Gjesteskribent

Av ASLE TOJE

Come gather ’round people
Wherever you roam
And admit that the waters
Around you have grown
And accept it that soon
You’ll be drenched to the bone.
If your time to you is worth savin’
Then you better start swimmin’
Or you’ll sink like a stone
For the times they are a-changin’.

Bob Dylan

Mai 2009. Man kan nesten lukte det i luften, føle det under føttene. Det er noe på gang i Norge. Et væromslag, et stemningsskifte. For mange – de fleste – føles dette frigjørende. Vi puster litt lettere. Vi trenger ikke lengre å skamme oss over våre meninger. For enkelte – den kulturradikale elite – er det en verden som raser sammen. De har mistet agendamakten, makten til å definere hva som er godt, sunt, riktig og viktig.

Siden 1970-tallet har ordet «intellektuell» i Norge vært synonym med «venstreintellektuell». Høyresiden hadde verken de rette spørsmålene eller de riktige svarene. Over tid ble de kulturradikale stemmende stadig mer dominerende til et punkt da Dagbladet i 2006 stolt erklærte at de ikke fant tegn til tenkende liv på høyresiden i Norge.

Tre år senere er Dagbladet i ferd med å gå under. De fleste vil se sammenhengen, selv om Akersgata ikke gjør det. Mitt poeng er at kulturradikalerne stadig oftere har gått tapende ut av de store debattene. Det går en rød tråd fra muhammedkarikaturene, via Pisa-studien til hijabstriden.

Det kjempes om sannhetene. Noen kaller det verdidebatt, andre kaller det idékamp. Selv fortrekker jeg kulturkamp. Mest fordi den kjempes mot en kulturell overklasse. Jeg skal ikke artsbeskrive denne eliten. Det har Rune Lykkeberg alt gjort utmerket i sin bok om den danske kulturkampen.

Den norske kulturkampen utkjempes langs fire hovedakser: justis, utdanning, utenriks og kultur. Det er her det kulturradikale dannelsesideal har slått mest gjennom. Multikulturalisme er debattens episenter fordi det ligger i skjæringspunktet mellom disse fire. En brokete allianse av gamle og nye motkulturer går nå i striden mot de herskende tanker og i forlengelsen av dette – mot de herskende.

Som Nina Witoszek påpeker i sin nye bok har kulturradikalerne – uten å se de selv – kommet stadig mer ut av takt med sin samtid. For i stedet for å argumentere for sitt syn la de seg til vanen å stenge den folkelige høyresiden ute gjennom å definere den som moralsk mindreverdig og således ikke meningsberettiget. Mediene forsatte å utfordre regjeringen fra venstre – også etter at SV/Ap kom i regjering.

En ubalanse oppstod. Mens avisenes debattsider resirkulerte den slags meninger som går godt sammen med papegøyeøredobber, erobret høyresiden internett. Her var tonen kvassere, mer polarisert. Mens venstresiden ble statsstøttede, konsensusdyrkende og makt-ukritiske, var høyresiden i haibassenget. Det er ikke tilfeldig at de viktigste unge stemmene i Norge i dag er liberale og konservative.

Det er en gammel historie, men den er alltid ny. Det intellektuelle landskapet i Norge er dominert av en generasjon som slipte tennene under kampårene på 70-tallet. Med tiden har entusiasmen tørket inn. Kulturradikalerne er blitt middelaldrende, forsiktige og moderate. De tror på dialog og kompromiss. De ser seg selv som bedrevitende, uinteresserte i massepolitikk.

Kto Kovo? Bolsjevikenes gamle spørsmål – hvem dominerer hvem? Den intellektuelle elite glemte at ledere også må følge. Den sminkede forakt som statsmediene viser overfor «frp-eren», reflekterer en dypfølt forakt for folk flest og deres meninger. Når makthaverne i et demokrati ringakter mannen i gata, gjør de det på eget ansvar.

I dag er det tause flertallet i ferd med å gjenfinne sin stemme etter å ha blitt umyndiggjort av en elite som har forvekslet sin ledende stilling med moralsk overhøyhet. Bob Dylan fanger kulturkampens fynd. Han maner fram bildet av de grånende makthavere som tror seg å være eviggrønne. Som simpelthen ikke forstår hva de unge snakker om.

For tiden er moden. Mens Europa har beveget seg mot høyre, har det norske politiske konsensus blitt stående fast i 90-tallets tankegods. Med unntak av ett parti. Det er verdt å merke seg det symbolske i at det var Anders Fogh Rasmussen som ble valgt til leder i NATO, ikke Jonas Gahr Støre. Danske Venstre er Frps søsterparti.

Det er all grunn til å tro at striden vil bli like hard i Norge som det den var i Danmark. Det kulturradikale hegemoniet gjennomstrømmer nesten hver eneste blodåre i velferdsstatens legeme. Det er all grunn til å tro at det norske organisasjons- og forskningsmiljøet vil gå i striden for venstrehegemoniet. Slik de gjorde i Danmark.

Kulturkampen kan allikevel vinnes og tapes raskere enn ventet. Erfaringene fra Frankrike og Danmark viser at det gikk overraskende fort fra de kulturradikale var usynlige og allestedsnærværende til de svant hen som Gollum uten ringen. Det tok kort tid fra «hele» den franske intelligentsiaen støttet venstresiden, til redaktøren i Le Monde Diplomatique, Ignacio Ramonet, heiste det hvite flagget og sa «idékampen er over, og vi tapte». For intellektuelle er som folk flest – når flommen kommer, lærer de seg å svømme.

På trykk i Klassekampen lørdag 30. mai.
Også på Tojes egen blogg:

http://asletoje.blogspot.com/2009/05/kulturkamp-na.html

Les også

-
-
-