Gjesteskribent

Kulturkampen handler i siste instans om å skape et nytt felles prosjekt.

Av ASLE TOJE

Det har blitt hevdet jeg og et par andre har startet, eller vil starte, en kulturkamp. Flere har derav sluttet at hvis man bare klarer å diskvalifisere nytenkerne fra debatten, ja da vil vi kunne leve i det milde 90-tallet for alltid. Naturligvis kan vi ikke det.

Begrepet kulturkamp forstås best som en beskrivelse, ikke som en besvergelse. Det forklarer hvorfor vi diskuterer de tingene vi gjør. Det er – for å si det med kulturkampebegrepets far sine ord- et forsøk på «å lytte til historiens fottrinn, gripe tak i en flik av dens kappe og gå med den noen steg på veien».

Slik jeg ser det, kjempes kulturkampen på fire valplasser: utenriks, utdanning, justis og kultur. Det er her kulturradikalerne har dominert. Debatten om figurativt maleri hører hjemme i kultursegmentet, nypostivisme og feministkritikk i utdanning; tiggerturister er justis og så videre. Naturligvis kan ikke alt forklares ut fra av denne firedelingen, men det er forbløffende hvor mye som faller på plass.

Enhver tid har sine etablerte sannheter – dogmer som det ikke skal stilles spørsmålstegn ved. I Norge er konformitetspresset spesielt tungt. Dette har dels å gjøre med høflighet. Norge er lite og vi legger oss nødig ut med hverandre. Det er også grunn til å spørre om det er en bieffekt av at staten i økende grad finansierer sivilsamfunnet og mediene? Klientifisering fører til underdanighet.

Det har også å gjøre med at den norske skolen i dag har det som et av sine fremste mål å fremme «gode» holdninger og verdier, det vil si hva som til enhver tid er politisk korrekt. Skolevesenet har lagt stor vekt på å innpode individet fra barnehage til universitet om hva som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Kulturradikalismen er pensum.

Derfor fremstår det for det etablerte som uforståelig at en generasjon som har blitt så grundig oppdratt i «progressivt» tankegods kan vende seg bort i fra dette. Hvordan er det mulig at en ung generasjon er å finne til høyre for sine foreldre? Denne utviklingen er spesielt skuffende for de som har nådd høyt raskt gjennom å snakke med sine foreldres stemmer.

Det er de gråhåredes sannheter og trosbekjennelser som dominerer samtiden og som gir det kulturelle og sosiale klima for de som kommer etter. Ny forståelse av sammenhenger oppstår i opposisjon til gårsdagens antagelser. Dagens sannhet er gårsdagens kjetteri.

Etablerte sannheter har en tendens til å forsteines. Det er bare når de har mistet sin fleksibilitet at de kan utgjøre et pålitelig rammeverk for makt. Et sikkert tegn på at dette har inntruffet, er når navnene fra det forrige regimet er på ny å finne i ledersjiktet i det rådende paradigmet. Når embetsmann blir arbeiderpartist.

En verdensanskuelse når alltid sin største utbredelse i det den har blitt så gammel at den ikke lengre er sann eller relevant. Det er først i etterkant, når dominerende dogmer har gått tom for kraft og ikke lengre fremstår som sannheter, en begynner å se at den ser sekterisk og tåpelig ut. Tenk bare på skisporten. Mange var de som spådde dommedag da klassisk stil ble utfordret av skøyting.

Ikke så å forstå at enhver protestant mot det bestående har rett eller at enhver nytenker vil vinne fram. I brytningstiden mellom to måter å se verden på, er det et overskudd av villfarne himmelstormere som halser nye sannheter, eller mer presist, nye måter å sette sannhetene i system.

Det er verdt å merke seg at kulturkampen så langt i liten grad har handlet om de gamle dogmenes holdbarhet. De færreste vil gå i bresjen for åpenbart utdatert tankegods. I stedet har mye blekk blitt brukt på å diske nytenkerne fra debatten. De mest fantasiløse, som Jan O. Egeland og Rune Slagstad, tar fram brunmalingen – de sammenligner oss med fascister. Andre, som Magnus Marsdal, har angrepet kritikerne for hvem vi er. Vi er for hvite, for utdannede, for lite som ham.

Men det er ikke slik at et gudsord fra landet vandrer inn i debatten med et nytt paradigme i skreppa. Tavla må vaskes ren før et nytt narrativ kan skrives. Etablerte sannheter rives alltid ned av insidere. En forutsetning for å komme med berettiget kritikk er å kjenne de etablerte sannheter, slik du kjenner din egen ipod.

Av denne grunnen angripes de som deltar i kulturkampen mest av alt som overløpere, som svikere. Mye av kritikken om at kulturkjemperne ikke er folkelige er nettopp dette, et rasende hiss «du var jo enn av oss – hvordan kunne du!». Slik har vi kommet i den unektelig ironiske situasjonen at foreldregenerasjonen oppfører seg på akkurat samme forstokkede maner som den generasjonen de selv nedkjempet. Det gamle rop – etter oss kommer syndefloden!

Som offisiell ideologi har kulturradikalismen og derigjennom den norske venstresiden mistet sin inspirasjonskraft. Jeg snakker her om en overordnet visjon, et sett av symboler, et felles narrativ som binder våre enkeltskjebner sammen. Et lim som kan samle fragmentene. Kulturkampen handler i siste instans om å bringe fram et nytt felles prosjekt som gir Norge mening på et kollektivt plan. Dette arbeidet ligger fortsatt foran oss.

Artikkelen «Etter syndefloden» er publisert på Asle Tojes blogg Småtekster. Den sto første gang på trykk i Klassekampen 8.august 2009, og er gjengitt i sin helhet på document med forfatterens vennlige tillatelse.