om underkastelse øker. Innenfor utenrikspolitikken forsterkes angrepene på den såkalte idealistiske freds- og bistandspolitikken, mens våpengnyet høres tydeligere. Samtidig er de økonomiske ulikhetene økende. Den som oppfatter dette som et kulturradikalt hegemoni, må være både blind og lobotomert.

Dette er en trett manns tale. Nye tanker som er for små krusninger å ligne, tolkes som en voldsom omlegning som er i ferd med å skje eller allerede har funnet sted. Hvordan kan en pressemann være så trett av forandring? NORAD sier selv at bistandspolitikken er feilslått, er det å angripe «freds- og bistandspolitikken»? Norge oversvømmes av asylsøkere i et antall som ikke er forsvarlig. Regjeringen har gjort spede forsøk på å dempe presset. Er dette et krav om «underkastelse»?

Paradigmeskifte?

For «alle» andre er det tydelig at vi går mot et punkt der dagens politikk bryter sammen, hvor stater må ta tilbake kontrollen over sine egne grenser og hvor straffene må opp på et helt annet nivå. Hvor det å drepe eller lemleste noen for livet gir mer enn symbolsk straff. Egeland må gjerne kalle det «øye for øye». Et flerkulturelt, globalt samfunn vil nødvendigvis få mer kriminalitet. Men hvis politikken som føres er hentet fra Kardemomme by, kan det gå riktig galt. Det var Bill Clinton som innførte «three strikes and you’re out»-politikken, men det snakker de dagbladliberale aldri om. Derfor kan avisene skrive stadig nye slentrereportasjer fra New York. Gatene er trygge. Det er de ikke i Oslo, og vi kan si: delvis takket være Dagbladet og Egeland. De ønsker ingen forandring. For en avis – og særlig en løssalgsavis – vil dette selvsagt ha sin pris, men det synes ikke å streife Dagbladet, som ufortrødent fortsetter med å lukte på nye tendenser, bare for å tilsvine objektene.

Angrepet

Dagsavisen er et annet organ som har gjort det til en sport å legge seg ut med leserne. Forsidetittelen lørdag var: «Ville Ibsen vært mulig i et Frp-Norge?» Svaret fra et knippe kjente forfattere var et rungende nei. Forfatterne synes ikke å forstå kultur handler om noe mer enn dem selv. Den befinner seg i krise, og Frp er bare et symptom. Det finnes langt verre ting. Hva med Dagsavisen som mottar 40 millioner i pressestøtte i året for å slippe å ta inn over seg at verden forandres? Det er å oppheve de politiske tyngdelovene, og da lever man ikke lenger i et liberalt samfunn, men beveger seg mot et som er styrt, kontrollert.

Demokrati betyr at det finnes en feedback mellom folk og smaksdommere. Der denne suspenderes, og det introduseres et filter som kun går én vei, dør demokratiet. Den politiske konsensus råder, fordi eliten har trukket opp stigen. Trusselen mot demokratiet kommer ikke fra det nye høyre, som knapt finnes, men fra dem som har trukket opp stigen. Det er en politikk som er polariserende og konfliktskapende ved sin blotte eksistens. Sentrum kan også være ytterliggående, en tilsynelatende selvmotsigelse. Faren kommer i dag fra det bestående, fordi det er konservativt, selvopptatt og nærsynt. Det får panikk ved den minste kritikk, og viser derved alle tegn på at det sitter på overtid.